Tuesday 30 December 2008

Fotoapparat og spekulasjon, Stavanger

Stavanger begynner å bli en parodi på gamle dager. Kjedsomheten er overveldende, og jeg bruker nå ferien på å smuglese på pensum og begynne smått på noen oppgaver som skal leveres neste semester. Jeg fikk også fotoapparatet mitt fikset igår, og nå kan jeg ta bilder av min Stavanger tilværelse. Jeg knipset noen bilder av Egil, Jon og kjæresten hans, på en kafè nær Østervåg i byen. Egil er en gammel kamerat som jobber som journalist i The Daily Star i Beirut. Spennende mennesker. Det har begynt å dukke opp et knippe med fargerike kafeer i byen, preget av overdådige lokaler og dyre drikker.

Jeg liker det.

Jeg fant en sluttseddel igår. Datert 08-03-2005, sendt til meg fra FIRST Securities. Det er en melding om kjøp av Petrolia Drilling til kurs NOK 1,3. For meg er det også en morsom påminnelse om gamle spekulasjoner som gikk rett vest. Jeg og Sveinung, kjøpte litt PDR, mens selskapet var midt i en rettsak. Vi spekulerte i at selskapet ville vinne rettsaken, uten egentlig å vite noe om hva det egentlig gjaldt. Selskapet tapte, og aksjen halverte seg i løpet av et par dager.

Det var ikke så deilig.

Men grepet av en smule kjedsomhet, og kanskje en smule romantikk etter å ha lest Reminiscences of a Stock Operater enda en gang, bestemte jeg meg idag for å kjøpe meg litt GGS aksjer. Jeg har fulgt selskapet en stund. Blystad og Spetalen kjøpte seg inn der for tid tilbake, omstrukturerte alt sammen, og for første gang på lenge, leverte det et positivt årsresultat. I løpet av kort tid ble det gamle seismikkselskapet, som spratt opp og ned som en jojo på børsen, omdannet til et riggselskap med langtidskontrakter med tunge og stabile aktører som Shell.

Det er interessant.


GGS har i det siste, på tross av gode meldinger stupt på børsen. Så hvorfor kjøpe nå? Vel, for min del dreier dette seg om en langtidsinvestering. Jeg ser for meg en tidsramme på 3-5 måneder. Jeg kjøpte ikke SAS-NOK på 25 kroner, og vil ikke ha denne på skulderen også. Dessuten venter jeg på Januar-rallyet. Jeg skal ha en stop-loss med en 15% margin. Noe som betyr at hvis aksjen synker med 15% eller mer, så selger jeg meg ut. Jeg vet godt at noen av mine venner i London og Norge, vil rynke på nesen og spørre om hvorfor jeg ikke kjøpte Seadrill isteden, men svaret er at jeg liker å spille ball på den andre banehalvdel.

Sunday 28 December 2008

Rimfrost og minner, Stavanger

Det er alltid litt merkelig å komme hjem igjen. Til Stavanger. Den lille byen i sør-kysten av Norge, der man kan spasere rundt omkring i gatene i flere minutter uten å møte en eneste levende sjel, der man treffer på sine gamle kamerater som snakker om barn, jobben deres og tilværelsen i Stavanger. Det er godt å komme tilbake også. Min mors gode kokkekunnskaper er helt fantastiske, den indiske maten som hun lager er så fortryllende at jeg føler meg utrolig heldig som kan komme hjem og fordøye meg i den gastronomiske luksusen. Ingen penger i verden kan kjøpe den magien som jeg får servert hjemme.

Men jeg blir fort lei. Jeg lengter etter eventyr og kjenner at hjernen og kroppen sløves av å være for lenge hjemme. 2 uker i Stavanger er mer enn nok. Jeg har rukket å lese en biografi av John Fredriksen og historien om Jesse Livermore (for dere som vet hvem han er).

Det er godt.

Dessuten har jeg tørket støvet av noen av mine gamle journaler datert tilbake til 2004. Det er alltid en fascinerende lesing. Skrivemåten min var nok preget av en smule faenskap, og jeg ler nå av hvor gammel jeg syntes jeg var på den tiden. Her er et lite, men morsomt utkast:

" Jeg orker ikke alderdommen; når livet blir traustig og meningene innsnevret, og tiden har formet deg til å ikke lenger ha rom for den forfinede galskapen som vi koser oss med nå. Øyeblikk av ungdommelig spiritus! I mine eldre dager skal jeg eie en fiskebåt, helst en litt sliten en, og så skal jeg ha et lite hus i Casablanca, eller Tanger, ha en vingård som jeg går gjennom hver dag - og mitt daglige antrekk består av en hvit hatt, hvit skjorte og linbukser, et brunt skinnbelte, og noen blankpussede brune skinnsko. Og i baklomma skal jeg ha et par Cohiba sigarer, som jeg kan ta fram og røyke når jeg føler for det. Da skal jeg si: Hvert øyeblikk er som diamanter, de flunkler - og varer evig."

Hehe. Som sagt; alltid interessant å lese gamle tanker. Jeg kan ikke si at mine pensjonist planer har forandret seg betraktelig heller. Bøker av Hemingway og kanskje litt av dekandansen til JK Huysmans hadde satt sitt preg på mine tidligere skribleri.

Monday 22 December 2008

London forlates i to uker

En karusell av følelser, intimitet, frykt og glede har kommet for å si farvel. Jeg står og vinker - enda en gang. Røde busser, dresskledde herremenn og den evinnelige tåken står for fall. Norge og Stavanger venter. Jeg føler meg klar til å tre ut av isolasjonens hule. 8 eksamener og 9 innleveringer er unnagjort. De siste dagene har vært preget av kaffe, lite mat og veldig lite søvn. Men jeg har kommet meg et lite skritt videre. Snart er jeg; Master.

Frihet frister mer i dette øyeblikket, men mine føtter er lenket av to oppgaver til; i Information Systems og Corporate Finance.

Heldige meg.

Men jeg vet at neste semester blir enklere. Vi har kun 5 eksamener da. Men litt flere innleveringer. Jeg liker innleveringer. De kan ihvertfall akkompagneres med bitter drikke og luftige samtaler med interessante individer. Etter siste eksamen; Business Stastistics var unnagjort, og jeg tumlet hjem. Sov i 3 timer. Drog så ut igjen. På fest hos min venninne i South Kensington. Det var en interessant affære, med masse spenstige mennesker. Der møtte jeg en av de vakreste kvinnene jeg noensinne har sett. Sofiya fra Algerie. Høy og slank brunette, direktør for et investeringsselskap og med et usedvanlig skarpt intellekt. Hun var der med mannen sin, en eller annen arabisk millionær.

