I dårskapens navn kjøper vi frihet

Med himmelen som tak ligger på nattbordet mitt. Den mest kjente romanen til en av mine favoritt-forfattere glimrer fortsatt. Min gode venn Paul Bowles forteller sagaen om en ung rastløs generasjon på jakt etter mening i Saharas forlatte ørkener. Det gjør min trasking i ekstrem-heten i Saudi mer romantisk. Kontrasten fra Londons' studenttilværelse er massiv. I mitt skap i Riyadh kan jeg telle 3 dresser og 9 skjorter. To av dem er hvite, resten er i glissende blått. Jeg venter fortsatt på enda en leveranse av skjorter og dresser fra en lokal skredder. En dag i uken kommer vår filippinske hushjelp, Zeny, og rydder og vasker. Mat lager vi nesten aldri selv, men frekventerer heller et selektert utvalg av Riyadhs restauranter.

Små gleder. Det varmer.

Den rastløse generasjonen slipper dog ikke tak.

Saudi er et impulsbombardement uten like. En dag kan du sitte på en kafé hvor single gutter og jenter uten hijab kan omgås. Små hemmelige møtesteder der ting vi tar for gitt i vesten, som å se en vakker pike med bølget hår, er uvanlig. Så drar du ut, og alt er tilbake til den absurd strenge arabiske hverdagen. Kontrastene er ekstreme og hykleriske. De strenge reglene synes å være forbehold de mindre heldige, som forøvrig omfatter størstedelen av befolkningen. Vi andre derimot kan dra til strengt bevoktede compounds, klustere med inngjerdete bebyggelser, hvor bare rike arabere og andre privilegerte kan få tilgang. Inne på disse områdene ser det ut som ferieanlegg, oaser med store svømmebassenger, treningsstudioer, tennisbaner og et utall med kafeer. Disse anleggene er som klippet rett ut fra en eller annen feriekatalog fra Syden. Her kan menn og kvinner omgås enkelt, du kan kle deg i vestlige klær, det finnes nattklubber, og du får til og med kjøpt hjemmelaget vin til 17 kroner literen.

Har du penger kan du kjøpe deg frihet til å gjøre som du vil.

Være som du vil.

Her inne er det ironisk nok de arabiske jentene som har de mest tettsittende klærne, og de fleste plastiske operasjonene. Herregud, de ser ut som perfekte dukker hele gjengen. Omgitt av sine kjærester, som kjører rundt i sine dyre biler mens de flotter seg med sin tilfeldige, nedarvede rikdom. Men dette er ikke spennende. Dette har jeg sett før. Disse menneskene er intellektuelt tommere enn det Siv Jensen noensinne kommer til å bli. Jeg har derimot lyst til å ta lokalbussen fra Riyadh inn til Jeddah. Sammen med saudiere og fremmedarbeidere som tilhører arbeiderklassen. Høre historien deres. De ekte arbeiderne, som lever hver dag, for nettopp hva det er; enda en dag å tjene til livets opphold på. Men herregud, så privilegerte vi er.

Vår selvbestemmelsesrett er vår gave.

Vår frihet, som vi tar for å være en selvfølge, er det viktigste og mest verdifulle vi noensinne har fått. Hvor mye koster friheten her? Vel, med 20 000 kroner i måneden kommer du langt. Med 70 000 kroner i måneden og en prinse-tittel kan du slå deg opp i landet som en narkotika importør som ingen kan røre. Selv ikke det religiøse politiet. Naboen vår er en ung arabisk finansmann. Han sjonglerer selv mellom religiøse prinsipper og jordsalige fristelser. Det er ikke vanlig å støte på mennesker som ber 5 ganger dagen, faster under Ramadan og leser Koranen, men som når nattemørket kommer, åpner sitt massive skap av sjelden whisky, og som kan røyke en rev en gang iblant.

Jeg spurte en ung arabisk TV-reporter om hvordan han kan rettferdigjøre det. "Vel", begynte han. "Bønnen er min meditasjon, og en plass hvor jeg får ro i sjelen. Jeg tror på gud, men ikke på mennesker."

Jeg antar at alle oss unge er rastløse.

Med mansjettknapper og bukseseler i Riyadh

Varmen her er ufattelig trykkende.

Vi har aircondition i leiligheten, men når du går ut i de femti varmegradene, så blir du nærmest utmattet resten av dagen. Snodig nok traff jeg på en liten araber da jeg forsøkte å spasere i varmen, som inviterte meg hjem på te. Han snakket bare arabisk og jeg snakket bare engelsk. Men jeg ringte til en arabisk kamerat som oversatte samtalen over på engelsk for meg. Den lille araberen jobbet og bodde i den egyptiske ambassadens residens. Det var en koselig affære. Vi satt og så på fotball mens vi drakk te. Vår eneste kommunikasjon var pekefingre mot skjermen, nikke og messe: "David Beckham, David Beckham". Etter en stund sa jeg ”Shokran”, ”Shokran” – takket for meg og drog fortumlet hjemover.

Gjestfriheten er i hvertfall upåklagelig.

Det finnes moderne slaver her i Arabia. Folk som er underdanige og som trenes opp til å adlyde og føle seg mindreverdige. På flyplassen i Bahrain ventet hundrevis av nyankomne indere, filippinere og pakistanere på å få komme inn til Saudi Arabia for å jobbe under kummerlige forhold, slik at de kan tjene noen slanter som de kan sende hjem til familien deres. Denne underkasten av tjenere er overveldende, og de lever fullstendig segregert fra resten av samfunnet. Jeg ble plassert på økonomiklasse med en horde med disse arbeiderne da jeg booket inn på flyet fra Bahrain til Riyadh, men så viste det seg at jeg og en annen inder hadde blitt plassert på det samme setenummeret. Siden jeg var bedre kledd og velstelt enn han andre, så ble jeg oppgradert til førsteklasse på Gulf Air flyet.

Jeg klaget ikke.

(Jeg skulle dog ha klaget og krevd at han andre ble satt på førsteklasse istedenfor meg, men prinsipper viker ofte for fristelser.)

Her lå jeg i en seng istedenfor et krepert sete og her er det rett før flyvertinnene zipper opp smekken din mens du får servert sjampis. Jeg lå ved siden av en amerikaner som så ut som han var tatt rett ut fra en sleezy western film. Han hadde på seg cowboy støvletter og en matchende cowboy hatt til. Han skulle til Riyadh på business og var fra Texas i USA. Han var direkte og kunne rettferdiggjøre sine syn på ting uti fra en logisk, men høyst politisk ukorrekt argumentasjon. Vi kom til den felles konklusjonen om at alle mennesker er forskjellige, og selv om man kan lett bli kollektivistisk stemplet, så skal man ikke la slike fordommer stå i veien for individuelle evalueringer. Bla bla bla. ”Men ikke ligg med noen arabiske jenter, det er ikke særlig lurt,” var rådet han gav meg før han drog av gårde.

Da jeg ankom immigrasjonen, løp jeg for å bli først i køen, jeg viste fornøyd passet mitt til kontrolløren og gledet meg til å komme meg fortest mulig ut av flyplassen. Men så viste det seg at jeg hadde stilt meg i feil kø, slik at jeg ble henvist til en kø på andre siden, der det kanskje var 60 mennesker foran meg. Jeg måtte motvillig stille meg i rekkene med de mange fremmedarbeidere, mens araberne gikk rundt og kjeftet. Det føltes som køen aldri beveget seg. Jeg følte meg som en idiot der jeg stod blant havet av kjortelkledde, i dress og pilotbriller.

I et øyeblikk der vurderte jeg å gjøre noe ekstravaganza for å bli arrestert, og så løslatt etter at de hadde funnet ut at jeg jobbet for ambassaden – men så skjedde det mest utrolige. Kontrolløren som hadde avvist meg i begynnelsen vinket meg over til hans tomme bod, jeg spaserte forbi køen og fikk stempelet mitt. ”Norwegian? Norwegian? Nice country?” prøvde kontrolløren seg frem. ”Shokran,” sa jeg og gikk.

Jeg burde selvfølgelig ha nektet, og stått i den ubevegelige køen og ropt: "Jeg er med folket! Folket er meg!" Men enda en gang, prinsippene vek for fristelsen.

Da jeg kom ut av flyplassen ventet ambassadens sjåfør. Han ropte navnet mitt. ”Hvordan vet du at det er meg?” Lurte jeg på litt senere. ”Vel,” begynte han, ”mansjettknapper og svarte bukseseler er ikke akkurat hverdagsklær her i Saudi.”

