Friday 21 November 2008

Kloke ord fra en gammel mann

Etter å ha sittet på skolen i en evighet og lest på finansiell økonomi, ergret jeg meg intenst over at jeg ikke forstod dritten av pensum. Så jeg spurte en litt eldre mann som satt ovenfor meg om han kunne hjelpe meg med noen økonomi-ratioer. Det viste seg at herremannen var en Phd. i Økonomi fra Oxford University. Så jeg traff riktig. Han forklarte meg nesten hele pensum på 30 minutter, og jeg lærte mer i løpet av de 30 minuttene enn alle de 33+ timene vi hadde med Andy Wright. Vi kom i prat og snakket om alt mulig. Jeg luftet tanken om at jeg kanskje hadde tenkt å ta en doktorgrad også, og spurte om hvor jeg kunne gjøre det. Han nektet meg å ta en doktorgrad. Det var bullshit konstruert av samfunnet mente han. Og han begynte å snakke og snakke og snakke. Han hadde droppet det akademiske til fordel for å starte sitt eget firma, som gikk ganske bra, men han kom innom og holdt gjesteforedrag av og til. Jeg skriblet ned tre poenger av det som han sa, og bestemte meg å sette dem som livsmål. Følgende:

- ”Boys, in life, remember three things, and you will be successful. Number one, control your debths, number two, own your own business, and number three, learn the art of investing in businesses.”

Monday 17 November 2008

Små øyeblikk

Regntung dag. Tåke og corporate finance. Andy Wright, vår elskede økonomi lærer svinser og svanser og snakker sakte med sin karakteristiske fortellerstemme. Lærere med bakgrunn fra Cambridge University og Manchester Business School virker fascinerende bare på grunn av at de kan skryte på seg professorater fra eliteinstitusjoner. Polske Marek sitter ved siden av meg og prøver å fortelle meg om doktorgraden som han planlegger etter masterstudiene. - "I want to write this brilliant thesis, you know, I have this great idea, you know..." Jeg sitter og søker på masse traineestillinger fordi det er gøy (det motstrider mitt entreprenøriske vesen, hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor gjør jeg dette? Nesten som å spørre hvorfor jeg av og til røyker sigaretter - svaret blir nok: Fordi jeg frydes av det. Jeg frydes.), og skriver en søknad til European Innovation Awards i Frankrike. Jeg sender hele Berker Insurance planen og krysser fingrene på at de fatter interesse og flyr meg og resten av gutta bak forretningsplanen ned til Frankrike for å spise kanapéer og meske oss på et eller annet slott. -"What are you doing? Do you know how to find the income ratio?" Spør Andy plutselig. Jeg kvekker til - tilbake til virkeligheten nå.

Sunday 16 November 2008

16, November. 2008. Mannheim

Helgen har vært hektisk, på fredag var jeg på klasse tur til Strassburg i Frankerike. Optimismen var oppe som alltid. " En ny dag med nye muligheter". Vi tok bussen ganske tidlig på dagen, det var slitsomt å stå opp så tidlig. Alle var halv søvnig på buss turen, men jeg holdt meg våken. Men jeg var utrolig spent på å komme meg over lande grensen. Kansje fordi jeg ikke har reist på lenge, men mest pågrunn av å komme ut av studie fokuset. Det å ha noe annet å tenke på gir en person energy og håp på å komme tilbake til skolen og gi litt ekstra innsats. Min filosofi er at de beste årene i ens liv er den tiden man studerer. Da må man kunne utnytte hver eneste mulighet man har til å leve ut sine ønsker. Men uansett Frankerike var topp, vi besøkte Eu parlamentet og gikk derretter for å shoppe. Vi vandret gjennom de trange gatene beundrende om hva som lå i det neste gjørne. Jeg følte meg litt som Charlie i sjokolade fabrikken. Hver eneste gjørne hadde ei overraskelse. Meg og ei vennina som jeg tok følge med var oppspente, vi tok dusenvis av bilder samtidig som vi ruslet gjennom gatene. Etter all tittinga og shoppingen var det på tide å dra fra Alsache Frankerike. Bussturen hjem var fylt av sang og vin drikking. Det var morro. Da vi ankom hjemturen dro vi rett ut på middag til en Kinesisk-Mongolsk resturang. Der var alle de skandinaviske samlet for ei riktig god aften. Vi spiste ei god buffet og jeg gikk hjem å la meg mens de andre tok turen ut på byen. Det var en lang dag og jeg var utslitt.