Sånn kan det gå.

Friday 21 November 2008

Kloke ord fra en gammel mann

Etter å ha sittet på skolen i en evighet og lest på finansiell økonomi, ergret jeg meg intenst over at jeg ikke forstod dritten av pensum. Så jeg spurte en litt eldre mann som satt ovenfor meg om han kunne hjelpe meg med noen økonomi-ratioer. Det viste seg at herremannen var en Phd. i Økonomi fra Oxford University. Så jeg traff riktig. Han forklarte meg nesten hele pensum på 30 minutter, og jeg lærte mer i løpet av de 30 minuttene enn alle de 33+ timene vi hadde med Andy Wright. Vi kom i prat og snakket om alt mulig. Jeg luftet tanken om at jeg kanskje hadde tenkt å ta en doktorgrad også, og spurte om hvor jeg kunne gjøre det. Han nektet meg å ta en doktorgrad. Det var bullshit konstruert av samfunnet mente han. Og han begynte å snakke og snakke og snakke. Han hadde droppet det akademiske til fordel for å starte sitt eget firma, som gikk ganske bra, men han kom innom og holdt gjesteforedrag av og til. Jeg skriblet ned tre poenger av det som han sa, og bestemte meg å sette dem som livsmål. Følgende:

- ”Boys, in life, remember three things, and you will be successful. Number one, control your debths, number two, own your own business, and number three, learn the art of investing in businesses.”

Monday 17 November 2008

Små øyeblikk

Regntung dag. Tåke og corporate finance. Andy Wright, vår elskede økonomi lærer svinser og svanser og snakker sakte med sin karakteristiske fortellerstemme. Lærere med bakgrunn fra Cambridge University og Manchester Business School virker fascinerende bare på grunn av at de kan skryte på seg professorater fra eliteinstitusjoner. Polske Marek sitter ved siden av meg og prøver å fortelle meg om doktorgraden som han planlegger etter masterstudiene. - "I want to write this brilliant thesis, you know, I have this great idea, you know..." Jeg sitter og søker på masse traineestillinger fordi det er gøy (det motstrider mitt entreprenøriske vesen, hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor gjør jeg dette? Nesten som å spørre hvorfor jeg av og til røyker sigaretter - svaret blir nok: Fordi jeg frydes av det. Jeg frydes.), og skriver en søknad til European Innovation Awards i Frankrike. Jeg sender hele Berker Insurance planen og krysser fingrene på at de fatter interesse og flyr meg og resten av gutta bak forretningsplanen ned til Frankrike for å spise kanapéer og meske oss på et eller annet slott. -"What are you doing? Do you know how to find the income ratio?" Spør Andy plutselig. Jeg kvekker til - tilbake til virkeligheten nå.

Sunday 16 November 2008

16, November. 2008. Mannheim

Helgen har vært hektisk, på fredag var jeg på klasse tur til Strassburg i Frankerike. Optimismen var oppe som alltid. " En ny dag med nye muligheter". Vi tok bussen ganske tidlig på dagen, det var slitsomt å stå opp så tidlig. Alle var halv søvnig på buss turen, men jeg holdt meg våken. Men jeg var utrolig spent på å komme meg over lande grensen. Kansje fordi jeg ikke har reist på lenge, men mest pågrunn av å komme ut av studie fokuset. Det å ha noe annet å tenke på gir en person energy og håp på å komme tilbake til skolen og gi litt ekstra innsats. Min filosofi er at de beste årene i ens liv er den tiden man studerer. Da må man kunne utnytte hver eneste mulighet man har til å leve ut sine ønsker. Men uansett Frankerike var topp, vi besøkte Eu parlamentet og gikk derretter for å shoppe. Vi vandret gjennom de trange gatene beundrende om hva som lå i det neste gjørne. Jeg følte meg litt som Charlie i sjokolade fabrikken. Hver eneste gjørne hadde ei overraskelse. Meg og ei vennina som jeg tok følge med var oppspente, vi tok dusenvis av bilder samtidig som vi ruslet gjennom gatene. Etter all tittinga og shoppingen var det på tide å dra fra Alsache Frankerike. Bussturen hjem var fylt av sang og vin drikking. Det var morro. Da vi ankom hjemturen dro vi rett ut på middag til en Kinesisk-Mongolsk resturang. Der var alle de skandinaviske samlet for ei riktig god aften. Vi spiste ei god buffet og jeg gikk hjem å la meg mens de andre tok turen ut på byen. Det var en lang dag og jeg var utslitt.

På lørdagen bestemte jeg meg for å vaske klæra mine og invitere ei god venn av meg på middag. Det var svært hyggelig. Etter middagen var jeg innstilt på å gå på skolen men det ble det ikke noe av, så jeg tok meg en lang søvn til jeg fant ut at jeg hadde lovet en venn å møte opp på hans bursdag. Jeg kledde meg opp rask og tuslet av gårde for å møte ham. Når jeg kom meg til bussen var han der. Han kom tuslende seende halv full ut av bussen. Men tilfelle var at han var bare sleten. Så gikk vi til en Irsk pub nærmere Tog stasjonen i Mannheim. Vi ventet en time på å få servert ei øl. Det var håpløst. Siden det var hans 20 ende bursdag følte jeg at vi måtte ta ham med på noe spenende. Vi endte opp på ei sleten strippe klubb. Det var "crazy" fordi jeg har aldri vært på ei strippe klubb før. Men det var morsomt og det var ikke lenge før vi tuslet oss videre av gårdet mot ei Døner sjappa. Der vi tok oss ei mat bit. Da var klokka 03:00 på natta. Vi var litt små fylle og bestmte oss for å ta turen hjem over.

"Så kommer enda en ny dag med nye muligheter, Søndag"

Surrealistiske London

Jeg kikker ut vinduet fra et typisk engelsk hus i Plaistow. Jeg er på besøk hos en venn. Plaistow er merkelig. Her finner du drøssevis av kebabsjapper, masse Ladbrokes (gambling "kontorer".), white trash kids, bangladeshifolk som sprader rundt i de derre kjortlene sine, kvinner med heldekkende skaut, svarte med bukser så vide at du tror at du ser syner og liknende. Stedet ligger i Øst-London. Dette stedet er utrolig Øst-London. La meg forklare, for meg så vil jeg kunne si at Øst London og Vest London er noe liknende Øst og Vest Berlin - på den tiden.

