Med himmelen som tak ligger på nattbordet mitt. Den mest kjente romanen til en av mine favoritt-forfattere glimrer fortsatt. Min gode venn Paul Bowles forteller sagaen om en ung rastløs generasjon på jakt etter mening i Saharas forlatte ørkener. Det gjør min trasking i ekstrem-heten i Saudi mer romantisk. Kontrasten fra Londons' studenttilværelse er massiv. I mitt skap i Riyadh kan jeg telle 3 dresser og 9 skjorter. To av dem er hvite, resten er i glissende blått. Jeg venter fortsatt på enda en leveranse av skjorter og dresser fra en lokal skredder. En dag i uken kommer vår filippinske hushjelp, Zeny, og rydder og vasker. Mat lager vi nesten aldri selv, men frekventerer heller et selektert utvalg av Riyadhs restauranter.
Små gleder. Det varmer.
Den rastløse generasjonen slipper dog ikke tak.
Saudi er et impulsbombardement uten like. En dag kan du sitte på en kafé hvor single gutter og jenter uten hijab kan omgås. Små hemmelige møtesteder der ting vi tar for gitt i vesten, som å se en vakker pike med bølget hår, er uvanlig. Så drar du ut, og alt er tilbake til den absurd strenge arabiske hverdagen. Kontrastene er ekstreme og hykleriske. De strenge reglene synes å være forbehold de mindre heldige, som forøvrig omfatter størstedelen av befolkningen. Vi andre derimot kan dra til strengt bevoktede compounds, klustere med inngjerdete bebyggelser, hvor bare rike arabere og andre privilegerte kan få tilgang. Inne på disse områdene ser det ut som ferieanlegg, oaser med store svømmebassenger, treningsstudioer, tennisbaner og et utall med kafeer. Disse anleggene er som klippet rett ut fra en eller annen feriekatalog fra Syden. Her kan menn og kvinner omgås enkelt, du kan kle deg i vestlige klær, det finnes nattklubber, og du får til og med kjøpt hjemmelaget vin til 17 kroner literen.
Har du penger kan du kjøpe deg frihet til å gjøre som du vil.
Være som du vil.
Her inne er det ironisk nok de arabiske jentene som har de mest tettsittende klærne, og de fleste plastiske operasjonene. Herregud, de ser ut som perfekte dukker hele gjengen. Omgitt av sine kjærester, som kjører rundt i sine dyre biler mens de flotter seg med sin tilfeldige, nedarvede rikdom. Men dette er ikke spennende. Dette har jeg sett før. Disse menneskene er intellektuelt tommere enn det Siv Jensen noensinne kommer til å bli. Jeg har derimot lyst til å ta lokalbussen fra Riyadh inn til Jeddah. Sammen med saudiere og fremmedarbeidere som tilhører arbeiderklassen. Høre historien deres. De ekte arbeiderne, som lever hver dag, for nettopp hva det er; enda en dag å tjene til livets opphold på. Men herregud, så privilegerte vi er.
Vår selvbestemmelsesrett er vår gave.
Vår frihet, som vi tar for å være en selvfølge, er det viktigste og mest verdifulle vi noensinne har fått. Hvor mye koster friheten her? Vel, med 20 000 kroner i måneden kommer du langt. Med 70 000 kroner i måneden og en prinse-tittel kan du slå deg opp i landet som en narkotika importør som ingen kan røre. Selv ikke det religiøse politiet. Naboen vår er en ung arabisk finansmann. Han sjonglerer selv mellom religiøse prinsipper og jordsalige fristelser. Det er ikke vanlig å støte på mennesker som ber 5 ganger dagen, faster under Ramadan og leser Koranen, men som når nattemørket kommer, åpner sitt massive skap av sjelden whisky, og som kan røyke en rev en gang iblant.
Jeg spurte en ung arabisk TV-reporter om hvordan han kan rettferdigjøre det. "Vel", begynte han. "Bønnen er min meditasjon, og en plass hvor jeg får ro i sjelen. Jeg tror på gud, men ikke på mennesker."
Jeg antar at alle oss unge er rastløse.
Wednesday, 19 August 2009
Saturday, 15 August 2009
Med mansjettknapper og bukseseler i Riyadh
Varmen her er ufattelig trykkende.
Vi har aircondition i leiligheten, men når du går ut i de femti varmegradene, så blir du nærmest utmattet resten av dagen. Snodig nok traff jeg på en liten araber da jeg forsøkte å spasere i varmen, som inviterte meg hjem på te. Han snakket bare arabisk og jeg snakket bare engelsk. Men jeg ringte til en arabisk kamerat som oversatte samtalen over på engelsk for meg. Den lille araberen jobbet og bodde i den egyptiske ambassadens residens. Det var en koselig affære. Vi satt og så på fotball mens vi drakk te. Vår eneste kommunikasjon var pekefingre mot skjermen, nikke og messe: "David Beckham, David Beckham". Etter en stund sa jeg ”Shokran”, ”Shokran” – takket for meg og drog fortumlet hjemover.