Enda en minoritetsungdom forlater det forjettede land

Jeg er sugen etter noen sigaretter.

Men Rema 1000 er stengt. Klokka er ti.

Hahaha.

En oppgave på 3000 ord, som forøvrig var en eksamen jeg måtte ta opp igjen, er skriblet ferdig. I aller siste liten fant jeg ut at jeg måtte sette meg ned og taste ferdig om internasjonale lover og regler. Sammen med kaffe, snus og mine ekstremt utviklede klim-og-lim ferdigheter gikk det relativt greit. Det er natt ute, og jeg er alene hjemme. Pappa er på oppdrag i Afghanistan og mamma sover over hos en venninne. Det er godt med stillheten i huset. Noen katter maser dog i bakgården. Endelig er jeg ferdig med alle oppgavene mine til mastergraden. Bare en liten etappe igjen nå, så kan jeg uteksamineres master fra Grenoble. Det føles egentlig litt merkelig godt. Nattmaten min er oliven, litt brød, noe Jarlsberg og et glass med eplemost. Etter noen dager i Norge, har jeg rukket å traske opp Vårlivarden i Sandnes, hilst og sosialisert meg med alle mine Stavangervenner, dratt på møter i Oslo og festival i Tønsberg.

En liten borgelig boble?

Gjeeeesp.

Jeg må ta fram min kjære Milton igjen. Han sier følgende: "The mind is its own place, and in itself, can make heaven of hell, and a hell of heaven."

Men,

min lille Oslo visitt var en usedvanlig merkelig affære. Flybilletten bort ble spandert av et firma som eksporterer for et par hundre millioner til Saudi Arabia. Jeg ble plukket opp på flyplassen av en mann som stod med et skilt med mitt navn. Så ble jeg kjørt bort til et møte der flere ulike personer gav meg briefing om diverse ting. Det var interessant og jeg lyttet flittig. Etterpå var det et møte med UD og en annen organisasjon, før jeg slengte meg på toget til Tønsberg. På festival. En lystig affære. Spesielt det å møte gode venner igjen.

Venner er bra å ha. Det anbefaler jeg.

Nå har litt over en måned har sust forbi siden jeg først satte føttene mine i Stavanger. Jeg føler at nesen min har vokst og at tennene mine har blitt hvitere. I dag kom også det firkantet raude passet mitt med det arabiske visumet ulastelig stemplet på. Deilig. Nesten som å smake Port Salut på noen Ritz kjeks for første gang. Ah, selvfølgelig med noe beksvart oliven på toppen. Uforglemmelig. Men visumets galante entré gjør at jeg endelig vekkes opp av døsigheten som ferien har fremkalt, og forbereder meg på enda et eventyr. Tvangstanker rundt svine-pandemien, tvunge middagselskaper og te-seanser svinner hen. Endelig. Ut i verden igjen. Det føles som et narkotikum. Jeg må ut. Jeg må oppleve. Jeg må leve ungdommen. Og faen heller: Det er det jeg gjør nå.

Hvor er den flasken når du trenger den?

Jeg tror at hvis jeg hadde vært i Stavanger noen få uker til, så hadde jeg blitt tilbakestående. Jeg hadde nok fått svineinfluensa og Alzheimer, alt i ett. Ikke misforstå meg, det er godt å være hjemme, gå tur i skog og mark, lese bøker og treffe bekjente. Men nok er nok. Jeg er ingen robot. Vanen tynger mitt intellekt. Jeg har ihvertfall bestemt en ting. Og det er å røske opp alt det som heter røtter og tilhørighet, og bare svive ut i den store verden en god stund fremover. Jeg skal etterstrebe Spinoza's frie mennesket. Jeg skal utforske ukjent terreng, eventyr som jeg aldri trodde jeg skulle oppleve, velte meg i bombardement av sanseinntrykk. Puste og begjære og kjenne det vanvittige adrenalinet pumpe over hele kroppen. Løpe rundt og være verdensmann, verdensborger og det å skrible som en satan på masteroppgaven min - midt i ørkenen. Ja! Jeg vil!

For pokker!

Valgflesk, islamofobi, Rimi-Hagen og Siv Jensen får dere ha for dere selv.

Avsnitt fra gamle dagbøker

12.10.05

"Jeg hadde på meg en hvit strøken skjorte, et blodrødt slips og svarte bukseseler. Skinnende sko og svart bukse med striper. Jeg hadde gredd håret mitt og øvd på å smile hjemme på baderomsspeilet. Så tok jeg på den skreddersydde frakken min, spankulerte ned til Egil og shottet et par glass med whiskey, til jeg og den godeste herremann ble gode og varme, så drog vi på Samfundet og sannelig der var det masse mennesker, fjonge i alle farger og fasonger, og vi ble hilst velkommen med drinker og smil, vi drakk og vi drakk og vi drakk og så.........surret det rundt og jeg danset med en pike og så drog jeg og en annen ned til en bar og der, ja der var det en kvinne som smilte og jeg gikk bort til henne og sa: hei, skal jeg vise deg noe spennende ? Hun lo og sa, ja det kan du godt, og jeg tok hånda hennes og geiledet henne ut i gangen og spurte om jeg kunne kysse henne. Hun sa ja. Vi kysset."

Jeg elsker å loke rundt i mine gamle journaler, og finne små merkelige avsnitt som vekker nostalgi og bittelitt melankoli i meg. Trondheim ja. Jeg hadde en morsom studietid der oppe, med masse gode minner og venner.

Om ambisjoner:

05.06.05

"Rart er det også med ambisjonene mine. De skiftes ut hele tiden. Men egentlig er jeg ganske safe, ettersom jeg virrer mellom primært to ting, og det er profesjons studiet i psykologi og finansstudiet. Jeg trenger en grunnutdannelse ved siden av politikken og ved siden av skriveriet mitt. Noe som helst. Enten psykologi eller økonomi. Akkurat nå står finansiell økonomi sterkest av alle ønskene. Jeg tror jeg er trøtt av psykologien og tror ikke jeg ville kunne ha jobbet med det resten av livet. Faktisk. Men jeg glad at jeg i hvert fall har kuttet ting ned til to emner og ikke virrer mellom 100 utdannelser som visse andre mennesker."

Hahaha, som "visse" andre mennesker. Jeg er glad jeg valgte økonomistudiet.

Det må jeg si.

Og enda en liten en. Om det å flytte fra Trondheim:

"Det var rart å flytte fra Trondheim. Fra lesesalene på Dragvoll, fra Gløshaugens hovedbygg som raget høyt og vakkert i været, fra vår kjære runde røde Studentersamfundet, med alle hyblene, fyll og fanteriet. Fra gode venner. Fra et liv levd vel. 3 år. Før jeg fikk vite om jeg hadde kommet inn på Grenobles program, gikk jeg rundt i villrede på NTNU og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre om jeg ikke kom inn på Copenhagen Business School, Grenoble Ecole De Management eller ESCP-EAP i Paris. Det var bare de tre skolene som jeg hadde søkt. Jeg var desperat etter å komme meg vekk fra Norge. Anders og jeg gikk rundt sammen og klaget vår frykt og nød til hverandre. Han hadde bare søkt Master på NTNU og Copenhagen Business School. Han heller visste ikke hva han skulle gjøre om han ikke kom inn. Det var en ekstra nervepirrende tid, med de siste eksamene i bachelor graden og uvissheten rundt fremtiden. Det var under en av disse dagene vi hadde, da jeg fikk beskjeden fra Grenoble om at ”Congratulations you have been accepted.” og jeg ble så glad at jeg løp gjennom biblioteket på Dragvoll og ropte: ”JAAAA!!!” De må ha trodd at jeg var helt koko. Jeg hadde noen uker i forveien kommet inn på Gründerskolen sitt program nede i Cape Town, og nå ventet en Financial Times ranket Masterutdanning. Jeg var fornøyd. En uke senere fikk jeg en innkallelse fra ESCP-EAP om at de ønsket meg på intervju. Jeg takket høflig nei. Copenhagen Business School tilbudte meg en plass på siviløkonom utdannelsen deres senere den sommeren. De var for sent ute. Jeg takket nei. Da jeg hadde gjort ferdig den siste eksamen i Strategi, og stod og ventet på bussen på vei inn mot sentrum, visste jeg at dette var det siste øyeblikket mitt her, ved Dragvoll, som student. Det var nostalgisk. Jeg visste jeg kom til å savne Dragvoll. Det er en fantastisk plass, men jeg visste også at jeg måtte videre, koste hva det måtte koste, nye eventyr var i vente."