Ikke at jeg noensinne har opplevd eller vært i Berlin....jeg baserer mine teorier på ting og tang som jeg har hørt, fra ulike mennesker. Uansett, dere ser bildet. Øst London er fantastisk og utrolig variert. Masse utlendinger, kebabsjapper og liknende. Hvis du beveger deg litt mot Øst, finner du Brick Lane, Shore Ditch og Bethnal Green (Hvor jeg bor), som har blitt übertrendy, nesten som Grünerløkka ble i begynnelsen av 2000, for å trekke en dårlig sammenlikning. Her vanker det kunstnere og masse hippe mennesker - så jeg føler jeg ikke særlig utfor i mine røde skinny jeans og innsvingete trenchjakker. Men beveger du deg 4-5 tube-stopper utfor der igjen, havner du i steder som Plaistow, East Ham og liknende. Nå begynner folk å bli fattigere og fattigere, og det er plutselig ikke så trygt lenger.

Man kan trekke den samme matematiske slutningen av Vest-London. Litt mot Vest fra Sentrum, og du finner Nottinghill, Kensington og liknende. Ultrarike russere, arabere og likende bor her. De har så mye penger at det nærmest blir perverst å observere den dårlige smaken som akutt og snarlig rikdom sprøyter inn i ulike menneskesinn. Mer mot vest, litt mer rikdom. Så plutselig litt fattigdom her og der. Litt studenter her og der. Plutselig noen svenske blondiner med høye hæler og plastikk neser. Ah, London!

Nå må jeg dra, 2 oppgaver til skal leveres.

15. November, 2008. London

Dunk Dunk, hodepine fra i går.

Stikkord er Øst London. Gangstere, damer med piercinger over hele kroppen, masse svarte og ungdommer (er du fortsatt ungdom når du er 22++?) med pakistansk bakgrunn. Dunkende teknomusikk. Samtaler som gikk i: - "We gotta assemble a gang and beat those motherfuckers" , og jeg: Jajaja, tror dere at vold er den riktige løsningen til dette dilemmaet? Av en eller annen mystisk grunn så tror de fleste jenter og kanskje noen av guttene i akkurat det segmentet av befolkningen, at jeg er homofil. -"Why do you wear so thight trousers man?" Vel, det er ganske hipt å sprade rundt i skinny jeans, prøvde jeg å forklare, mens en dude med tattis på pannen så stygt på meg. Jeg tok brodern trikset, det funker alltid ganske bra, du sier bare: -"Vi er brødre gutter, vi burde holde sammen." Så mykner de litt opp. Pluss at du aldri snakker om økonomi eller finansiell styring. Absolutt no-go.

Gårsdagen begynte med at jeg stod tidlig opp, drog til skolen og satt og fikk gjort ferdig to oppgaver. Jeg var utrolig fornøyd over min disiplinerte og utrolig nedrete innsats, så da en melding fra Darcy om å ta en svømmetur blant Londons pub'er tikket inn, var jeg ikke sen om å si ja. Han plukket meg opp på Chancery Lane i en halvgammel Mazda, og vi kjørte mot East Ham, hvor vi sjekket inn på en lokal pub. Mengder med berusende drivstoff senere, og etter en drøss med samtaler om strategisk ledelse, spurte Darcy om jeg ville være med på bursdagselskap. Jeg sa jajajaja, og karusellen var i gang. Etter et lite stykke uti bursdagsselskapet, med kaker og mennesker som jobbet i London Postal Service, valset jeg avgårde blant tåke og tuber til jeg traff på en svart jente som syntes jeg var morsom. -"Come with me to a party," formante hun.

Jeg kunne ikke si nei. Jeg husker heller ikke navnet hennes. Men hun var 23, skilt og hadde 3 barn. 7 timer senere trasket jeg håpløst frem og tilbake ved Tube stasjonen ved Mile End, og ventet på at den skulle åpne. Klokken tikket 6.05 og jeg satt i et tog på vei hjemover.

Friday 14 November 2008

November snegler seg avgårde, London.

I dag rablet solen tidlig på vinduskarmen min. Det var nesten som om jeg måtte hoppe opp av sengen og løpe mot dusjen. Vakkert vær gir energi til å dra til skolen og skrible mine oppgaver ferdig, levere dem tidlig og briljere. En av mine romkamerater kunne ikke forstå hvorfor jeg alltid er så hyper om morgenen. -"I am definitely not a morning person," kunne hun konstantere mens hun med sitt trøtte ansikt slurpet i seg kaffe ved kjøkkenbordet. Jajaja, jeg løp mot tuben. Tuben i London er et eventyr i seg selv. Hver dag, eller hver gang du tar tuben, byttes alle menneskene ut. Du tar faktisk aldri tuben med de samme menneskene, noengang, føles det ut som - eller så legger du ikke merke til det. Tuben er en fascinerende plass. En plass der man kan kikke på interessante mennesker, smile til søte kvinner, eller rett og slett drømme deg vekk.


Bam! Så har jeg levert inn International Negotiation og nå venter et par andre innleveringer. Finanskrisen har lagt seg som en tåke av depresjon over denne byen her. I løpet av de neste månedene skal hele 120 000 arbeidsplasser kuttes. Det er 20% sannsynlighet for deflasjon i landet, noe som er krise. En annen ting er at Sterling har falt kraftig mot dollaren de siste ukene - og det har affektert GBPNOK positivt. Bare se på grafen. I løpet av en måned falt Sterling fra 11,78 til nåværende 10,25. Positivt for meg og min Norske valuta her på øya, men absolutt negativt for britene som løper rundt og bekymrer seg for sparepengene sine. Jeg var på enda en konferanse et par dager siden da en foredragsholder kunne konstantere:

- "This is only the tip of the iceberg, soon all the short-term risk loans given to small and mid-cap companies will defer."

Barclays Bank har hentet inn 6.5 billion pounds, altså rundt 70 milliarder norske kroner fra midtøsten for å kunne overleve krisen. Investorer fra midtøsten og utviklingsland kjøper og kjøper i vesten. Neste måned faller lånefristene for flere selskaper.

Det er en interessant tid og jeg følger godt med når jeg prokrastinerer mens jeg leser til mine uhyre spennende eksamener.