Gjestfriheten er i hvertfall upåklagelig.
Det finnes moderne slaver her i Arabia. Folk som er underdanige og som trenes opp til å adlyde og føle seg mindreverdige. På flyplassen i Bahrain ventet hundrevis av nyankomne indere, filippinere og pakistanere på å få komme inn til Saudi Arabia for å jobbe under kummerlige forhold, slik at de kan tjene noen slanter som de kan sende hjem til familien deres. Denne underkasten av tjenere er overveldende, og de lever fullstendig segregert fra resten av samfunnet. Jeg ble plassert på økonomiklasse med en horde med disse arbeiderne da jeg booket inn på flyet fra Bahrain til Riyadh, men så viste det seg at jeg og en annen inder hadde blitt plassert på det samme setenummeret. Siden jeg var bedre kledd og velstelt enn han andre, så ble jeg oppgradert til førsteklasse på Gulf Air flyet.
Jeg klaget ikke.
(Jeg skulle dog ha klaget og krevd at han andre ble satt på førsteklasse istedenfor meg, men prinsipper viker ofte for fristelser.)
Her lå jeg i en seng istedenfor et krepert sete og her er det rett før flyvertinnene zipper opp smekken din mens du får servert sjampis. Jeg lå ved siden av en amerikaner som så ut som han var tatt rett ut fra en sleezy western film. Han hadde på seg cowboy støvletter og en matchende cowboy hatt til. Han skulle til Riyadh på business og var fra Texas i USA. Han var direkte og kunne rettferdiggjøre sine syn på ting uti fra en logisk, men høyst politisk ukorrekt argumentasjon. Vi kom til den felles konklusjonen om at alle mennesker er forskjellige, og selv om man kan lett bli kollektivistisk stemplet, så skal man ikke la slike fordommer stå i veien for individuelle evalueringer. Bla bla bla. ”Men ikke ligg med noen arabiske jenter, det er ikke særlig lurt,” var rådet han gav meg før han drog av gårde.
Da jeg ankom immigrasjonen, løp jeg for å bli først i køen, jeg viste fornøyd passet mitt til kontrolløren og gledet meg til å komme meg fortest mulig ut av flyplassen. Men så viste det seg at jeg hadde stilt meg i feil kø, slik at jeg ble henvist til en kø på andre siden, der det kanskje var 60 mennesker foran meg. Jeg måtte motvillig stille meg i rekkene med de mange fremmedarbeidere, mens araberne gikk rundt og kjeftet. Det føltes som køen aldri beveget seg. Jeg følte meg som en idiot der jeg stod blant havet av kjortelkledde, i dress og pilotbriller.
I et øyeblikk der vurderte jeg å gjøre noe ekstravaganza for å bli arrestert, og så løslatt etter at de hadde funnet ut at jeg jobbet for ambassaden – men så skjedde det mest utrolige. Kontrolløren som hadde avvist meg i begynnelsen vinket meg over til hans tomme bod, jeg spaserte forbi køen og fikk stempelet mitt. ”Norwegian? Norwegian? Nice country?” prøvde kontrolløren seg frem. ”Shokran,” sa jeg og gikk.
Jeg burde selvfølgelig ha nektet, og stått i den ubevegelige køen og ropt: "Jeg er med folket! Folket er meg!" Men enda en gang, prinsippene vek for fristelsen.
Da jeg kom ut av flyplassen ventet ambassadens sjåfør. Han ropte navnet mitt. ”Hvordan vet du at det er meg?” Lurte jeg på litt senere. ”Vel,” begynte han, ”mansjettknapper og svarte bukseseler er ikke akkurat hverdagsklær her i Saudi.”
Vi har aircondition i leiligheten, men når du går ut i de femti varmegradene, så blir du nærmest utmattet resten av dagen. Snodig nok traff jeg på en liten araber da jeg forsøkte å spasere i varmen, som inviterte meg hjem på te. Han snakket bare arabisk og jeg snakket bare engelsk. Men jeg ringte til en arabisk kamerat som oversatte samtalen over på engelsk for meg. Den lille araberen jobbet og bodde i den egyptiske ambassadens residens. Det var en koselig affære. Vi satt og så på fotball mens vi drakk te. Vår eneste kommunikasjon var pekefingre mot skjermen, nikke og messe: "David Beckham, David Beckham". Etter en stund sa jeg ”Shokran”, ”Shokran” – takket for meg og drog fortumlet hjemover.
Gjestfriheten er i hvertfall upåklagelig.