Ferie, liksom! =)

Det er nå den virkelige ferien min starter, mine foreldre har reist til Oslo et par dager. Huset er tomt og det er bare jeg som okkuperer det. Invitert en del venner her nå og sitter på sofaen chiller og hører på "The voice". Vi diskuterer forretnings ideer og planer på ting vi vil gjøre. Ringte broren min i dag og hooket han opp med en venn som kunne kanskje tenke seg å jobbe for ham.

Til helgen skal jeg besøke min gode venn Tony i Oslo, skal reise der sammen men en annen god venn som skal ha bursdag på Fredagen. Lurer litt på hva jeg skal kjøpe ham. Uansett så kjører vi videre til Sørlandet hvor Tony har en idyllisk hytte. Her skal vi være til søndagen og kjøre tilbake med all flytte lasset til Tony i hans mors Audi.

I begynnelsen av September har jeg bestilt biletter for å reise til Ungarn, her skal jeg besøke en god venn jeg ble kjent med i Mannheim, Tyskland. Det som blir kult da er at jeg får mer kunnskap om forholdene i Øst-Europa og hva dem har å tilby av forretnings muligheter.

Men for nå så får jeg bare si god natt og ønske alle våre lesere god sommer ferie =)

Renevatio

Yes, da er jeg tilbake i Stavanger etter en svært lærerrikt og hyggelige tid i Mannheim, Tyskland. Da jeg kom hjem til mine kjære foreldre tenkte jeg gjennom hva jeg har lært fra ett årig opphold i Mannheim.

Det er vanskelig å tenke at man ville gjort så mye mer enn det man fikk til, men man kan liksom ikke angre på hva som man kunne ha gjort. Derfor tenker jeg på å resonere på tiden jeg hadde det mest gøy, fordi det var mange. Siste semesteret tid ble tatt opp av mange ambsjoner og skole lesing, det tok tiden vekk fra andre fornøyelser. Men man er nødt til å ta ansvar når det trengs, ellers blir man aldri voksen. Jeg misunnet særlig dem som kom kun for å ta et språk kurs, dem festett vær dag og kunne gjøre hva dem ville. Hva som skjer når du opptar hele dagen med skole lesing er at man blir til dels innavendt og lite kreativ. En snakker mindre, man tenker "skole-skole-skole" hele tiden og blir rett og slett nerd. 

Det jeg har tenkt mest på er hva jeg skal gjøre i fremtiden. Det er sikkert noe som opptar flere studenter som er ferdig utdannet. Det er så skummelt at man får helt "noja" noen ganger. Men derfor har jeg bestemt meg å starte en bedrift sammen med to av mine kompisser.

Det er helt sykt på hvor gira jeg er. Tanken på det alternative liv er hva som får meg til å stå opp om morgningen å jobbe hardt. Nemlig det å kunne skape eller starte opp noe som du kan skryte på at du har skapt fra ingenting. Drømmen er se på tilbake til det nostalgiske å si at framtiden er mye bedre enn hva fortiden var. 

Det morsomme er at bare du kan skape din egen framtid. Tanken på rette seg etter e viss type disiplin eller dogme er svært ekkel. Men uten det kan man ikke skape en fremtid. Kanskje det finnes en mellom ting. 

Søken etter denne nirvanaen skal jeg etter hvert finne ut av, men målet er å komme seirende ut av min egen skygge og bygge en fremtid på drømmen om suksess er i dag muligens en håndkast eller to fra mitt ståsted. 

Renevatio er et latinsk ord for gjenfødelse, kanskje det er hva jeg trenger for å komme i mål.

Conquistadoren i Stavanger

Vakuumet som oppstår når man forlater et sted som man begjærer er merkelig perverst. Jeg levde og pulserte i London. Den multikulturelle karusellen av mennesker, følelser og galskap var på en måte et kontinuerlig narkotikum. Tilbake, selv for en kort stund, til den urnorske landsbyen Stavanger, føler jeg et merkelig rabalder. Abstinensen kryper innover. Kanskje det er fordi jeg forlot noen som stod meg ganske kjær, men også fordi hele mitt nettverk ble rippet fra hverandre, og jeg ble slengt tilbake til min sedvanlige nomade-tilstand. Når man har flakket rundt fra sted til sted, fått venner over hele verden, gir man samtidig avkall på den amorøse kavalkaden av en godt etablert sosial sirkel, på en plass. I én by.

Jeg vet jeg bare skal være i Stavanger i en måned. Men jeg er rastløs. Kroppen er forpestet av raske impulser og et ekstremt behov for å dra ut og erobre, se og velte seg i ukjent terreng. Det er fordi den gamle kameratgjengen ikke har kommet til byen enda, sier en venn. Men jeg tror ikke at nostalgiens eskadron vil mette mitt sinn og gjøre meg fornøyd. Vi sosialiserer oss ved å snakke om "ja, husker du da vi gjorde det og det på ungdomskolen, jaja, husker du for 4 år siden da...osv". Så ler vi litt og føler at vi har noe til felles. Ha ha ha. Kanskje jeg er fordervet av en slags forestilling om at jeg er verdensvant, og at resten av samfunnet er bønder. "Jeg har vært i Thailand", sier mitt søskenbarn og fortsetter, "og der er alt så mye bedre enn i Norge, folk smiler til deg og er så hyggelige". Jeg klarer ikke å la være å visualisere det paradoksale i hans resonnementer, idet han samtidig fester øyekontakt med en av de virile blondinene som spankulerer forbi oss i nattemørket.

Jeg lengter dog allerede tilbake til metropolen av kjappe impulser og hyppig liberalisme. En venninne av meg, som forøvrig også er psykolog, beskrev hennes post-cape town opplevelse som "å kikke ned i et abyss, der abysset ikke kikker tilbake på deg, men derimot traurige turer til Blindern og innkjøp på Rema 1000 istedenfor å kjøpe brunsj på restaurant. Det sender deg på en nedtur du ikke trodde du skulle få." Pokker heller. Nomade-tilværelsen tærer på, men den er ihvertfall ikke preget av ubekvemsordene rutine og hverdagslig. En av mine favorittbøker, Camus' den fremmede, ligger på nattbordet mitt. Den oppfordrer meg til å samle mine opplevelser og tanker til en personlig vignett, som bare jeg kan beskue.

Og faen heller.

Det skal jeg gjøre.

God natt.

Lawrence of Arabia

Når trygghet omgir meg på alle kanter, så føler jeg et eller annet ekstremt behov for å utagere, eller bare å flykte vekk og søke tilflukt i uvissheten. Jeg klarer å gjøre det i ny og ne, ved å plukke opp noe interessant litteratur som jeg fordyper meg i, eller ved å ta små korte spaserturer i strøk og gater jeg aldri har vært før. En gang pakket jeg bare sekken og satte meg i en buss som kjørte mot ukjent destinasjon en eller annen plass i Sør-Afrika. Det var interessant. Da jeg svirret rundt på intervju både i London, Paris og Oslo på jakt etter en eller annen jobb som kunne gi meg et karriereavspark, var jeg midt i et evinnelig kaos av uvisshet. Jeg kunne ende opp som trader, aksjemegler, konsulent eller noe slikt - men det appellerte kun fordi det betydde en fast inntekt og trygghet på en måte.

Men nå som jobb spørsmålet er avklart, og jeg vet hva jeg skal gjøre til høsten, så føler jeg et behov for uvissheten igjen. Den gjorde meg ihvertfall opptatt med noe, hodet var fylt med masse tanker og forestillinger. Kanskje jeg skal holde kjeft, tenne en sigarett og være fornøyd med tilværelsen. Følge livsanalogien til min tyrkiske klassekamerat, som ploppet ut av han en sen kveld i Grenoble: "Vi går alle mot den samme fremtiden. Det er som et togspor som har blitt lagt der for oss. Etter masteren drar jeg hjem til Ankara og jobber for pappa." Kanskje han har et forbanna togspor som hans damp lokomotiv snegler seg etter, men jeg klarer ikke noe slikt. Jeg må ha små eventyr samtidig som jeg har mine egne, selvdefinerte mål å jobbe opp mot.