Thursday 13 November 2008

13. November, 2008.

Snart ti dager siden sist jeg skrev her. Idag stod jeg tidlig opp spiste fire pannekaker med bringebærsyltetøy. Jeg elsker bringebær, nam nam. Så en skål med cornflakes og et stort glass appelsin juice til. Til lunsj pakket jeg to store bagels med ost (god dansk), tomater, vårløk, røkte kalkunservelater og eggepålegg til. Nam nam. Det er eksamenstid, jeg har 5 innleveringer som står for fall neste uke, og åtte eksamener på vei. Dette blir en spennende tid.

Blant alt styret, har jeg fått tid til noe prokrastinering (bruk web 2.0 applikasjonen delicious for mer effektiv prokrastinering, se: http://www.delicious.com/)

http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/northamerica/usa/barackobama/article3401168.ece

Noen av godbitene:
"He can bench press an impressive 200lbs."

Ganske imponerende.

"He wears $1,500 (£952) Hart Schaffner Marx suits."

Ah, med innersving og greier. Alltid lurt på hvorfor dressene hans er så veldreide.

"He plans to install a basketball court in the White House grounds."

Haha,
Jeg elsker den mannen.

Wednesday 5 November 2008

4. November, 2008.

"It's all about creating a positive mental framework, and physically implementing in other peoples mind, and making them think that it benefits them."

I dag var en historisk milepæl i verdenshistorien. Barack Obama ble USA's 44 president. For meg så er det selve symbolet på at ingenting i livet, i verden, er umulig. Obamas seier er for meg like historisk viktig som da Alexander den store erobret verden i en alder av 25, da da de allierte landet i Frankrike i 1945, og liknende historiske begivenheter. I London går livet sin gang, vi har nettopp hatt en presentasjon i Strategic Management, skal ha en til, har innlevering i Managerial Accounting og International Negotiation denne uken - hver på 7-10 sider. Snart venter 8 eksamener, og flere innleveringer. Skolen begynner på bli en 24-7 opplevelse, og midt oppi alt dette her prøver jeg å skape en bro mellom IT hungrige kunder i Europa og Afrika til lavkost firmaer i India. Hvis inderne som jeg er i samtaler med kan levere det de påstår de kan levere, så har jeg og to partnere et Ltd. oppe og gående i London i løpet av neste måned.

Bedre enn en deltidsjobb.

Hadde ikke hatt tid til det uansett. Go Obama.

"It's all about creating a positive mental framework."


Sunday 2 November 2008

2. November, 2008

Fragmenter fra igår:

Husfest i Hampstead med masse latin-amerikanere. Meksikanere, Columbianere og folk fra Brazil. Mat og drikke fra det sydlige kontinent. Brasilianske rytmer, samba og rumpevrikking. Vi synger bursdagssanger og mannen til en jente i klassen min (de er gift) kan ikke stoppe å snakke om hvor mye "ass" det er i rommet, og hvor mye "ass" han har lyst på. Det begynner å surre for meg, og jeg har begynt å flørte med en jente som har type. Hun flørter tilbake. Jeg kan ikke. Jeg er en mann med prinsipper. Det er på tide å dra, og Natasha tar tak i meg og sier: -"Let's go to a private Halloween party in Kensington."

Vi slenger oss inn i en svart taxi og kjører innover mot Zone 1.

Store galante søyler. Mennesker bak masker. Marmorgulv og tjenere. Privatfest bak lukkede dører. Blant arabiske prinsesser og østens bortskjemte rikmannssønner. Av og til overveldes jeg av den enorme luksusen som noen få utvalgte mennesker får meske seg i. Vi skåler med sjampagne, tar masse bilder og snakker om å dra til andre deler av verden og utforske. - "In Abu Dhabi you can become a millionaire in 4-5 years," sier en ung syrisk mann. Jeg kikker på de vakre arabiske kvinnene, de bærer boarer og beveger seg som katter. Jeg tenker mitt. Det er nesten som å være i en James Bond film - av uvisse grunner.

Vi drar til Movida. En klubb i Oxford Street.

Tror jeg.

Så forlater jeg Natasha. Jeg kaster meg inn i en svart taxi og ber han om å kjøre meg til Shoreditch. En tekstmelding på min telefon forteller om nachspiel med noen norske jenter, og mennesker fra Sveits. Shoreditch er småshabby og supertrendy. Jeg blir geleidet inn i en leilighet som likner en typisk finpusset norske hybel. Det står en DJ i hjørnet som spiller Justice, og gutter i skinny jeans og kunstneriske jenter står og danser overalt.

Latinske rumpevrikkerne liker å være med sine venner. Østens rike arvinger liker å henge med deres venner, og de norske som er her, ender opp på en uforklarlig måte med folk som er helt like dem.

Jeg synes synd på dem.

Eller kanskje det er meg det er synd på.

Saturday 1 November 2008

1. November, 2008.

8 eksamener fra 15. desember og utover. Noen dager har vi to eksamener på en dag. 4 innleveringer på 10-15 sider hver. Det er lørdag og jeg sitter på skolen, ser ut vinduet, det regner..pappa sender morsomme mailer og har registrert seg på Twitter. Web 2.0 når den eldre generasjonen også visstnok. Hvorfor søker jobber i Norge, spør han, reis ut og opplev verden littegranne. Ja, jeg kunne ikke ha vært mer enig. Jeg er snart ferdig med tre innleveringer, har den siste igjen...snart...så...kan jeg slappe av littegranne før eksamenskjøret begynner for fullt. Jeg kan ikke huske å ha jobbet så mye med å reprodusere materiale før. Føler meg litt som en robot...reprodusere....reprodusere....ikke tenke. Blablabla.

Ett år igjen, tenker jeg, så har jeg masteren i boks og kan tenke på andre ting. Jeg tenker på andre ting allerede. Arrgh.

Ut idag med Natasha. Hun er faktisk en av de få jentene som jeg kjenner som virkelig mestrer det med å balansere en Luis Vuitton veske på venstre arm, samtidig som hun elegant trasker i vei på sine Jimmy Choo sko og snakker og snakker om politikk. En dag stjal hun en bunke med aviser fra en avisbod og ville at jeg skulle være med å dele dem ut.

-"We are helping people! Come on! Do it!"

Haha! For en fantastisk absurd verden vi lever i.

Friday 31 October 2008

31. Oktober, 2008.

- "Heisann, dette er fra Geelmuyden.Kiese i Oslo. Vi lovet å gi deg svar i løpet av denne uken, vedrørende om du kom videre i prosessen vår (.....) desverre (......) vi hadde ganske mange gode kandidater."

-"Begrunnelse?"

-"Vel, vi følte at du kanskje var litt for selvsikker i svarene dine, og brukte litt kort tid på å komme frem til løsninger av de strategiske oppgavene (.....) Mitt råd til deg er at neste gang så bruker du lengre tid (....) Men vi ønsker deg lykke til videre."