Det finnes moderne slaver her i Arabia. Folk som er underdanige og som trenes opp til å adlyde og føle seg mindreverdige. På flyplassen i Bahrain ventet hundrevis av nyankomne indere, filippinere og pakistanere på å få komme inn til Saudi Arabia for å jobbe under kummerlige forhold, slik at de kan tjene noen slanter som de kan sende hjem til familien deres. Denne underkasten av tjenere er overveldende, og de lever fullstendig segregert fra resten av samfunnet. Jeg ble plassert på økonomiklasse med en horde med disse arbeiderne da jeg booket inn på flyet fra Bahrain til Riyadh, men så viste det seg at jeg og en annen inder hadde blitt plassert på det samme setenummeret. Siden jeg var bedre kledd og velstelt enn han andre, så ble jeg oppgradert til førsteklasse på Gulf Air flyet.
Jeg klaget ikke.
(Jeg skulle dog ha klaget og krevd at han andre ble satt på førsteklasse istedenfor meg, men prinsipper viker ofte for fristelser.)
Her lå jeg i en seng istedenfor et krepert sete og her er det rett før flyvertinnene zipper opp smekken din mens du får servert sjampis. Jeg lå ved siden av en amerikaner som så ut som han var tatt rett ut fra en sleezy western film. Han hadde på seg cowboy støvletter og en matchende cowboy hatt til. Han skulle til Riyadh på business og var fra Texas i USA. Han var direkte og kunne rettferdiggjøre sine syn på ting uti fra en logisk, men høyst politisk ukorrekt argumentasjon. Vi kom til den felles konklusjonen om at alle mennesker er forskjellige, og selv om man kan lett bli kollektivistisk stemplet, så skal man ikke la slike fordommer stå i veien for individuelle evalueringer. Bla bla bla. ”Men ikke ligg med noen arabiske jenter, det er ikke særlig lurt,” var rådet han gav meg før han drog av gårde.
Da jeg ankom immigrasjonen, løp jeg for å bli først i køen, jeg viste fornøyd passet mitt til kontrolløren og gledet meg til å komme meg fortest mulig ut av flyplassen. Men så viste det seg at jeg hadde stilt meg i feil kø, slik at jeg ble henvist til en kø på andre siden, der det kanskje var 60 mennesker foran meg. Jeg måtte motvillig stille meg i rekkene med de mange fremmedarbeidere, mens araberne gikk rundt og kjeftet. Det føltes som køen aldri beveget seg. Jeg følte meg som en idiot der jeg stod blant havet av kjortelkledde, i dress og pilotbriller.
I et øyeblikk der vurderte jeg å gjøre noe ekstravaganza for å bli arrestert, og så løslatt etter at de hadde funnet ut at jeg jobbet for ambassaden – men så skjedde det mest utrolige. Kontrolløren som hadde avvist meg i begynnelsen vinket meg over til hans tomme bod, jeg spaserte forbi køen og fikk stempelet mitt. ”Norwegian? Norwegian? Nice country?” prøvde kontrolløren seg frem. ”Shokran,” sa jeg og gikk.
Jeg burde selvfølgelig ha nektet, og stått i den ubevegelige køen og ropt: "Jeg er med folket! Folket er meg!" Men enda en gang, prinsippene vek for fristelsen.
Da jeg kom ut av flyplassen ventet ambassadens sjåfør. Han ropte navnet mitt. ”Hvordan vet du at det er meg?” Lurte jeg på litt senere. ”Vel,” begynte han, ”mansjettknapper og svarte bukseseler er ikke akkurat hverdagsklær her i Saudi.”
Wednesday, 5 August 2009
Enda en minoritetsungdom forlater det forjettede land
Jeg er sugen etter noen sigaretter.
Men Rema 1000 er stengt. Klokka er ti.
Hahaha.
En oppgave på 3000 ord, som forøvrig var en eksamen jeg måtte ta opp igjen, er skriblet ferdig. I aller siste liten fant jeg ut at jeg måtte sette meg ned og taste ferdig om internasjonale lover og regler. Sammen med kaffe, snus og mine ekstremt utviklede klim-og-lim ferdigheter gikk det relativt greit. Det er natt ute, og jeg er alene hjemme. Pappa er på oppdrag i Afghanistan og mamma sover over hos en venninne. Det er godt med stillheten i huset. Noen katter maser dog i bakgården. Endelig er jeg ferdig med alle oppgavene mine til mastergraden. Bare en liten etappe igjen nå, så kan jeg uteksamineres master fra Grenoble. Det føles egentlig litt merkelig godt. Nattmaten min er oliven, litt brød, noe Jarlsberg og et glass med eplemost. Etter noen dager i Norge, har jeg rukket å traske opp Vårlivarden i Sandnes, hilst og sosialisert meg med alle mine Stavangervenner, dratt på møter i Oslo og festival i Tønsberg.
En liten borgelig boble?
Gjeeeesp.
Jeg må ta fram min kjære Milton igjen. Han sier følgende: "The mind is its own place, and in itself, can make heaven of hell, and a hell of heaven."