Om et par dager bærer det avgårde tilbake til Stavanger. Jeg har pakket noe, kastet et par bukser og andre klær, deriblant en horde med tykke gensere. Jeg tror ikke jeg kommer til å trenge alt det der, når jeg trasker gjennom ørkenen og leker Lawrence of Arabia. Nå er jeg derimot klar for tur i skog og mark, norsk natur og hytteturer med gamle kamerater som jeg ikke har snakket, truffet eller sett på hundrevis av år.

Do whatever you will, but first be such as are able to will.

Gårsdagens spekulative vernissasje hopping i Brick Lane, vekket til live en kortvarig melankoli. Selv om vi godtet oss med merkelige impulser og gratis sprudlevann, følte jeg en viss tomhet i meg. Jeg er ved veis ende i mitt britiske eventyr. Farvel, håndtrykk og klemmer til gode venner har blitt delt ut, og tårer har blitt felt. Et sosialt nettverk, bygd opp i løpet av mitt år i London, har sakte men sikkert blitt oppløst og spredt utover hele verden. Spindelvevet blir bare større og større.

Da Egil, jeg og min hybel overtaker Torbjørn, trasket de kunstneriske sfærer av byen, minnet det meg sterkt om Post - Stavanger, Post –Trondheim og Post – Afrika. Veien, eller eventyret ender alltid en eller annen plass – før et nytt og annerledes et begynner. Da jeg stod på verandaen i Trondheim, med bacheloren i den ene hånden, og en sigarett i den andre, følte jeg meg vanvittig skremt over å begynne igjen. Da jeg satt bak i taxien en tidlig mandagsmorgen i Cape Town, på vei mot flyplassen, følte jeg akkurat det samme. Men slik er det alltid. Å spankulere langs Canada Square på intervjuer, og nyte de ruvende og majestetiske bygningene i Canary Wharf er fascinerende.

Alt føles nå som en stor og mektig drøm. Alt har gått så fort. Men en mastergrad er snart ferdig. Hele 24 fag har blitt unnagjort i løpet av dette året. Noen dager og uker har det føltes ut som om jeg gikk 24 timer i døgnet på skole. Det har vært en storslagen opplevelse, og jeg er pokker så fornøyd. Nå vet jeg at nye eventyr står for tur. Min allianse med likesinnede og geniale eventyrere gjør at mange flere prosjekter rundt fremtiden har blitt lansert. Jeg og to av mine gode venner, den sør-afrikanske entreprenøren Bradley og tyske fondsforvalter Benjamin, har begynt å sette opp en sør-afrikansk finansiell nettside, der formålet er å skape et nettverk med likesinnede tradere og investorer gjennom innlegg og diskusjoner.

Benjamin er en imponerende trader som du kan lese mer om her: http://financetalk.co.za/about/ - Hvis du finner det interessant og har lyst til å bidra med artikler, er du mer enn velkomne til å sende meg en mail på murshid@berkersolutions.com. For min del gjenstår det å få leid ut hybelen min i London innen begynnelsen av Juli, og så dra tilbake til Norge, før jeg igjen begir meg ut på eventyr. Denne gangen som næringspraktikant på den norske ambassaden i Riyadh, mens jeg skriver en masteroppgave på Saudi/Norge relasjoner.

Men jeg skal tilbake til London. Det er ihvertfall sikkert.

Piken i Grenoble

There is nothing like a ticker tape except a woman - nothing that promises, hour after hour, day after day, such sudden developments; nothing that disappoints so often or occasionally fulfils with such unbelievable, passionate magnificence.
— Walter K. Gutman (Finansiell Analytiker, beskrevet som “Proust of Wall Street” New Yorker, You Only Have to Get Rich Once, 1961, The Gutman Letter, 1903-1986)

Jeg møter henne igjen på Gare de Lyon i Paris. Hun har på seg noe lilla, fra Karen Millen tror jeg, og høyhælte sko. Hun sier hun fryser, så jeg låner henne jakken min og geleider henne inn i toget. ”Det er så lite her,” sier hun og krever å få vindusplassen. Jeg sier: ”Velkommen til de vanlige menneskers verden.” Hun snøfter litt og sier noe på hindi, så sovner hun på skulderen min. Jeg våkner av at konduktøren prikker på meg. ”Merci,” sier han når jeg gir han billettene våre. Jeg kjenner et slag i siden. ”Du har så harde skuldre.” Hun virker litt irritert. Jeg lar fingrene mine gli gjennom håret hennes og stryker henne på kinnet. Hun gir meg et rart blikk. Toget suser videre inn i nattemørket, og hun ligger inntil meg. ”Jeg vet ikke hvorfor jeg ble med”, sier hun. Jeg er stille. ”Jeg tenkte at jeg ikke skulle dra.” Hun pirker borti fingrene mine. Men øyene mine er lukket. Jeg later som om jeg sover. Etter en stund sier en stemme i kabinen: ”Étape suivante, Grenoble”. Vi er fremme. Jeg tilbyr å bære bagasjen hennes. Hun sier at jeg er litt av en gentleman. Jeg kan ikke være mer enig, og prøver å kysse henne. Hun trekker seg unna. ”Ikke her, folk ser oss,” hun virker litt beklemt. Jeg prøver igjen. Det fungerer ikke. ”Vent,” hvisker hun. ”Du er gal”, sier jeg. Igjen forteller hun meg hele historien om familien hennes, og om noe slikt som dette lekket ut til pressen. ”Gi deg, vi er i Frankrike”. Jeg synes hun er håpløs. Et lite barn i fremmedland. Men hun vil ikke gi seg. ”Jeg må være forsiktig. Slik er det bare, og du vet det.” På hotellrommet åpenbarer en annen verden seg. Kvinnen jeg er med blir plutselig en pike. Hun lager kattelyder og snakker høyt. Piken i Grenoble. Jeg legger en finger på munnen hennes.

”Jeg elsker deg.”

Hun ler, vifter med hendene og lager trutmunn. ”Ja, det sier du til alle jentene du møter. Det er slik du får dem engasjert i deg. Du bederver dem med søte ord og lovnader, så beveger du deg mot neste kvinne, så neste, så neste. Jeg kjenner til slike som deg. Jeg vet akkurat hvordan du er. Du elsker bare deg selv. Uansett så vil du ende opp såret om du forelsker deg i meg. Du vil ikke tro og begripe antallet av menn som har mistet sin forstand etter å ha lekt katt og mus med meg. Jeg er ikke et leketøy, jeg er en prektig kvinne”. Hun kommer fra en velstående familie. De har sommerhus i USA, Spania og på en øy utenfor India. Hun har hundrevis av beilere som frister med raske biler, champagne og fois gras. Hun prøver Givenchy kjoler som koster mer enn det mitt budsjett er på et par måneder, mens jeg sitter og kikker på, med bena i kryss og et lite smil i munnviken. Men det forhindrer ikke meg å sende henne meldinger, ringe henne, treffe henne i Hyde Park på søndager når hun lufter hundene sine eller ta henne med på ymse kunstgallerier i Shoreditch og Hoxton. Det forhindrer meg ikke å legge ut om min bakgrunn, mine drømmer og min galskap, si at jeg ønsker, vil ha, puste og begjære henne.

Jeg biter henne forsiktig på halsen. Hun sier: ”Din jungelgutt”. Hun vil snakke om det uferdige manuskriptet mitt; ”om disse menneskene som forlater hus, hjem og tryggheten som deres hjemland kan gi dem. Isteden pakker de alt det de eier og har, legger i vei mot ukjent land, med ingenting annet enn håp og drømmer. Sakte men sikkert bygger de en fremtid for dem og for barna deres. Bygd fra intet. Til noe gigantisk, noe vakkert. Midt i alt dette virret, svinner noen av barnene av gårde for å høste fruktene av foreldrenes harde arbeid; høyere utdannelse og en karriere. Ambisjoner, forelskelser og galskap. Men de har ingen identitet. De er fanget i et evinnelig kaos mellom ulike kulturer. Dobbelmoral og løgn. Alkohol, narkotika og kvinner som kommer og går. Men så møter han, henne.” Jeg forteller og forteller. Hun liker det. Hun vil produsere og regissere. Vi diskuterer scener, skuespillere og musikk til filmen. ”Jeg har lyst til å gjeninnføre romantikk med et snev av ekstravaganza,” sier jeg. Hun er engasjert. Hun sier at sammen skal vi lage noe genialt. ”Kjære, du har tent gnisten i meg, du har fått hjernen min til å jobbe i hundre, det holder meg våken om nettene, jeg elsker dette manuskriptet, jeg vet hvem vi burde snakke med, hvem vi burde involvere.” Hun kysser meg. Jeg glemmer tid og rom. Men jeg er ingen katt.