Haha.

Gjennom tiår med skole, venter et arbeidsliv der mennesker fortsatt skal belære deg om livets visdom. Hva vet de egentlig?

Jeg er fri!

Thursday 30 October 2008

30. Oktober, 2008.

Almaz, en av de skamrike guttene fra Kazakstan i klassen, ville at jeg skulle komme på Halloween party på Crystal i London. Crystal er kanskje den hippeste og posheste klubben akkurat nå, og de hadde leid hele dritten.

-"Alot of stunning Russian girls, come on man."

Det fristet litt, men jeg tror jeg blir hjemme.

Martin, Dennis og jeg har funnet ut at det skjer konferanser hele tiden i London.

Ikke for studenter, men for finansmenn.

Men vi er jo finansmenn, så vi gir fullstendig faen. Haha! I November er det et par midt-østen venture kapitalist konferanser, så et par konferanser med amerikanske bankmenn, blant annet en konferanse der Jim Rogers (en av mine helter, google han) kommer og holder en tale. Jim Rogers startet Quantum fondet sammen med George Soros, en av verdens første og mest profitable Hedgefond. Han pensjonerte seg i midten av tredveårene og brukte tiden til å skrive bøker, filosofere, filantropologi og kjøre gjennom Asia med motorsykkel.

For å kunne mingle med disse menneskene, må vi skippe forelesninger og skrive unna alle innleveringene vi har. Men ved hjelp av et godt nettverk med mennesker som skriver under på oppmøtepapirene til de ulike forelesningene, og tidlige dager på skolen som inkluderer avansert klipp og lim, så planlegger vi å entré konferansenes verden.

Nomura Investmentbanking conference neste.

29. Oktober, 2008.

Siste konferanse dag.

Dressen min begynner å bli sliten, og jeg begynner å bli lei av networking og å utbrodere om Berker Solutions. Ingen konkrete resultater enda, men jeg har blitt kjent med en god del interessante mennesker og fått en del LinkedIN, Facebook og ja...visittkort. Men jeg begynner å bli flinkere og flinkere til dette merker jeg, og engelsken finspisser seg.

Vel,
rett før jeg skulle dra, tenkte jeg å hilse på en ganske fresh mann (utrolig stilig antrukket, som tatt ut i fra GQ-magazine.) og snakke med han. Han var ganske morsom og fortalte om hans yngre dager, da han som graduate fra et eller annet topp universitet hadde dratt til Dubai og jobbet seg til der han var nå.

Som ung trenger du en mentor, mente han. Jeg var enig. Men jeg mente at mange mennesker blir født inn i et nettverk som sikrer dem suksess i livet. Han var uenig.

-"You have to be brave, and think outside the box. You approached me. You know me now. Tell you what, send me your CV, and I will see what I can do."

Han gav meg kortet sitt.

CEO,
International Holdings,
Dubai.

Haha! Det var genialt!

Da jeg trasket hjemover i regnværet dundret Andrew Cardozas læresetning i hodet:
"Be brave, be brave, be brave, be brave, always be brave."

28. Oktober, 2008.

I dag var jeg alene på konferansen.

Men i krisens tid så er alle bankfunksjonærer alene.

-"When I take the Taxi from the Airport, and the taxidriver turnes around and ask me: Are you a banker?! I always say: No no no, I just work for them"

En av talerne på konferanse, en eldre herremann i dress, høstet latter og applaus for åpningsutsagnet til talen hans.

Det er overveldende av investorer og bankfunksjonærer fra Midt-Østen på konferansen. De kommer fra land som Bahrain, Abu Dhabi, Qatar og liknende. Den største sponsoren av konferansen var fra Dubai; International Holdings. Jeg prøvde iherdig å finne CEO'en av selskapet og selge og selge og selge, men han var ikke å se i mylderet av menneske hysteri.

Så etter å ha fått ekstreme mengder med visittkort (det første folk gjør når de networker på slike steder er å gi deg visittkortet sitt. Siden jeg ikke har et, så blir jeg gjennomskuet og må nevne at jeg er masterstudent. Når du forresten nevner at du er masterstudent er ikke folk så interessert i å snakke med deg her.) så ventet en galla-middag. Taleren for gallamiddagen var tidligere statsministeren av Pakistan, Shaukat Aziz.

-" Everybody is here for the money. Every single person in this room wants more money, so you need to have a exceptional track record to get funded in these days. You have just started your journey. Have you seen Wall Street? Would you have given Bud Fox 100 000 grand?"

Jeg satt ved siden av en ganske stilig ung engelskmann i slutten av sine tredve cirka. Han hadde jobbet som Hedgefund forvalter i mange år, men nå jobbet han i et Venture Capitalist fond. Han fortalte om ville år i Dubai og New York, og sa at jeg burde dra til Asia, jobb opp et rykte, samle opp kapital og så kom tilbake til Europa som selvstendig investor. Alt var mulig i disse dager. Han skulle pensjonere seg snart etter å ha jobbet og jobbet og jobber, og da jeg spurte hva en person som han trengte for å kunne pensjonere seg tidlig:

-" About 100 million US dollars."

27. Oktober, 2008.

Fares tipset meg om en finans og bank-konferanse i London som varte over tre dager. Konferansen samlet finansmenn fra hele verden, med prominente talere fra ulike gigantiske hedgefond og investment banker. Konferansen er ment kun for professionals, eller folk som jobber i finansindustrien, men for nettverkingens skyld så påberopte vi oss selv denne egenskapen da vi meldte oss på.

- "Lets fuck the school and hustle in some network."

Jeg kunne ikke vært mer enig. Tre sammenhengende dager på et fancy hotell, fylt med gratis mat og middager, og muligheten til å snakke en investor til å investere i de briljante forretningsplanene våre - det var ikke å fornekte!

Første dagen var ganske interessant, vi spradet rundt i dress og snakket med tillagt aksént mens vi nippet i oss god drikke og knasket på fingermat. Jeg kom i snakk med noen engelske bankmenn som hadde lånt SAS i Norge store summer med penger.

- "They are in a crisis now, if the new EU-laws falls in place, I'll tell you, they will be fucked hard. But anyways, we get our interest money, and that makes us happy."

CEO'en av Fajr Capital, et gigantisk Venture Capitalist fond, var ikke så interessert i å investere i forsikringsidéen min.