På lørdagen bestemte jeg meg for å vaske klæra mine og invitere ei god venn av meg på middag. Det var svært hyggelig. Etter middagen var jeg innstilt på å gå på skolen men det ble det ikke noe av, så jeg tok meg en lang søvn til jeg fant ut at jeg hadde lovet en venn å møte opp på hans bursdag. Jeg kledde meg opp rask og tuslet av gårde for å møte ham. Når jeg kom meg til bussen var han der. Han kom tuslende seende halv full ut av bussen. Men tilfelle var at han var bare sleten. Så gikk vi til en Irsk pub nærmere Tog stasjonen i Mannheim. Vi ventet en time på å få servert ei øl. Det var håpløst. Siden det var hans 20 ende bursdag følte jeg at vi måtte ta ham med på noe spenende. Vi endte opp på ei sleten strippe klubb. Det var "crazy" fordi jeg har aldri vært på ei strippe klubb før. Men det var morsomt og det var ikke lenge før vi tuslet oss videre av gårdet mot ei Døner sjappa. Der vi tok oss ei mat bit. Da var klokka 03:00 på natta. Vi var litt små fylle og bestmte oss for å ta turen hjem over.

"Så kommer enda en ny dag med nye muligheter, Søndag"

Surrealistiske London

Jeg kikker ut vinduet fra et typisk engelsk hus i Plaistow. Jeg er på besøk hos en venn. Plaistow er merkelig. Her finner du drøssevis av kebabsjapper, masse Ladbrokes (gambling "kontorer".), white trash kids, bangladeshifolk som sprader rundt i de derre kjortlene sine, kvinner med heldekkende skaut, svarte med bukser så vide at du tror at du ser syner og liknende. Stedet ligger i Øst-London. Dette stedet er utrolig Øst-London. La meg forklare, for meg så vil jeg kunne si at Øst London og Vest London er noe liknende Øst og Vest Berlin - på den tiden.

Ikke at jeg noensinne har opplevd eller vært i Berlin....jeg baserer mine teorier på ting og tang som jeg har hørt, fra ulike mennesker. Uansett, dere ser bildet. Øst London er fantastisk og utrolig variert. Masse utlendinger, kebabsjapper og liknende. Hvis du beveger deg litt mot Øst, finner du Brick Lane, Shore Ditch og Bethnal Green (Hvor jeg bor), som har blitt übertrendy, nesten som Grünerløkka ble i begynnelsen av 2000, for å trekke en dårlig sammenlikning. Her vanker det kunstnere og masse hippe mennesker - så jeg føler jeg ikke særlig utfor i mine røde skinny jeans og innsvingete trenchjakker. Men beveger du deg 4-5 tube-stopper utfor der igjen, havner du i steder som Plaistow, East Ham og liknende. Nå begynner folk å bli fattigere og fattigere, og det er plutselig ikke så trygt lenger.

Man kan trekke den samme matematiske slutningen av Vest-London. Litt mot Vest fra Sentrum, og du finner Nottinghill, Kensington og liknende. Ultrarike russere, arabere og likende bor her. De har så mye penger at det nærmest blir perverst å observere den dårlige smaken som akutt og snarlig rikdom sprøyter inn i ulike menneskesinn. Mer mot vest, litt mer rikdom. Så plutselig litt fattigdom her og der. Litt studenter her og der. Plutselig noen svenske blondiner med høye hæler og plastikk neser. Ah, London!

Nå må jeg dra, 2 oppgaver til skal leveres.

15. November, 2008. London

Dunk Dunk, hodepine fra i går.

Stikkord er Øst London. Gangstere, damer med piercinger over hele kroppen, masse svarte og ungdommer (er du fortsatt ungdom når du er 22++?) med pakistansk bakgrunn. Dunkende teknomusikk. Samtaler som gikk i: - "We gotta assemble a gang and beat those motherfuckers" , og jeg: Jajaja, tror dere at vold er den riktige løsningen til dette dilemmaet? Av en eller annen mystisk grunn så tror de fleste jenter og kanskje noen av guttene i akkurat det segmentet av befolkningen, at jeg er homofil. -"Why do you wear so thight trousers man?" Vel, det er ganske hipt å sprade rundt i skinny jeans, prøvde jeg å forklare, mens en dude med tattis på pannen så stygt på meg. Jeg tok brodern trikset, det funker alltid ganske bra, du sier bare: -"Vi er brødre gutter, vi burde holde sammen." Så mykner de litt opp. Pluss at du aldri snakker om økonomi eller finansiell styring. Absolutt no-go.