Hvordan kan en mann uten identitet,
bli såret?

Ferie, Mannheim

Nå er det slutten på påske ferie her i Mannheim. Tilbake til hektiske avslutningen på bachleoren. Herlig å kunne fullføre noe, og komme seg videre på noe nytt som masteren jeg driver å søker på. I begynnelsen av mai drar jeg til Berlin for å ta en emat test noe som er ganske likt Gmat testen man må ta for å komme inn på de beste business skolene i Europa. Det er en utfordring siden jeg prøver å finne motivasjon for å lese til denne prøven

Ferien har vært avslappende og en mye tiltrengt start på tenke hva jeg vil egentlig gjøre etter sommeren. Det er viktig å kunne vite hva man vil, ellers ligger man i en deprimerende grå sone som gir ingen mål og mening. Spørsmålet er om man klarer å fullføre sine planer, det en ting om å snakke om hva man skal gjøre men en annen ting om å faktisk gjøre det. Jeg vil ikke være en av de menneskene som har store planer og konstant snakker om å gjøre noe uten at noe skjer, det er en av mine største angst. 

En smart kompis fortalte meg at det finnes to slag mennesker, en som har ingen ambisjoner, er fornøyd med sin leve måte og glad for hva han har. Den andre personen er en som har ambisjoner, aldri fornøyd med seg selv og vil ha mer. Forskjellen er at den ene er glad for å være dum og ignorant, mens den andre personen aldri fornøyd med det ha har og vil ha mer. Dette er kanskje fordi han søker utfordring, nye impulser og opplevelser. 

"No Pain, No Gain" er ordtaket. Godt poeng, men er litt uenig i teorien til kompissen min fordi det må finnes folk som ikke er helt ignorante eller helt ambisjonsrike, det finnes sikkert folk i midten på skalaen. Poenget er hva er det som skaper mest lykke, hva er det som enkelte folk til å jobbe hardere enn andre. Noen har en subjektiv mening på at det har noe bakgrunn, religion, oppvekst, miljø og foreldre å gjøre. 

Men da kan jeg poengetere at det finnes mange folk med dette potensialet, men statesikken viser bare til at det finnes ca mindre enn 2 % investorer i verden. Investorer er en personlig idealistisk stilling for hvem som helst posisjon å være i. Verden blir som en sjakk brikke hvor kapitalismen styrer sitt imperium fra telefonen. En posisjon vi i sammfunnet er veldig kjent med fra stor spekulant og hoved asksjonær i aker nemlig Kjell Inge Røkke. Denne posisjonen er å si å være i nirvana for hvem som helst menneske. 

Men for å oppnå han posisjon må man gjennom flere nedgangs perioder, denne byrden er vell hvor mange av de fleste menneskene bukker ned etter flere nedturer. Men jeg må si å kunne beundre mnge av de rike som har stått på å aldri gitt opp. Det er og vanskelig å kombinere familie og business i denne perioden. Fordi man må prioritere hva som er viktigst for ens suksess. Det er liksom "ikke bare bare" å bli rik. 

Men må komme tilbake til lesinga, mitt nirvana for øyeblikket er planlegginga av turen min til Tokyo i sommeren. Det blir herligt å møte en ny kultur og folke sla jeg ser så opptil for deres hardt arbeid og lojalitet. 

London-Paris-Reims-Grenoble-London

I vakuumet av post-frankrike sitter jeg og leser en ytterst interessant bok av John Alwyn Mathews, kalt Dragon multinational. Jeg burde egentlig sitte og jobbe med International Financial Management, men denne boken er som lim, jeg må lese. Den handler om selskaper fra små asiatiske land, som tross alt motbøret, klarer vokse seg til å bli gigantiske multinasjonale selskaper. Jeg liker slike underdog fortellinger. De fascinerer alltid.

Jeg elsket Paris. De små gatene, de vakre pikene og alle de galne menneskene. Spesielt da Egil, Ørjan og jeg satt på toppen av Montmartre, ved foten til kirken Saint Pierre og lyttet til en gateartist, mens vi så utover hele syd-paris og nøt solnedgangen. Fantastisk! Senere ventet Innovasjonskonferansen Innovact i Reims med fois gras, champagne, svette hilsninger og sjefen for det Europeiske Innovasjonsfondet, Luuk Borg, kalle oss "the players". Kanskje ikke akkurat det beste inntrykket man kan gi den herremannen (som forøvrig så ut, og snakket som James Bond, haha!). Så Grenoble - hvor jeg klarte å gripe tak i en mikrofon under en gallamiddag og fornærme 500 forbausede franskmenn: "Can everybody shut up, I am going to say something about French girls (....)"

Ingen syntes jeg var morsom. Jaja, jeg blir i hvertfall husket.

Slengt tilbake i London, på vei hjem til min leilighet, hjalp jeg en pike med koffertene hennes, og hun inviterte meg hjem til henne, hvor hun laget middag til meg og vi snakket til det ble morgen. Så måtte jeg dra avgårde helt til Surrey for å ta en test hos Procter & Gamble. Men nå har jeg tatt hundrevis av slike tester, og alt ble bare gjort på en mer eller mindre robotisert måte. London er en utrolig karusell av ting og tang - du vet virkelig ikke hva som skjer imorgen, og hver dag er mer eller mindre ny og interessant.

Men fanden heller, jeg skal overleve dette.

Nå må jeg tilbake til innleveringene mine.

Mingling med kapitalismens korsfarere

Solen skinner som pokker her i byen og fuglene kvitrer som om hver morgen var den siste. Allikevel driver jeg og sturer fordi jeg føler at jeg sitter i en berg og dalbane der vognen raser nedover.

Grunn: jeg er overbelastet med oppgaver og innleveringer. Jeg fikk forresten også evaluert CV'en min idag av en konsulent fra Vault, som er et selskap som spesialiserer seg innenfor slike ting (se www.vault.com for mer info). Vanligvis koster det 200 pund for å få en konsulent til å kikke gjennom Cv'en din, men siden jeg kjenner Dennis som jobbet i Bain&co sammen med en horde med slike konsulenter - så får jeg det gratis.

Vault-konsulenten slaktet CV'en min, og avrundet med disse ordene: "Overall I rate your CV as very poor. Critical information has been omitted, the presentation is ineffective and the visual impression of the document is oppressive and not capturing the audience. In its current form it is unlikely to generate many interviews. Further work is required for it to represent you effectively during recruitment processes."

Au.

Disse gutta får ikke betalt 200 pund for å bare komme med kritikk, men la ved en hel A4 side med konstruktive forslag til forbedringer - så jeg var ganske fornøyd med det. CV'en er tross alt det førsteinntrykket du gir.

Men nok sturing, for et par dager siden ringte en kamerat og spurte om jeg ville bli med på en eller annen lukket mingling for inviterte, av Esquire Magazine. Han hadde to billetter og lurte på om jeg var keen? Esquire magazine er en av de store motebladene for menn på lik linje som GQ. Magasinet har blant annet hatt Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald som skribenter. Vanligvis kommer en del kjendiser og kjente designere på disse eventene.

Ja, jeg var keen.

Jeg møtte han utenfor Benetton butikken i Oxford Street akkurat idét jeg skulle tenne en sigarett. Vi måtte visst forte oss, så jeg stumpet den. Fanden. Vi drog til The Liberty, en av de mere finere boutique's i London. Der ble vi møtt av en svartkledd vakt som geleidet oss ned til et rom fylt til randen av übertrendy mennesker med altfor store briller og rutete bukser. Gratis drinker og masse kanapéer. Touché Toucé og mye bisou bisou. Morsomt. Vi fikk goodie bags som inneholdt 10 år gammel fin whiskey, og fikk beskjed om at alle klærne idag var satt ned med 15%, bare for oss.