-"How old are you son? You are probably doing your masters right? Well in that case, you are in the learning stage. Soon you will be in the earning stage, and then where I am now, the returning stage. The returning stage is when you have achieved financial freedom, and can use our time to give back to society."

Dette var en riktig gammel og dekadent mann, som ifølge han selv hadde bygd sin formue fra ingenting. Vel, jeg tok rådene hans - men ergret meg litt over at jeg var "såkalt ung".

Men blant disse rådville bankmenn i krisens tid, ja,
jeg følte meg heldig.

Friday 24 October 2008

24. Oktober, 2008.

-"Først vil jeg si gratulerer," begynte intervjuer dama hos Geelmuyden Kiese. -"For at du er en av 10 stykker som har kommet gjennom til dette intervjuet, av 158 søkere." Jeg kom tidsnok til lokalene deres i Lille gaten i Oslo. Etter å ha løpt opp og ned Karl Johan, ko ko, fant jeg det endelig.

Første jeg gjorde da jeg kom inn, var å spørre etter drops. Etterpå så drakk jeg noe vann og snakket med den vakre sekretæren som pakket noen saker. Så intervjuet. Du er jammen heldig du som får komme på intervju! Haha! Jeg har ikke fått noen jobb enda, men får gratulasjoner for å ha kommet gjennom.

Jaja.

Jeg lekte med. Jeg forsøkte å være katten, og intervjuerne ballen. Det var to av dem. To kvinner. De spurte masse spørsmål og ville at jeg skulle løse strategiske oppgaver. Jeg hadde på meg en mørkeblå dress (som satt perfekt) og skikkelig røde sokker. Hadde ikke barbert meg eller pusset tennene(rakk det ikke) pluss at jeg bare sov 3timer før intervjuet(nerver? Nei bare Jet-lag fra turen fra London.)

Jeg kranglet litt med hun ene. Jeg siterte Ralph Waldo Emerson og lekte bedreviter. Hun sådde tvil rundt mine etiske prinsipper.

Jeg nektet.

-"Neste uke får du vite om du kommer videre til andre intervju."

10 av 158. Så bare noen få av 10.

For å få jobb.

På vei hjemover, tenkte jeg at faen heller, jeg har lyst til å leve leve leve og leve. Kjenne at bakken brenner under meg, og være fri. Slik er det i London. Slik var det ikke da jeg smatt innom Oslo på intervju, da begynte plutselig "trygghet" og "fast" inntekt å friste.

Jeg nekter.

Trygghet har aldri vært meg.

Thursday 23 October 2008

21. Oktober, 2008.

Jeg våknet denne morgenen til en hyggelig melding.

Jeg hadde skulket undervisning og ba Nixon skrive under på papirene som viser at vi er tilstede. Drakk en svart kopp med kaffe, spiste noe cornflakes og sjekket bankkontoen min som er relativt slunken. Nixon er forresten en fyr fra Warwick som bare tenker og snakker om jenter hele tiden. Der jeg har avansert til andre ting, føler jeg nå ihvertfall, så....jaja. Jeg liker han.

Uansett, jeg kom videre i Shell sitt Graduate program. 1 av 15.

Haha!

Det lukter svidd internship.

Monday 20 October 2008

20. Oktober, 2008.

"We are what we repeatedly do. Excellence, then, is not an act, but a habit." - Aristoteles. Lurer på om det var det Kerouac mente da han foreslo den mentale suggesjonen; "Alltid vær et geni, alltid vær et geni og drit i hva andre synes."

Aristoteles fikk jeg fra en av grunnleggerne bak Qedis Consulting, et konsulentselskap som hadde stand på et event som jeg var på her i London. Jeg elsket den mannen. Han var en av de eneste som ikke gikk kledd i dress, snakket som en foss og fortalte meg om da han startet selskapet for 4år siden, fra scratch, og nå teller de 400 konsulenter eller noe slikt. Jeg sa at jeg elsket sånne entreprenøriske mennesker og måtte fortelle litt om forsikringsidéen min. Han la meg til på LinkedIN og ba meg søke på trainee stillingene de tilbudte.

Kanskje, sa jeg.

Heller selge forsikring til fattige, tenkte jeg.

Dama til Dennis forsøkte å ta selvmord i går. En salig cocktail-blanding av tabletter og rissing av håndledd. 3 dager etter at han gjorde det slutt med henne. "I have to leave to Germany for the weekend and talk to the police." Håper det ordner seg for han, og henne - tilslutt.

Sunday 19 October 2008

19. Oktober, 2008

Fares stod utfor Holborn stasjonen og ventet. Jeg hadde spasert rundt Holborn distriktet og mimret om mine gamle dager da jeg gikk på sommerskole ved LSE. "Peacock Teateret," de ulike forelseningesalene og studentresidensene. Italienske jenter og Luis Vuitton vesker. Første gangen jeg møtte min gode colombianske venninne, Carolina, som jeg dultet borti og så spurte om hun ville være med å spise middag. Følgelig ville hun være med å spise middag. Jeg ble kjent med en god del fantastiske mennesker her. Nå er de borte. Høstløvet faller fra trærne og skaper en fantastisk stemning. Jeg knipser i vei med mitt semi-profesjonelle kamera. Jeg knipser bilder av alt fra uteliggere til LSE skiltene som henger rundt omkring.

Fares kler seg ganske galant. Lysgrå blazer med et hvitt skjerf tvinnet rundt halsen. Marineblå seilsko og italienske tweedbukser. -"Murshid, my friend, where shall we go?" Han virket trøtt og meget bakruspreget. Jeg fortalte han om Diwali-festivalen og masse indere. Han synes det virket interessant. -"I love Indian girls."

Først spiste vi vaffler og snakket om å jobbe for ulike investeringsbanker i byen. Han sa at det fantes over 150 ulike finansielle institusjoner og at vi burde gå og snakke med alle og enhver. -"My father is the Chairman of a major bank in Tunisia, he said he will try to get me an internship in an Emirates Bank. What do you think?" Jeg sa ja joda, men heller gjøre noe selv. For min del ihvertfall. Jeg foreslo at vi gikk til alle bankene og presenterte oss selv som headhuntere av gode kandidater. -"We are young, let us dream fucking big and crazy."

5000 indere samlet sammen på Trafalgar Square. Det var som om vi var i India. Det var massivt. Indisk musikk. Indisk mat. -"When we were young, say 13-14, we used to go to these places. Just to look at the girls. Now when we are in our twenties we still do the same. When will it end?"

Saturday 18 October 2008

18. Oktober, 2008.

KOKO!