Men,
min lille Oslo visitt var en usedvanlig merkelig affære. Flybilletten bort ble spandert av et firma som eksporterer for et par hundre millioner til Saudi Arabia. Jeg ble plukket opp på flyplassen av en mann som stod med et skilt med mitt navn. Så ble jeg kjørt bort til et møte der flere ulike personer gav meg briefing om diverse ting. Det var interessant og jeg lyttet flittig. Etterpå var det et møte med UD og en annen organisasjon, før jeg slengte meg på toget til Tønsberg. På festival. En lystig affære. Spesielt det å møte gode venner igjen.
Venner er bra å ha. Det anbefaler jeg.
Nå har litt over en måned har sust forbi siden jeg først satte føttene mine i Stavanger. Jeg føler at nesen min har vokst og at tennene mine har blitt hvitere. I dag kom også det firkantet raude passet mitt med det arabiske visumet ulastelig stemplet på. Deilig. Nesten som å smake Port Salut på noen Ritz kjeks for første gang. Ah, selvfølgelig med noe beksvart oliven på toppen. Uforglemmelig. Men visumets galante entré gjør at jeg endelig vekkes opp av døsigheten som ferien har fremkalt, og forbereder meg på enda et eventyr. Tvangstanker rundt svine-pandemien, tvunge middagselskaper og te-seanser svinner hen. Endelig. Ut i verden igjen. Det føles som et narkotikum. Jeg må ut. Jeg må oppleve. Jeg må leve ungdommen. Og faen heller: Det er det jeg gjør nå.
Hvor er den flasken når du trenger den?
Jeg tror at hvis jeg hadde vært i Stavanger noen få uker til, så hadde jeg blitt tilbakestående. Jeg hadde nok fått svineinfluensa og Alzheimer, alt i ett. Ikke misforstå meg, det er godt å være hjemme, gå tur i skog og mark, lese bøker og treffe bekjente. Men nok er nok. Jeg er ingen robot. Vanen tynger mitt intellekt. Jeg har ihvertfall bestemt en ting. Og det er å røske opp alt det som heter røtter og tilhørighet, og bare svive ut i den store verden en god stund fremover. Jeg skal etterstrebe Spinoza's frie mennesket. Jeg skal utforske ukjent terreng, eventyr som jeg aldri trodde jeg skulle oppleve, velte meg i bombardement av sanseinntrykk. Puste og begjære og kjenne det vanvittige adrenalinet pumpe over hele kroppen. Løpe rundt og være verdensmann, verdensborger og det å skrible som en satan på masteroppgaven min - midt i ørkenen. Ja! Jeg vil!
For pokker!
Valgflesk, islamofobi, Rimi-Hagen og Siv Jensen får dere ha for dere selv.
Men Rema 1000 er stengt. Klokka er ti.
Hahaha.
En oppgave på 3000 ord, som forøvrig var en eksamen jeg måtte ta opp igjen, er skriblet ferdig. I aller siste liten fant jeg ut at jeg måtte sette meg ned og taste ferdig om internasjonale lover og regler. Sammen med kaffe, snus og mine ekstremt utviklede klim-og-lim ferdigheter gikk det relativt greit. Det er natt ute, og jeg er alene hjemme. Pappa er på oppdrag i Afghanistan og mamma sover over hos en venninne. Det er godt med stillheten i huset. Noen katter maser dog i bakgården. Endelig er jeg ferdig med alle oppgavene mine til mastergraden. Bare en liten etappe igjen nå, så kan jeg uteksamineres master fra Grenoble. Det føles egentlig litt merkelig godt. Nattmaten min er oliven, litt brød, noe Jarlsberg og et glass med eplemost. Etter noen dager i Norge, har jeg rukket å traske opp Vårlivarden i Sandnes, hilst og sosialisert meg med alle mine Stavangervenner, dratt på møter i Oslo og festival i Tønsberg.
En liten borgelig boble?
Gjeeeesp.
Jeg må ta fram min kjære Milton igjen. Han sier følgende: "The mind is its own place, and in itself, can make heaven of hell, and a hell of heaven."
Men,
min lille Oslo visitt var en usedvanlig merkelig affære. Flybilletten bort ble spandert av et firma som eksporterer for et par hundre millioner til Saudi Arabia. Jeg ble plukket opp på flyplassen av en mann som stod med et skilt med mitt navn. Så ble jeg kjørt bort til et møte der flere ulike personer gav meg briefing om diverse ting. Det var interessant og jeg lyttet flittig. Etterpå var det et møte med UD og en annen organisasjon, før jeg slengte meg på toget til Tønsberg. På festival. En lystig affære. Spesielt det å møte gode venner igjen.
Venner er bra å ha. Det anbefaler jeg.