Jeg valset rundt og prøvde å finne Paul Smith blant alle de høy hælte langleggede supervakre superkvinnene som spradet rundt i Gucci og annet vissvas. Et par drinker senere stod jeg og snakket med en eller annen franskmann og vi prøvde noen klær. Vi burde shoppe siden det er 15% av, sa han og slengte på seg en jakke. Hmm, en cardigan til 5000 kroner, som er helt kliss lik den som de selger på H&M, bare at merket heter Lanvin, men det er en kul cardigan, skulle gjerne ha kjøpt den, bare for gøy, tenkte jeg og ønsket meg øyeblikkelig rikdom.

Da vi drog fra The Liberty tror jeg at vi begge var hodestups forelsket i flere av de høyhælte goddie-bag utdelerne fra Esquire magazine, pluss at vi forlot stedet litt mer utdannet i grådighet og materialisme.

Franske kvinner i London

For en tid vi lever i.

Av en eller annen mystisk grunn, så liker franske kvinner India, og indiske menn ganske godt. "Indien, I love Indien," kan de finne på å si mens de smyger hånden sin gjennom håret ditt og biter seg selv sensuelt i leppene, mens de ler på en utrolig feminin måte. "Indien, indien." Jeg elsker franske kvinner av og til. De er fantastiske. Ja, jeg har møtt en fransk kvinne. Forresten, ikke tro på utsagnet om at franske kvinner ikke er vakre. Hun er vakker. Men litt merkelig. Merkelig fordi hun er så utrolig feminin. Som en katt. Mjau mjau.

Merkelig også fordi hun er så utrolig materialistisk. Hun drikker bare champagne. Uten unntak. Hun er født og oppvokst i Reims i Frankrike, og ville ha en venninne av henne til å vise meg rundt når jeg drar ned dit - eller nei, hun ville ikke det allikevel, fordi venninnen var ganske så pen, og hun ville bli sjalu hvis vi var sammen. Hun har jobbet i Moët et Chandon, og vet alt om luksusvarer og fin etikette.

"Haha, you are funny. But you know I like money, I like being materialistic. Are you rich?" sier hun.

"No, I am not, right now I am really really poor" sier jeg.

"Hahaha, you are funny. Somehow I don't believe you. But you are going to be a asset manager, or a fund manager and they are rich, or they will become rich."

Oh la la.

Så jeg tok henne med til et av de mest skitne/urbane/alternative områdene i London, by night. Mer eller mindre Barfly i Camden, hvor et norsk band fra Bergen spilte. Utrolig bra musikk forresten. Der møtte jeg et par avdanka idol-stjerner og en kamerat fra Stavanger jeg ikke har sett på 10 år nesten. Mitt fine franske følge hevet øyebrynene sine og var litt satt ut til å begynne med. Så mange skinnjakker, strammebukser, elektro-pop og fargerike jakker på ett sted! Men etter et par vodka - redbull (de solgte dessverre intet champagna der, ei tok de kort - så hun måtte nøye seg med det nest beste) trivdes hun meget i Barfly. "This is so different and exciting!" Proklamerte hun senere den kvelden.

Å introdusere mennesker for nye opplevelser, impulser og eventyr; jeg gjør det med glede!

Neste lørdag så reiser jeg ned til Reims. Jeg tar Eurostar toget ned til Paris først, hvor jeg skal møte noen kamerater, og en indisk pike, eller lebanesisk pike eller kanskje også en fransk en. Jeg vet faktisk ikke. En kamerat av meg fortalte denne historien om bestefaren hans som gjorde business i Canada som tjue/tredveåring, og alt det de fant på av galskap, som unge og frie individer. Da bestefaren hans skulle i et møte i Canada en plass, så spaserte han og en annen kamerat inn i et apotek, fant den vakreste ekspetrisen, tok henne med seg til møtet. Der fungerte hun som en vakker, distraherende sekretær. Fantastisk og spontant!

Frankrike venter!

Hyggelig Helg, Mannheim

Denne helgen har jeg kun sovet og festet. Følte for at jeg trenger en helg en gang i blant hvor man ikke bruker hjernen. 

I det lange løpet gjennom studie tiden kan man føle visse tendenser til å bli utbrent," ja" da er det på tide å koble seg helt ut. Drikking er en god avkobling itlligg til litt sosiale aktiviteter. Når man følger en slavisk disiplin så kan man i det lange løpe føle utfor. "Men man må gi får å få"!. For hva som går deg vondt gjør deg sterkere i det lange løpet.

Mannheim er en fin by, ikke den vakreste, men en by hvor man har lite sosial forskjeller. Hvor folk aksepterer deg for hvem du er og ikke hvor mye du har i lomme boken. Kanskje det er derfor jeg liker meg her ganske godt her i forhold til andre stor byer jeg har bodd i.

Etter et par timer på skolen nå så blir det poker med gutta =) 

Solen skinner for tiden i London

Det er midten av uken.

Idag har jeg forelesning fra 9.00 til 21.00. Onsdager er ganske lange, og jeg er relativt trott allerede. Sitter paa pc'en til en indisk kamerat og taster. Han spor om det er greit aa jobbe i Norge. Om jeg vet om noen firmaer ansetter utlendinger og om det er mye rasisme i Norge. Jeg forteller det jeg klarer mens jeg horer paa laereren vaar i Global Trade Relations snakke om WTO og andre handelsavtaler. Naa vet jeg littegranne mer om internasjonal handel. Men det er bedre enn situasjonen i gaar; Paa Mandag skulle en venninne reise tilbake til Tyskland, saa vi og et par andre drog til en indisk restaurant i Brick Lane som heter Sheba (som var elendig - ikke gaa der!) og saa drog vi ut i Brick Lane. Resultatet var at jeg kom hjem 4.30, og maatte opp 8.30 samme dag. Jeg kan ikke la vaere aa mote opp paa skolen, for hvis man ikke er tilstede saa faar man ikke gaa opp til eksamen (de har opprop). Saa jeg stod opp 8.30 og var paa skolen helt til 17.00! Interessant dag, haha.

Billetter til Paris med Eurostar er bestilt. Jeg gleder meg til aa sitte i toget og slappe av i et par timer med en god bok og kanskje en drink ved siden av. Rundtur i Frankrike i 10 dager, med en liten svipptur innom Reims, der jeg og resten av Berker teamet skal profilere mikroforsikringsideen vaar for et knippe med investorer og andre interesserte. Jeg tror at det blir godt aa komme seg vekk fra storbyen og alt kjoret i en liten periode. Naa er det ikke saa fryktelig lenge til eksamensperioden.

Min siste eksamensperiode.

Formelt. Paa en god stund. Om ikke jeg bestemmer meg for aa ta en Executive MBA eller en Phd. Tror neppe jeg tar en Phd. Eksamensperioder for meg betyr sigaretter, masse kaffe, fargefulle post-it lapper og lange netter paa LSE biblioteket. LSE biblioteket er aapent for alle studenter i London, og det er utrolig greit, for der finner du mange forskjellige mennesker - og det beste av alt: Det er aapent dognet rundt. Det er faktisk en god del studenter som overnatter der i soveposer, for saa aa vaakne tidlig om morgenen og lese igjen. Tenk det, staa opp 8.00, lese til 23.00 og saa legge deg - i biblioteket. Ikke helt min greie. Hehe.

Hvis du tenker deg om, så er ting ganske ok

Denne helgen,

Utrolig impulsiv.

En berg og dalbane med opplevelser og merkelige hendelser. Den begynte med at jeg satt på skolen fra 8.00 til 17.00 på skolen og gjorde oppgaver. Så tikket det meldinger på mobilen min. Jeg og noen av mine tyske kamerater, et par business skolestudenter, og en arkitektstudent fra Norge, skulle ut sammen med noen spanske venninner. Da vi møtte dem, hadde de med seg et arsenal av kvinner. Tyske, blonde, finske, italienske, spanske, brunetter. Hele 14 forskjellige jenter å belage seg med. Så valset jeg rundt og rundt til klokka ble sent og søvnighet kalte. Fredag stod jeg opp relativt sent, eller klokka var 10.00 om morgenen og jeg bestemte meg for å dra på skolen og jobbe til 19.00 med oppgaver. På vei til skolen møter jeg plutselig en fransk bekjent som jobber i American Apparel i London. Vi hadde på oss de samme Ray-Ban brillene og trasket begge litt i en små nevrotisk ørske mot ett eller annet. Forskjellen var at han hadde på seg en stor gul minkpels. Han snakket og snakket og fortalte meg om at han nettopp hadde slått opp med dama. Skrev ned nummeret mitt. Han hadde visst mistet det, så sa han: "lets do something this weekend."

Hvorfor ikke?