- "Dette er seriøst det sykeste lokalet jeg noensinne har sett. Seriøst. Det sykeste lokalet." Anders ser måpende utover lokalet fra fjerde etasje på klubben KOKO i Camden. Han har nettopp shottet et par 1 punds shotter (som jeg mistenker inneholdt 0% alkohol) og ser på Audio Bully spille på scenen under oss. Det er stappfullt med mennesker overalt, og elektronika-rock-hip hop strømmer ut av høytalerne (jeg klarer ikke å definere sjangeren de spiller i). Æææh, jeg skriver i presensform....ok ja koko var ganske bra. Bortsett fra køen som var milelang (gav oss en fin anledning til å bli kjent med diverse mennesker, blant annet noen supertrendy briter som kunne fortelle oss at:"In London, people usually think you want something from them, if guys like you, strangers, just start talking." Vi ville ikke ha noe fra dem, kanskje noen interessante historier. Jeg foretrakk kjærlighetshistorier kunne jeg fortelle, men nei, de var ikke så villige til å dele på det.

Imorgen er det kaffi med en fyr fra Tunisia, eller Divali-festival med noen indere, eller kunst-utstilling med en ganske eksentrisk, men hyggelig jente fra Hong Kong. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Idag skal jeg ihvertfall slappe av og komme meg til hektene igjen - etter gårsdagens strabaser. Puh.

Friday 17 October 2008

17. Oktober, 2008

Jeg har funnet ut at jeg ikke gidder å være nedfor lenger. Det er ganske stress egentlig - og ganske uproduktivt. Så jeg stod opp tidlig idag, jogget rundt de små elvene ved Bethnal Green, spiste en fantastisk frokost bestående av to halvkokte egg, to brødskiver, noe Jarlsberg, noe bønner og litt salat. Og to store glass, ett med melk og ett med eplejus. Så drog jeg til butikken (de heter TESCO her borte og er alltid stappfulle.) og kjøpte massivt med mat, og snakket og snakket og snakket med ekspedrisen som alt fra rabattkuponger til været ute - til folk begynte å rope i køen. "Come on, move on!" Haha! England altså.

Det geniale med London er at du alltid har 100 ting å gjøre på, og 100 ting du blir invitert på. Hvis man skal dra ut, så kan du velge mellom High-class klubber som Crystal, Movida or liknende, Middle-class og lower-class. Hahahaha, det er så fjernt fra altmulig normalt.

Thursday 16 October 2008

16. October, 2008




London London. Jeg er nedbrutt. Nå har nedgangsperioden kommet. Jeg vet at den sannsynligvis ikke varer lenge, men jeg kjenner den på kroppen. De siste dagene har vært preget av apati og prokrastinering. Suget etter å kjempe og nødvendigheten av å leve hardt har plutselig tatt slutt. Undervisning fra 9.00-17.00 hver dag, liten grad av frihet og et begrenset finansielt budsjett har satt sitt preg. En Thailandsk jente i klassen min kommenterte det idag på en salsabar. -"Du har sluttet å gå med de grønne og røde buksene, og det virker som om du kjeder deg og er deprimert. Du enser ikke lenger jentene, og så er du ikke lenger så liksom-vittig og engasjert". Vel, hva kunne jeg si på det. Alle har en nedgangsperiode en eller annen gang. Min kommer etter en lang lang opptur. Hver gang noe slikt kommer avgårde, så tar jeg en papirlapp og skriver noe Lakshmi Mittal har sagt, og henger den opp på veggen hjemme. Jeg tror inderlig på at mennesker skaper deres egne tilværelser. Man kan gjøre himmel ut av helvete og helvete utav en fantastisk tilværelse. Mittal:


" Everyone experiences tough times, it is a measure of your determination and dedication how you deal with them and how you can come through them."

Wednesday 15 October 2008

15. Oktober, 2008.

LinkedIN er et fantastisk verktøy. Har fått nytte av det allerede. Klassen min er utrolig variert. Indere, russere, kinesere, amerikanere - folk fra hele verden. Alt fra utrolig rike mennesker, til en kul fyr som heter Darcy, som faktisk vasket om kveldene og sparte penger til å ta masteren. Jeg håper han lykkes hardt. Ekstremt hardt.

14. Oktober, 2008

Hard dag idag. Undervisning fra 9.00 til 21.00. Først Managerial Accounting med Ferooza Cooper. Dama er sån halveis fra India, rakker ned på spesielt en fyr i klassen som ikke tør å si noe, og er utrolig streng. Hun låser dørene før hver forelesning - så hvis man er 5 min for sen kommer man ikke inn. Nixon mente jeg burde taste alle de resterende siffrene og spørre etter Sanna. Jeg sa at det gadd jeg ikke.

Nesten som å være tilbake på barneskolen. Hehe. Etterpå er det Business Statistics med en kineser som har en utrolig morsom dialekt. Den siste timen med fransk var uutholdelig. Men det gikk greit. Jeg overlevde. Tirsdager på MIB er tøffe.....

Monday 13 October 2008

13. Oktober, 2008

I går var det et massivt slagsmål i gaten hvor jeg bor. To gjenger på til sammen 35 stykker slo løs på hverandre med balltreer, glassflasker og planker. Jeg satt på vinduskarmen og røyket en sigarett mens jeg kikket på opptrinnet. Det virket så fjernt vekke. Jeg kunne ikke relatere meg til det.

12. Oktober, 2008

Max er en kul tysker. Han er typisk tysk. Skikkelig gjennomført klesstil, morsom og gal. Jeg liker Max. Han fortalte meg i dag om en klubb som han hadde vært på. KOKO i Camden Town. Klubben er et gigantisk teater på fem etasjer som var blitt gjort om til et utested, stilen er rock og trendy, det var billig der og du slapp å stå på gjesteliste for å komme inn. ”La oss dra der neste helg,” sa han og jeg: ”Jajajaja, jeg er med!”

11. Oktober, 2008

Jeg har vært på intervju hos Shell. Det var en typisk engelsk mann som intervjuet meg. Han var veldig rolig og imøtekommende, og fikk meg til å føle meg nervøs. ”Hva er det med han? Hvordan skal jeg forholde meg til denne personen?” Men jeg snakket og snakket og følte at det generelt gikk greit. Jeg fikk spørsmål som hva ville du ha gjort hvis du ble sjefen for markedsføring i Shell og skulle implementere verdiene til selskapet i alle de ansatte.