Nå har litt over en måned har sust forbi siden jeg først satte føttene mine i Stavanger. Jeg føler at nesen min har vokst og at tennene mine har blitt hvitere. I dag kom også det firkantet raude passet mitt med det arabiske visumet ulastelig stemplet på. Deilig. Nesten som å smake Port Salut på noen Ritz kjeks for første gang. Ah, selvfølgelig med noe beksvart oliven på toppen. Uforglemmelig. Men visumets galante entré gjør at jeg endelig vekkes opp av døsigheten som ferien har fremkalt, og forbereder meg på enda et eventyr. Tvangstanker rundt svine-pandemien, tvunge middagselskaper og te-seanser svinner hen. Endelig. Ut i verden igjen. Det føles som et narkotikum. Jeg må ut. Jeg må oppleve. Jeg må leve ungdommen. Og faen heller: Det er det jeg gjør nå.
Hvor er den flasken når du trenger den?
Jeg tror at hvis jeg hadde vært i Stavanger noen få uker til, så hadde jeg blitt tilbakestående. Jeg hadde nok fått svineinfluensa og Alzheimer, alt i ett. Ikke misforstå meg, det er godt å være hjemme, gå tur i skog og mark, lese bøker og treffe bekjente. Men nok er nok. Jeg er ingen robot. Vanen tynger mitt intellekt. Jeg har ihvertfall bestemt en ting. Og det er å røske opp alt det som heter røtter og tilhørighet, og bare svive ut i den store verden en god stund fremover. Jeg skal etterstrebe Spinoza's frie mennesket. Jeg skal utforske ukjent terreng, eventyr som jeg aldri trodde jeg skulle oppleve, velte meg i bombardement av sanseinntrykk. Puste og begjære og kjenne det vanvittige adrenalinet pumpe over hele kroppen. Løpe rundt og være verdensmann, verdensborger og det å skrible som en satan på masteroppgaven min - midt i ørkenen. Ja! Jeg vil!
For pokker!
Valgflesk, islamofobi, Rimi-Hagen og Siv Jensen får dere ha for dere selv.
Wednesday, 29 July 2009
Avsnitt fra gamle dagbøker
12.10.05
"Jeg hadde på meg en hvit strøken skjorte, et blodrødt slips og svarte bukseseler. Skinnende sko og svart bukse med striper. Jeg hadde gredd håret mitt og øvd på å smile hjemme på baderomsspeilet. Så tok jeg på den skreddersydde frakken min, spankulerte ned til Egil og shottet et par glass med whiskey, til jeg og den godeste herremann ble gode og varme, så drog vi på Samfundet og sannelig der var det masse mennesker, fjonge i alle farger og fasonger, og vi ble hilst velkommen med drinker og smil, vi drakk og vi drakk og vi drakk og så.........surret det rundt og jeg danset med en pike og så drog jeg og en annen ned til en bar og der, ja der var det en kvinne som smilte og jeg gikk bort til henne og sa: hei, skal jeg vise deg noe spennende ? Hun lo og sa, ja det kan du godt, og jeg tok hånda hennes og geiledet henne ut i gangen og spurte om jeg kunne kysse henne. Hun sa ja. Vi kysset."
Jeg elsker å loke rundt i mine gamle journaler, og finne små merkelige avsnitt som vekker nostalgi og bittelitt melankoli i meg. Trondheim ja. Jeg hadde en morsom studietid der oppe, med masse gode minner og venner.
Om ambisjoner:
05.06.05
"Rart er det også med ambisjonene mine. De skiftes ut hele tiden. Men egentlig er jeg ganske safe, ettersom jeg virrer mellom primært to ting, og det er profesjons studiet i psykologi og finansstudiet. Jeg trenger en grunnutdannelse ved siden av politikken og ved siden av skriveriet mitt. Noe som helst. Enten psykologi eller økonomi. Akkurat nå står finansiell økonomi sterkest av alle ønskene. Jeg tror jeg er trøtt av psykologien og tror ikke jeg ville kunne ha jobbet med det resten av livet. Faktisk. Men jeg glad at jeg i hvert fall har kuttet ting ned til to emner og ikke virrer mellom 100 utdannelser som visse andre mennesker."
Hahaha, som "visse" andre mennesker. Jeg er glad jeg valgte økonomistudiet.
Det må jeg si.