19.00 var jeg ferdig med noen oppgaver, jeg møtte min arkitektvenn fra Norge ved tuben, og sammen drog vi til en middagsselskap hos noen lebanesere som jeg kjenner. Vi spiste oss ganske mette der borte. Glimt som jeg husker fra den affæren: "Skal du på fredagsbønnen neste uke?" spurte Bassem meg (kjæresten til en av de lebanesiske dukke-jentene) mens han åpner en Foster med tennene.

24.00 slengte vi oss på tuben og drog innover mot sentrum.

Vel hjemme var leiligheten full av tyskere som Karolina hadde invitert for kvelden. Jeg går og legger meg 4.00 etter å ha diskutert CDS'er, Hedge Fond og finanskrise med analyster fra Deutche Bank. "Last year we hired 50 graduates in London. 1 in 3 people got fired from our London division. This year only 2 people will get offered a job," kunne en relativt bedugget tysker fortelle meg. Jajaja, nok om finanskrisen.

Min franske venn, Jeane fra American Apparel, ringer meg på lørdag, mens jeg sitter på skolen og gjør mer oppgaver. Han snakker om å leie KOKO og hanke inn Justice for å spille concert der. "Dude, for 20 000 pounds we get Justice. If we get enough people, we can make loads of money." Vi snakker litt om det helt til det går opp for oss begge at 200 000 kroner på en gig ikke vil oppstå av seg selv. Senere ender vi opp hos en venninne av Jeane. Hun og vennene hennes synger bursdagssanger. En eller annen jente har bursdag. Jeg befinner meg i White Chapel en plass, i et stort jente kollektiv, der det kommer en hushjelp og rydder og steller huset. Hver dag. Jeg skulle gjerne ha hatt en hushjelp bekjenner jeg meg til en eller annen jente som blunker med øynene når hun snakker med meg.

Så til Red Church i Brick Lane. Det er to jenter som tar på håret mitt, river meg i kinnet og sier at jeg ikke burde bli en kjedelig "corporate" bankmann. Bli skuespiller heller, formaner hun ene. Nei, bli kunstner, sier hun andre. Jeg tenker at jeg må hjem. Klokken nærmer seg 3.00. For på søndag må jeg stå opp 10.00 og skrive oppgaver til tidligst 19.00.

Jeg må prøve å ihvertfall sette av 1 time til å lese noe skjønnlitteratur, tenker jeg. Man kan enten bli dårligere eller bedre. Ingen mellom ting.

Deilig.

You are in the middle of a recession, baby!

I dag dultet det månedlige karrierenyhetsbrevet fra Grenoble i mailboksen min. Det var ikke særlig med gode nyheter brevet kom med. Arbeidsledigheten øker drastisk i Amerika, India, Frankrike, Storbritannia og Australia. I Frankrike har jobb tilbudene falt med hele 35% og man forventer en økning neste år. De største rekrutteringsbyråene har kuttet rekrutteringsmålene deres med 17% i 2009. Til den store internasjonale rekrutteringsmessen i Grenoble har flere firmaer meldt avbud, på grunn av finanskrisen. Det ser visstnok ikke lyst ut for nyutdannede i 2009. Bla bla bla.

Faen heller, kanskje jeg skulle blitt Psykolog isteden? (Ah, så mange vakre psykologinner!)

Nå må vel alle disse unge smarte jævlene fra alle elite skolene begynne å tenke kreativt. Ta en kamerat av en kamerat for eksempel. Han har vært jobbsøker i ett år nå. Først trodde jeg at han sannsynligvis var sosialt tilbakestående siden han ikke fikk jobb + at han faktisk har en mastergrad i finans fra London School of Economics. Men fyren er oppegående , har sendt 200 søknader (selvfølgelig til firmaer som Goldman Sachs, Nomura og de andre store - i London finnes det 486 selvstendige banker) - vært på en del intervjuer. Ingenting. En annen fyr fra Cass business school, med toppkarakterer - samme situasjon.

Så når førstegenerasjons innvandreren i Norge forteller historier om masterstudenten som kjører taxi fordi han er utlending (og sannsyligvis kanskje på grunn av at den mastergraden er fra langtvekkistan, og han ikke kan snakke norsk) - så har ting blitt forverret nå. Drastisk. Ihvertfall her.

Før så tenkte jeg at jeg trenger å begynne å spesialisere meg i ett eller annet felt relativt fort. Som for eksempel forvaltning, eller investeringer i valuta eller noe annet smalt. Men når jeg ringer rundt til rekrutteringsfirmaer i London og spør om FX sales/trader jobber, sier de: "Sorry mac, akkurat nå har vi folk med 4-5års erfaring fra Lehman Brothers i Equity som venter på jobber. Og hvis vi finner en liten åpning til en nyutdannet, så foretrekker vi folk fra Oxford eller Cambridge." Au.

Situasjonen var så annerledes for 2-3 år siden.

Jeg er ikke alene i suppa. Ingen i klassen har enda sikret seg en jobb - bortsett fra de rike ungene som skal hjem til yatcher, privatfly og familie bedriften. Når du har brukt 200 000 spenn på en mastergrad i utlandet, istedenfor å gjøre det mer eller mindre gratis i Norge - så begynner du å tenke hmmm, e dette ein goe idé. Men jeg ville ha dratt til London uansett. Jeg kreperte av kjedsomhet da jeg var 2 dager på intervju i Oslo. Rimi, Rema og Prix - gule priser skrek mot meg da jeg spaserte i gatene. Uff uff. London er fantastisk, det er en by fylt av galskap, men desverre også i en resesjon. Nå gjelder det bare å bli kreativ.

Jeg skal finne på noe sprell.

Kanskje jeg skal bli diamanthandler i Uganda?

Associate director for Wharton School of U of P, Peter Winicov, skriver: "Students are increasingly open to taking entrepreneurial risks now that the economy doesn't exactly guarantee a dream job anyway."

Takk og lov for at Lånekassen tillater meg å utsette avdragene i 3 år!

En relativt billig raner

Dette er en av disse hverdagslige historier som gjør inntrykk. Vanligvis er det historier som gjerne skal holdes privat, men jeg har en enorm ekshibisjonistisk fortellertrang for tiden. En merkelig opplevelse traff meg forleden dag. Jeg beveget meg ut på ukjent territorium da jeg tok tuben utfor London for å dra på en liten ekskursjon. Min form for spenning. Bevæpnet med en liten pocketbok, ett knallgult skjerf knyttet rundt halsen og en faenivoldsk holdning søkte jeg flukt fra kontinuerlige innleveringer og storbyens sjas og mas. Jeg var alene. Jeg hadde tid til å meditere, tenke og ta det med ro. Grepet av denne deilige tilværelsen satte jeg meg på en benk og spiste på en baguett.

Før vet visste ordet av det, kommer det en fyr og sier:"Yo. Man, whats up?" Jeg sier at jeg har det bra og blir litt satt ut av denne persons veldig innpåslitne fremferd. Plutselig sier han: "Gimme me all your money dude, give it to me." Javel, var det første jeg tenkte. Men ved nærmere ettersyn hadde min raner et veldig herjet ansikt og en meget truende atferd. "Just a second, I will see what I have," sa jeg og rotet i lommene mine som en skolepike på jakt etter kronestykker for å kjøpe en tyggis. Jeg gav han et pund. Han så litt rart på meg, stoppet liksom litt opp - og så sa han: "More money! I want more!" Jeg ble litt snytt. Her hadde jeg gitt han 10 kroner helt gratis og så ville han ha mer. Hadde dette vært nevøen min hadde jeg irrettesatt han med en dyp autoritær stemme. Men det ville tvilsomt fungere i denne sammenhengen. Så jeg gav han ett pund til og gjorde gestikuleringer for å indikere at jeg var tom for penger. " I do not have any more money," sa jeg og viste han mine tomme lommer.

20 kroner brent vekk.

Ved dette tidspunkt så begynte jeg faktisk å bli nervøs. Hva om han knivstakk meg? Men hvorfor skulle han gjøre det? Jeg hadde jo alt gitt han det jeg hadde. Men jeg trøstet meg selv med at jeg har jo tross alt levd livet relativt greit, og hvis enden er nær nå, så får det være slik. Heldigvis etter å ha stirret på meg i minst 2 min, tok han bare de to pundene og drog. Interessant nok så ville han verken ha klokken min eller Visa-kortet mitt. Vel tilbake i London fortalte jeg denne historien til en kamerat. Han lo godt, og sa at han gjerne ville ha betalt 2 pund for å oppleve det å bli ranet. "Det er jo en opplevelse i seg selv." Mente han.