Gårsdagen begynte med at jeg stod tidlig opp, drog til skolen og satt og fikk gjort ferdig to oppgaver. Jeg var utrolig fornøyd over min disiplinerte og utrolig nedrete innsats, så da en melding fra Darcy om å ta en svømmetur blant Londons pub'er tikket inn, var jeg ikke sen om å si ja. Han plukket meg opp på Chancery Lane i en halvgammel Mazda, og vi kjørte mot East Ham, hvor vi sjekket inn på en lokal pub. Mengder med berusende drivstoff senere, og etter en drøss med samtaler om strategisk ledelse, spurte Darcy om jeg ville være med på bursdagselskap. Jeg sa jajajaja, og karusellen var i gang. Etter et lite stykke uti bursdagsselskapet, med kaker og mennesker som jobbet i London Postal Service, valset jeg avgårde blant tåke og tuber til jeg traff på en svart jente som syntes jeg var morsom. -"Come with me to a party," formante hun.

Jeg kunne ikke si nei. Jeg husker heller ikke navnet hennes. Men hun var 23, skilt og hadde 3 barn. 7 timer senere trasket jeg håpløst frem og tilbake ved Tube stasjonen ved Mile End, og ventet på at den skulle åpne. Klokken tikket 6.05 og jeg satt i et tog på vei hjemover.

Friday 14 November 2008

November snegler seg avgårde, London.

I dag rablet solen tidlig på vinduskarmen min. Det var nesten som om jeg måtte hoppe opp av sengen og løpe mot dusjen. Vakkert vær gir energi til å dra til skolen og skrible mine oppgaver ferdig, levere dem tidlig og briljere. En av mine romkamerater kunne ikke forstå hvorfor jeg alltid er så hyper om morgenen. -"I am definitely not a morning person," kunne hun konstantere mens hun med sitt trøtte ansikt slurpet i seg kaffe ved kjøkkenbordet. Jajaja, jeg løp mot tuben. Tuben i London er et eventyr i seg selv. Hver dag, eller hver gang du tar tuben, byttes alle menneskene ut. Du tar faktisk aldri tuben med de samme menneskene, noengang, føles det ut som - eller så legger du ikke merke til det. Tuben er en fascinerende plass. En plass der man kan kikke på interessante mennesker, smile til søte kvinner, eller rett og slett drømme deg vekk.


Bam! Så har jeg levert inn International Negotiation og nå venter et par andre innleveringer. Finanskrisen har lagt seg som en tåke av depresjon over denne byen her. I løpet av de neste månedene skal hele 120 000 arbeidsplasser kuttes. Det er 20% sannsynlighet for deflasjon i landet, noe som er krise. En annen ting er at Sterling har falt kraftig mot dollaren de siste ukene - og det har affektert GBPNOK positivt. Bare se på grafen. I løpet av en måned falt Sterling fra 11,78 til nåværende 10,25. Positivt for meg og min Norske valuta her på øya, men absolutt negativt for britene som løper rundt og bekymrer seg for sparepengene sine. Jeg var på enda en konferanse et par dager siden da en foredragsholder kunne konstantere:

- "This is only the tip of the iceberg, soon all the short-term risk loans given to small and mid-cap companies will defer."

Barclays Bank har hentet inn 6.5 billion pounds, altså rundt 70 milliarder norske kroner fra midtøsten for å kunne overleve krisen. Investorer fra midtøsten og utviklingsland kjøper og kjøper i vesten. Neste måned faller lånefristene for flere selskaper.

Det er en interessant tid og jeg følger godt med når jeg prokrastinerer mens jeg leser til mine uhyre spennende eksamener.


Thursday 13 November 2008

13. November, 2008.

Snart ti dager siden sist jeg skrev her. Idag stod jeg tidlig opp spiste fire pannekaker med bringebærsyltetøy. Jeg elsker bringebær, nam nam. Så en skål med cornflakes og et stort glass appelsin juice til. Til lunsj pakket jeg to store bagels med ost (god dansk), tomater, vårløk, røkte kalkunservelater og eggepålegg til. Nam nam. Det er eksamenstid, jeg har 5 innleveringer som står for fall neste uke, og åtte eksamener på vei. Dette blir en spennende tid.

Blant alt styret, har jeg fått tid til noe prokrastinering (bruk web 2.0 applikasjonen delicious for mer effektiv prokrastinering, se: http://www.delicious.com/)

http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/northamerica/usa/barackobama/article3401168.ece

Noen av godbitene:
"He can bench press an impressive 200lbs."

Ganske imponerende.

"He wears $1,500 (£952) Hart Schaffner Marx suits."

Ah, med innersving og greier. Alltid lurt på hvorfor dressene hans er så veldreide.

"He plans to install a basketball court in the White House grounds."

Haha,
Jeg elsker den mannen.

Wednesday 5 November 2008

4. November, 2008.

"It's all about creating a positive mental framework, and physically implementing in other peoples mind, and making them think that it benefits them."