Og enda en liten en. Om det å flytte fra Trondheim:
"Det var rart å flytte fra Trondheim. Fra lesesalene på Dragvoll, fra Gløshaugens hovedbygg som raget høyt og vakkert i været, fra vår kjære runde røde Studentersamfundet, med alle hyblene, fyll og fanteriet. Fra gode venner. Fra et liv levd vel. 3 år. Før jeg fikk vite om jeg hadde kommet inn på Grenobles program, gikk jeg rundt i villrede på NTNU og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre om jeg ikke kom inn på Copenhagen Business School, Grenoble Ecole De Management eller ESCP-EAP i Paris. Det var bare de tre skolene som jeg hadde søkt. Jeg var desperat etter å komme meg vekk fra Norge. Anders og jeg gikk rundt sammen og klaget vår frykt og nød til hverandre. Han hadde bare søkt Master på NTNU og Copenhagen Business School. Han heller visste ikke hva han skulle gjøre om han ikke kom inn. Det var en ekstra nervepirrende tid, med de siste eksamene i bachelor graden og uvissheten rundt fremtiden. Det var under en av disse dagene vi hadde, da jeg fikk beskjeden fra Grenoble om at ”Congratulations you have been accepted.” og jeg ble så glad at jeg løp gjennom biblioteket på Dragvoll og ropte: ”JAAAA!!!” De må ha trodd at jeg var helt koko. Jeg hadde noen uker i forveien kommet inn på Gründerskolen sitt program nede i Cape Town, og nå ventet en Financial Times ranket Masterutdanning. Jeg var fornøyd. En uke senere fikk jeg en innkallelse fra ESCP-EAP om at de ønsket meg på intervju. Jeg takket høflig nei. Copenhagen Business School tilbudte meg en plass på siviløkonom utdannelsen deres senere den sommeren. De var for sent ute. Jeg takket nei. Da jeg hadde gjort ferdig den siste eksamen i Strategi, og stod og ventet på bussen på vei inn mot sentrum, visste jeg at dette var det siste øyeblikket mitt her, ved Dragvoll, som student. Det var nostalgisk. Jeg visste jeg kom til å savne Dragvoll. Det er en fantastisk plass, men jeg visste også at jeg måtte videre, koste hva det måtte koste, nye eventyr var i vente."
"Jeg hadde på meg en hvit strøken skjorte, et blodrødt slips og svarte bukseseler. Skinnende sko og svart bukse med striper. Jeg hadde gredd håret mitt og øvd på å smile hjemme på baderomsspeilet. Så tok jeg på den skreddersydde frakken min, spankulerte ned til Egil og shottet et par glass med whiskey, til jeg og den godeste herremann ble gode og varme, så drog vi på Samfundet og sannelig der var det masse mennesker, fjonge i alle farger og fasonger, og vi ble hilst velkommen med drinker og smil, vi drakk og vi drakk og vi drakk og så.........surret det rundt og jeg danset med en pike og så drog jeg og en annen ned til en bar og der, ja der var det en kvinne som smilte og jeg gikk bort til henne og sa: hei, skal jeg vise deg noe spennende ? Hun lo og sa, ja det kan du godt, og jeg tok hånda hennes og geiledet henne ut i gangen og spurte om jeg kunne kysse henne. Hun sa ja. Vi kysset."
Jeg elsker å loke rundt i mine gamle journaler, og finne små merkelige avsnitt som vekker nostalgi og bittelitt melankoli i meg. Trondheim ja. Jeg hadde en morsom studietid der oppe, med masse gode minner og venner.
Om ambisjoner:
05.06.05
"Rart er det også med ambisjonene mine. De skiftes ut hele tiden. Men egentlig er jeg ganske safe, ettersom jeg virrer mellom primært to ting, og det er profesjons studiet i psykologi og finansstudiet. Jeg trenger en grunnutdannelse ved siden av politikken og ved siden av skriveriet mitt. Noe som helst. Enten psykologi eller økonomi. Akkurat nå står finansiell økonomi sterkest av alle ønskene. Jeg tror jeg er trøtt av psykologien og tror ikke jeg ville kunne ha jobbet med det resten av livet. Faktisk. Men jeg glad at jeg i hvert fall har kuttet ting ned til to emner og ikke virrer mellom 100 utdannelser som visse andre mennesker."
Hahaha, som "visse" andre mennesker. Jeg er glad jeg valgte økonomistudiet.
Det må jeg si.