- ”Vel, begynte jeg, det viktigste er at alle føler seg inkludert. Jeg ville ha prøvd å få alle de ansatte til å BLI Shell. Å få alle til å føle seg som en organisme, brødre, søstre, en stor familie – med sterke familiebånd.”

Han noterte litt i boken sin, og spurte videre: Interessant, hvordan skulle du ha fått dette til?

- ”Det viktige her, tror jeg, er å få alle til å føle seg spesielle siden de er en del av Shell.” Akkurat her følte jeg intenst for å nevne nazistene, eller FRP hjemme i Norge, om hvordan man burde skape en fiktiv ytre fiende som kan skape samhold, og denne fienden kunne være andre oljeselskap, eller til og med Green Peace! Mulighetene var mange, og hjernen min jobbet på høygir for å finne noe konstruktivt. Så plutselig så jeg på denne mannen bak pulten der, som hadde jobbet i Shell i 17 år, og som satt og intervjuet 100vis av kandidater i løpet av et år. Han hadde fortalt meg at av alle søknadene de får inn, blir 90% kastet vekk, de resterende 10% kalt inn på et intervju som jeg satt i, og blant disse igjen ville bare 1 av 15 få et internship. Faen heller tenkte jeg da og, plumpet ut: - ”En sang som alle kan synge hver morgen?”

10. Oktober, 2008















Jeg flytter kanskje inn med en tysker som heter Dennis til februar. Han tenker ganske likt som meg, og har et enormt driv og noen vanvittige ambisjoner. ”Ingenting er umulig, Ali, jeg lover deg, jeg vet, jeg vet, jeg vet” Vi satt på en italiensk restaurant, flørtet med servitrisene, viftet gestikulerende med hendene våre og følte oss som konger.

9. Oktober, 2008

Jeg er fri. Jeg kan reise hvor som helst og jobbe med nesten hva som helst, så lenge det er spennende. Det er ingenting som knytter meg. Det er ingenting som begrenser meg. Og herregud, så fantastisk det er. I går snakket jeg med Dennis om å dra til Dubai og jobbe som forvaltere, Fares ville dra til Hong Kong, Nikita ville til New York. Det er så klisjé mente jeg. Hun mente at jeg var klisjé. Hvor vil du dra og jobbe da, spurte hun meg. Vel, sa jeg og viftet med hendene, hva med Moskva, eller Beijing, eller Rio, eller Havanna, eller Berlin, eller Paris, eller Wien? Jeg vet ikke, der hvor det er eventyr! Vi er unge, la oss leve!

8. Oktober, 2008


(....) Senere på kvelden kom en kvinne bort til meg, hun ba meg komme bort til bordet hennes, der satt en venninne som ville snakke med meg. Jeg og Michael gikk bort. Men jeg følte ingen behov eller lyst til å snakke med henne. Til å bli kjent med venninnene hennes. Det var en merkelig følelse av avmakt og tafatthet. Alle her i London snakker om finanskrisen. En av damene ved bordet hadde jobbet 10 år i Wall Street i New York, mistet jobben sin, og hadde måtte emigrere til London for å få seg en jobb. Jeg husker godt da jeg og Svein satt i Cobraen på motorveien i Cape Town og virkelig levde livet, vi ropte til hverandre at vi var laget for dette. (....)

6. Oktober, 2008

Da jeg drog hjem fra klubben som vi var på i går, gikk jeg meg vill i London. Denne byen er massiv, og hvis du ikke vet hvilken buss du skal ta hjem om kvelden, du får ikke tak i taxi, det er komplett umulig. Så jeg trasket rundt og rundt helt til klokka ble rundt 5 og trodde seriøst jeg skulle sove på gaten. Alle jeg spurte veien om, visste ingenting – de var turister de også. Så møtte jeg en Nigerianer som kjørte pirattaxi, vi avtalte en pris på 20 pund og han tok meg med til et smug, hvor det ventet en bil. Jeg trodde i begynnelsen at jeg skulle blir ranet, men det gikk bra, og han viste seg å være en veldig hyggelig fyr. Han hadde visstnok en bachelor grad fra det Amerikanske universitetet i Paris, men strevet med å få seg en skikkelig jobb i byen, og kjørte pirattaxi isteden om kveldene for å brødfø familien sin på 3 døtre. Han mente at det foregikk mye diskriminering i byen, og at hvis du var svart så ville du ha problemer med å få deg en respektabel jobb. Jeg tenkte at jeg ikke trodde på han, men unnlot å nevne det.

4. Oktober, 2008

Michael snakket om hans erfaringer i Deutche Bank. Han er tysker. Han har to mastergrader, og er en av de beste studentene på kullet sitt. Allikevel må han nesten koke kaffe til lederne, når han begynner som intern i selskapet. Av og til føles det som om utdannelse faktisk bare er en spøk. Du jobber og jobber ræva av deg, men det er fortsatt en liten del av befolkningen som sitter med pengene. Jeg går i klasse med et par russere som bruker penger som om det bare var (akkurat det som det er) papir. De bruker massivt med penger hver helg, og når de går ut er det en selvfølge at de bestiller et bord, som kan koster minst 500 pund, på de ulike klubbene. Max, den ene russeren, har som hobby å kjøre formel 1 biler, fortalte meg om noen av vennene hans, som når de blir ferdig utdannet, går hjem igjen til Russland og begynner å jobbe som administrerende direktører i fedrene sine selskaper. ”En av mine bestevenner,” sa han til meg en dag da vi spiste lunsj på en japansk restaurant, og forsatte: ”Når han ble ferdig med graden sin på LSE, drog han hjem – og jeg spurte han om hverdagen hans var der nede, og han sa at han stod opp cirka 9.00 hver dag. Leste avisene, satte seg i bilen, som var en Audi R8, kjørte til jobb rundt 10.00 og satt der og spilte dataspill hele dagen, og signerte papirer når det trengtes. Han får en lønn på 50 000 pund i måneden for strevet.”

Jeg går på skole hver dag fra 9.00-17.15. Vi har obligatorisk oppmøte og vi har undervisning noen dager fra 9.00-21.00. I tillegg til dette må vi lese enormt på egen hånd, og har 8 eksamener hvert semester. Når jeg er ferdigutdannet, venter en 8-16 jobb i Oslo eller Stavanger, der jeg tjener 400 000 i året, jobber i en stilling på bakken i et par år, får så etter 5 år en sjefstilling, lønnen min øker til 700 000, jeg kjører nå en finere Volvo, og bor i et greit strøk en eller annen plass. Jeg sparer smått hver måned slik at jeg kan reise og slikt. Faen heller!! Nei!!