I dag var en historisk milepæl i verdenshistorien. Barack Obama ble USA's 44 president. For meg så er det selve symbolet på at ingenting i livet, i verden, er umulig. Obamas seier er for meg like historisk viktig som da Alexander den store erobret verden i en alder av 25, da da de allierte landet i Frankrike i 1945, og liknende historiske begivenheter. I London går livet sin gang, vi har nettopp hatt en presentasjon i Strategic Management, skal ha en til, har innlevering i Managerial Accounting og International Negotiation denne uken - hver på 7-10 sider. Snart venter 8 eksamener, og flere innleveringer. Skolen begynner på bli en 24-7 opplevelse, og midt oppi alt dette her prøver jeg å skape en bro mellom IT hungrige kunder i Europa og Afrika til lavkost firmaer i India. Hvis inderne som jeg er i samtaler med kan levere det de påstår de kan levere, så har jeg og to partnere et Ltd. oppe og gående i London i løpet av neste måned.

Bedre enn en deltidsjobb.

Hadde ikke hatt tid til det uansett. Go Obama.

"It's all about creating a positive mental framework."


Sunday 2 November 2008

2. November, 2008

Fragmenter fra igår:

Husfest i Hampstead med masse latin-amerikanere. Meksikanere, Columbianere og folk fra Brazil. Mat og drikke fra det sydlige kontinent. Brasilianske rytmer, samba og rumpevrikking. Vi synger bursdagssanger og mannen til en jente i klassen min (de er gift) kan ikke stoppe å snakke om hvor mye "ass" det er i rommet, og hvor mye "ass" han har lyst på. Det begynner å surre for meg, og jeg har begynt å flørte med en jente som har type. Hun flørter tilbake. Jeg kan ikke. Jeg er en mann med prinsipper. Det er på tide å dra, og Natasha tar tak i meg og sier: -"Let's go to a private Halloween party in Kensington."

Vi slenger oss inn i en svart taxi og kjører innover mot Zone 1.

Store galante søyler. Mennesker bak masker. Marmorgulv og tjenere. Privatfest bak lukkede dører. Blant arabiske prinsesser og østens bortskjemte rikmannssønner. Av og til overveldes jeg av den enorme luksusen som noen få utvalgte mennesker får meske seg i. Vi skåler med sjampagne, tar masse bilder og snakker om å dra til andre deler av verden og utforske. - "In Abu Dhabi you can become a millionaire in 4-5 years," sier en ung syrisk mann. Jeg kikker på de vakre arabiske kvinnene, de bærer boarer og beveger seg som katter. Jeg tenker mitt. Det er nesten som å være i en James Bond film - av uvisse grunner.

Vi drar til Movida. En klubb i Oxford Street.

Tror jeg.

Så forlater jeg Natasha. Jeg kaster meg inn i en svart taxi og ber han om å kjøre meg til Shoreditch. En tekstmelding på min telefon forteller om nachspiel med noen norske jenter, og mennesker fra Sveits. Shoreditch er småshabby og supertrendy. Jeg blir geleidet inn i en leilighet som likner en typisk finpusset norske hybel. Det står en DJ i hjørnet som spiller Justice, og gutter i skinny jeans og kunstneriske jenter står og danser overalt.

Latinske rumpevrikkerne liker å være med sine venner. Østens rike arvinger liker å henge med deres venner, og de norske som er her, ender opp på en uforklarlig måte med folk som er helt like dem.

Jeg synes synd på dem.

Eller kanskje det er meg det er synd på.

Saturday 1 November 2008

1. November, 2008.

8 eksamener fra 15. desember og utover. Noen dager har vi to eksamener på en dag. 4 innleveringer på 10-15 sider hver. Det er lørdag og jeg sitter på skolen, ser ut vinduet, det regner..pappa sender morsomme mailer og har registrert seg på Twitter. Web 2.0 når den eldre generasjonen også visstnok. Hvorfor søker jobber i Norge, spør han, reis ut og opplev verden littegranne. Ja, jeg kunne ikke ha vært mer enig. Jeg er snart ferdig med tre innleveringer, har den siste igjen...snart...så...kan jeg slappe av littegranne før eksamenskjøret begynner for fullt. Jeg kan ikke huske å ha jobbet så mye med å reprodusere materiale før. Føler meg litt som en robot...reprodusere....reprodusere....ikke tenke. Blablabla.

Ett år igjen, tenker jeg, så har jeg masteren i boks og kan tenke på andre ting. Jeg tenker på andre ting allerede. Arrgh.

Ut idag med Natasha. Hun er faktisk en av de få jentene som jeg kjenner som virkelig mestrer det med å balansere en Luis Vuitton veske på venstre arm, samtidig som hun elegant trasker i vei på sine Jimmy Choo sko og snakker og snakker om politikk. En dag stjal hun en bunke med aviser fra en avisbod og ville at jeg skulle være med å dele dem ut.

-"We are helping people! Come on! Do it!"

Haha! For en fantastisk absurd verden vi lever i.