Og enda en liten en. Om det å flytte fra Trondheim:
"Det var rart å flytte fra Trondheim. Fra lesesalene på Dragvoll, fra Gløshaugens hovedbygg som raget høyt og vakkert i været, fra vår kjære runde røde Studentersamfundet, med alle hyblene, fyll og fanteriet. Fra gode venner. Fra et liv levd vel. 3 år. Før jeg fikk vite om jeg hadde kommet inn på Grenobles program, gikk jeg rundt i villrede på NTNU og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre om jeg ikke kom inn på Copenhagen Business School, Grenoble Ecole De Management eller ESCP-EAP i Paris. Det var bare de tre skolene som jeg hadde søkt. Jeg var desperat etter å komme meg vekk fra Norge. Anders og jeg gikk rundt sammen og klaget vår frykt og nød til hverandre. Han hadde bare søkt Master på NTNU og Copenhagen Business School. Han heller visste ikke hva han skulle gjøre om han ikke kom inn. Det var en ekstra nervepirrende tid, med de siste eksamene i bachelor graden og uvissheten rundt fremtiden. Det var under en av disse dagene vi hadde, da jeg fikk beskjeden fra Grenoble om at ”Congratulations you have been accepted.” og jeg ble så glad at jeg løp gjennom biblioteket på Dragvoll og ropte: ”JAAAA!!!” De må ha trodd at jeg var helt koko. Jeg hadde noen uker i forveien kommet inn på Gründerskolen sitt program nede i Cape Town, og nå ventet en Financial Times ranket Masterutdanning. Jeg var fornøyd. En uke senere fikk jeg en innkallelse fra ESCP-EAP om at de ønsket meg på intervju. Jeg takket høflig nei. Copenhagen Business School tilbudte meg en plass på siviløkonom utdannelsen deres senere den sommeren. De var for sent ute. Jeg takket nei. Da jeg hadde gjort ferdig den siste eksamen i Strategi, og stod og ventet på bussen på vei inn mot sentrum, visste jeg at dette var det siste øyeblikket mitt her, ved Dragvoll, som student. Det var nostalgisk. Jeg visste jeg kom til å savne Dragvoll. Det er en fantastisk plass, men jeg visste også at jeg måtte videre, koste hva det måtte koste, nye eventyr var i vente."
Tuesday, 28 July 2009
Ferie, liksom! =)
Det er nå den virkelige ferien min starter, mine foreldre har reist til Oslo et par dager. Huset er tomt og det er bare jeg som okkuperer det. Invitert en del venner her nå og sitter på sofaen chiller og hører på "The voice". Vi diskuterer forretnings ideer og planer på ting vi vil gjøre. Ringte broren min i dag og hooket han opp med en venn som kunne kanskje tenke seg å jobbe for ham.
Til helgen skal jeg besøke min gode venn Tony i Oslo, skal reise der sammen men en annen god venn som skal ha bursdag på Fredagen. Lurer litt på hva jeg skal kjøpe ham. Uansett så kjører vi videre til Sørlandet hvor Tony har en idyllisk hytte. Her skal vi være til søndagen og kjøre tilbake med all flytte lasset til Tony i hans mors Audi.
I begynnelsen av September har jeg bestilt biletter for å reise til Ungarn, her skal jeg besøke en god venn jeg ble kjent med i Mannheim, Tyskland. Det som blir kult da er at jeg får mer kunnskap om forholdene i Øst-Europa og hva dem har å tilby av forretnings muligheter.
Men for nå så får jeg bare si god natt og ønske alle våre lesere god sommer ferie =)
Tuesday, 14 July 2009
Renevatio
Yes, da er jeg tilbake i Stavanger etter en svært lærerrikt og hyggelige tid i Mannheim, Tyskland. Da jeg kom hjem til mine kjære foreldre tenkte jeg gjennom hva jeg har lært fra ett årig opphold i Mannheim.
Det er vanskelig å tenke at man ville gjort så mye mer enn det man fikk til, men man kan liksom ikke angre på hva som man kunne ha gjort. Derfor tenker jeg på å resonere på tiden jeg hadde det mest gøy, fordi det var mange. Siste semesteret tid ble tatt opp av mange ambsjoner og skole lesing, det tok tiden vekk fra andre fornøyelser. Men man er nødt til å ta ansvar når det trengs, ellers blir man aldri voksen. Jeg misunnet særlig dem som kom kun for å ta et språk kurs, dem festett vær dag og kunne gjøre hva dem ville. Hva som skjer når du opptar hele dagen med skole lesing er at man blir til dels innavendt og lite kreativ. En snakker mindre, man tenker "skole-skole-skole" hele tiden og blir rett og slett nerd.
Det jeg har tenkt mest på er hva jeg skal gjøre i fremtiden. Det er sikkert noe som opptar flere studenter som er ferdig utdannet. Det er så skummelt at man får helt "noja" noen ganger. Men derfor har jeg bestemt meg å starte en bedrift sammen med to av mine kompisser.
Det er helt sykt på hvor gira jeg er. Tanken på det alternative liv er hva som får meg til å stå opp om morgningen å jobbe hardt. Nemlig det å kunne skape eller starte opp noe som du kan skryte på at du har skapt fra ingenting. Drømmen er se på tilbake til det nostalgiske å si at framtiden er mye bedre enn hva fortiden var.
Det morsomme er at bare du kan skape din egen framtid. Tanken på rette seg etter e viss type disiplin eller dogme er svært ekkel. Men uten det kan man ikke skape en fremtid. Kanskje det finnes en mellom ting.
Søken etter denne nirvanaen skal jeg etter hvert finne ut av, men målet er å komme seirende ut av min egen skygge og bygge en fremtid på drømmen om suksess er i dag muligens en håndkast eller to fra mitt ståsted.
Renevatio er et latinsk ord for gjenfødelse, kanskje det er hva jeg trenger for å komme i mål.
Friday, 3 July 2009
Conquistadoren i Stavanger
Vakuumet som oppstår når man forlater et sted som man begjærer er merkelig perverst. Jeg levde og pulserte i London. Den multikulturelle karusellen av mennesker, følelser og galskap var på en måte et kontinuerlig narkotikum. Tilbake, selv for en kort stund, til den urnorske landsbyen Stavanger, føler jeg et merkelig rabalder. Abstinensen kryper innover. Kanskje det er fordi jeg forlot noen som stod meg ganske kjær, men også fordi hele mitt nettverk ble rippet fra hverandre, og jeg ble slengt tilbake til min sedvanlige nomade-tilstand. Når man har flakket rundt fra sted til sted, fått venner over hele verden, gir man samtidig avkall på den amorøse kavalkaden av en godt etablert sosial sirkel, på en plass. I én by.
Jeg vet jeg bare skal være i Stavanger i en måned. Men jeg er rastløs. Kroppen er forpestet av raske impulser og et ekstremt behov for å dra ut og erobre, se og velte seg i ukjent terreng. Det er fordi den gamle kameratgjengen ikke har kommet til byen enda, sier en venn. Men jeg tror ikke at nostalgiens eskadron vil mette mitt sinn og gjøre meg fornøyd. Vi sosialiserer oss ved å snakke om "ja, husker du da vi gjorde det og det på ungdomskolen, jaja, husker du for 4 år siden da...osv". Så ler vi litt og føler at vi har noe til felles. Ha ha ha. Kanskje jeg er fordervet av en slags forestilling om at jeg er verdensvant, og at resten av samfunnet er bønder. "Jeg har vært i Thailand", sier mitt søskenbarn og fortsetter, "og der er alt så mye bedre enn i Norge, folk smiler til deg og er så hyggelige". Jeg klarer ikke å la være å visualisere det paradoksale i hans resonnementer, idet han samtidig fester øyekontakt med en av de virile blondinene som spankulerer forbi oss i nattemørket.
Jeg lengter dog allerede tilbake til metropolen av kjappe impulser og hyppig liberalisme. En venninne av meg, som forøvrig også er psykolog, beskrev hennes post-cape town opplevelse som "å kikke ned i et abyss, der abysset ikke kikker tilbake på deg, men derimot traurige turer til Blindern og innkjøp på Rema 1000 istedenfor å kjøpe brunsj på restaurant. Det sender deg på en nedtur du ikke trodde du skulle få." Pokker heller. Nomade-tilværelsen tærer på, men den er ihvertfall ikke preget av ubekvemsordene rutine og hverdagslig. En av mine favorittbøker, Camus' den fremmede, ligger på nattbordet mitt. Den oppfordrer meg til å samle mine opplevelser og tanker til en personlig vignett, som bare jeg kan beskue.
Og faen heller.
Det skal jeg gjøre.
God natt.
Jeg vet jeg bare skal være i Stavanger i en måned. Men jeg er rastløs. Kroppen er forpestet av raske impulser og et ekstremt behov for å dra ut og erobre, se og velte seg i ukjent terreng. Det er fordi den gamle kameratgjengen ikke har kommet til byen enda, sier en venn. Men jeg tror ikke at nostalgiens eskadron vil mette mitt sinn og gjøre meg fornøyd. Vi sosialiserer oss ved å snakke om "ja, husker du da vi gjorde det og det på ungdomskolen, jaja, husker du for 4 år siden da...osv". Så ler vi litt og føler at vi har noe til felles. Ha ha ha. Kanskje jeg er fordervet av en slags forestilling om at jeg er verdensvant, og at resten av samfunnet er bønder. "Jeg har vært i Thailand", sier mitt søskenbarn og fortsetter, "og der er alt så mye bedre enn i Norge, folk smiler til deg og er så hyggelige". Jeg klarer ikke å la være å visualisere det paradoksale i hans resonnementer, idet han samtidig fester øyekontakt med en av de virile blondinene som spankulerer forbi oss i nattemørket.
Jeg lengter dog allerede tilbake til metropolen av kjappe impulser og hyppig liberalisme. En venninne av meg, som forøvrig også er psykolog, beskrev hennes post-cape town opplevelse som "å kikke ned i et abyss, der abysset ikke kikker tilbake på deg, men derimot traurige turer til Blindern og innkjøp på Rema 1000 istedenfor å kjøpe brunsj på restaurant. Det sender deg på en nedtur du ikke trodde du skulle få." Pokker heller. Nomade-tilværelsen tærer på, men den er ihvertfall ikke preget av ubekvemsordene rutine og hverdagslig. En av mine favorittbøker, Camus' den fremmede, ligger på nattbordet mitt. Den oppfordrer meg til å samle mine opplevelser og tanker til en personlig vignett, som bare jeg kan beskue.
Og faen heller.
Det skal jeg gjøre.
God natt.
Subscribe to:
Posts (Atom)
Posts