Joda.

Nå har jeg opplevd det å bli ranet. For to pund. I utkantstrøkene av London. Jeg ble ikke ranet for et rødt øre da jeg haiket rundt i sub-urbene av Cape Town i Sør-Afrika - områder som visstnok skal være noen av de farligste i verden.

Men her.

Feil sted til feil tid, for så å slippe veldig billig unna.

Disiplin, Mannheim

Nå som jeg er tilbake i Mannheim har jeg så mye å få gjort. Det er frustrerende at jeg har satt meg så mange mål at jeg begynner å bli sprø. Men ellers uten mål ville jeg bare vært fullstendig maktesløs. Første mål er å skrive ferdig bachelor oppgaven til midten av april, så må jeg øve til emat prøven får å komme inn til presitsje skolen ESCP i Berlin. 

Det å sette seg mål kan tære på en mann innvendig, frustrasjonen å ikke komme i mål er som å definere akkurat hvem du er. En som ikke fullfører, er ikke akkurat hvordan jeg vil se på meg selv som. Om jeg en gang vil starte opp en bedrift for meg selv må jeg ha disiplin. Det å fullføre har også en sammenheng med å ha tro på seg selv. Kansje jeg sliter med akkurat det, men nei, jeg tror jeg har faktisk fullført mye. Men det er et spørsmål om hva man er fornøyd med og hva man ikke er fornøyd med, alt er relativt. Men uansett så må jeg følge en disiplinært dags skjema for hvordan jeg skal oppnå mest mulig ut av en dag. 

Carpe Diem som de sier på latinsk, er å ta imot alle muligheter som du kan få. Det er noe jeg er innstilt på men jeg tror at jeg syns synd på meg selv at jeg mangler noen av de mest grunnleggende krav til livets opphold. Jeg har penger, venner, mat, leilighet. Men kanskje det jeg mangler er noe fast forhold. Jeg tror at livet til folk blir mer stabil om ikke så problem løs når man har disse behovene tilrette =)

Dobbelmoral, fordommer og ignoranse.

Jeg ligger på fanget til Julie, en tysk venninne av hun som jeg bor med, og hun plukker øyebrynene mine. Hun plukker bare de i midten selvsagt. Jeg tror ikke noen menn liker å vimse rundt med en "uni-brow". Vi sitter og hører på Karoline, min romvenninne, fortelle om daten hun nettopp hadde hatt med en eller annen spansk fyr. Det var visstnok perfekt. Han gjorde og sa alt som resulterte i den beste daten som hun noensinne hadde hatt. En eller annen film duser i bakgrunnen. Karo forteller at daten hennes inviterte henne med på en eller annen ekskursjon til Brighton, og hun syntes det var så spennende. Han tar en mastergrad på et velkjent universitet. Han har den rumpa. Han er skikkelig søt og kommer fra den rike familien. Det er bare en hake ved hele opplegget: Karo har en kjæreste og de har vært sammen i 4 år. Hun snakker og snakker ustoppelig. Jeg ser på Julie, og hun ser på meg. Vi tenker vårt. Samtidig blir jeg fristet til å smådebatere. Jeg drister meg ut med Immanuel Kants pliktetikk og om Karo vil at hennes gjerninger vil kunne gjelde som en universell morallov. Ville hun vært komfortabel med at kjæresten hennes gjorde det samme? Hun tenker i noen minutter, så sier hun: Nei.

Diskusjonen er over.

Kjæresten hennes vet selvsagt ingenting. Og når han kommer på besøk, så får han selvsagt heller ikke vite noe. "Forteller du noe til han, så dreper jeg deg." Får jeg streng beskjed om. Jajajaja, sier jeg. Det er ikke min business. Hva er det som får oss til å bryte med prinsipper og moraler når noe som frister dulter ned i postkassen? Jeg gjør det noen ganger. Karo gjør det noen ganger. Julie gjør det noen ganger. R. W. Emerson sa noe om at "prinsipper er det eneste man har i livet", og jeg er enig. Jeg trenger å vokse opp.

Faen heller.

Tidligere idag besøkte jeg en indisk venninne i utkanten av London. Hun og noen av vennene hennes laget biryani og curry kylling, og jeg ble fristet til å sosialisere med dem. De er fra Sør-India og utrolig hyggelige. Overraskende nok fortalte hun ene jenta meg om marihuana-røykingen som de bedrev med på videregående i India. Historiene de fortalte, minnet veldig om min oppvekst i Norge. Det var merkelig å få høre at mange av dem var 14 da de først prøvde alkohol og røyket sigaretter. Helt merkelig, for jeg går jo rundt og tror at folk fra den siden av verden er så uskyldige og pietistiske. Det er ihvertfall det mine foreldre prøver å få meg til å tro. Eller hva jeg tror de prøver å få meg til å tro. Det er litt som på lørdag. Jeg var ute, på konsert med et amerikanske band som heter 3OH!3. Interessant musikk. Men så kom jeg i snakk med en jente, og vi diskuterte ett eller annet. Så sier hun at hun må hjem fordi hun skulle tidlig opp dagen etterpå. Ok bye, sier jeg og snur meg mot kameraten min, en fyr fra USA. Men så drar hun meg til seg og gir meg et kyss. Veldig overraskende og interessant, og greit siden hun var ganske søt. Men det forbauset både meg og min kamerat. Satte perspektiv på ting. Man vet egentlig 100% ingenting om noen ting. Hva som kommer til å skje imorgen, og hvordan andre mennesker tenker.

Dobbelmoral, fordommer og ignoranse. Jeg har en god del av disse elementene i meg. Enten jeg vil det eller ikke. Ugress. Må lukes vekk.

Kanskje det er litt som rådet jeg fikk av min far en gang. Jeg lurte på om han hadde noen tips til en ung mann som tenkte for mye på en jente som han likte. "Vel, da har du for lite å gjøre på." Ikke tenk og filosofer men bare få ett eller annet produktivt arbeid gjort, med andre ord. Litt elementer av Ayn Rand der.

Spenstig.

Fragmenter av Dostojevskji

Depositumet fra mitt gamle hjem, Claredale House, fant veien til min postkasse igår. Den lød på 420 pund. Det var gode nyheter, jeg er nemlig litt skral for penger og kontantene fra sjekken vil komme godt med i min studentøkonomi. Men da jeg spaserte ned til nærmeste NatWest for å heve sjekken, ville bankfunksjonæren at jeg opprettet en britisk bankkonto. Jeg stusset litt på akkurat dette, og ba han heller holde det på vent og ringe meg etter en uke. Deretter tok jeg et par telefoner og fikk vite at hvis man heller gikk til en såkalt "money shop", så ville man få ut kontanter uten å stresse med å opprette konto. Så jeg gikk til en Western Union, og fikk hevet sjekken. Kvinnen som jobbet bak disken der, var av pakistansk opprinnelse men født og oppvokst i London. Hun var gift med en norsk-pakistaner. Vi snakket selvsagt om Norge, om ski, snø, kulde, vakre fjorder, olje og alt annet som hørte til.

Jeg fortalte at jeg ikke ville opprette en konto, fordi jeg hadde fått et avslag om jobb. Hun fnøs. "Det er finanskrise nå, over 50 000 mennesker har mistet jobbene deres i finansbransjen i London, det er knalltøft. Jeg kjenner massevis av studenter som ikke engang kommer inn til et intervju." Jeg visste at hun snakket sant, men vissheten om at jeg hadde blitt slengt tilbake til en tilværelse av uvisshet og usikkerhet plaget meg litt. jeg oppførte meg som et lite barn som klager til mamma. Hva er det med meg og tilfeldige eldre kvinner som jeg alltid skal brette min livshistorie til? Da jeg i Sør-Afrika skulle anmelde tyveriet av en jakke (de lo av meg, men da jeg forklarte at jakken kostet 3500 kroner, så lo de enda mer, de kunne ikke forstå hvilken idiot som kunne bruke en årslønn (for dem) på en jakke. Jeg var enig, og brukte forsikringspengene på å reise heller) - endte jeg opp med å sitte og snakke med en eldre kvinnelig politibetjent om kjærlighet og livet. Jeg hadde da nettopp gjort det slutt med en jente. Tilbake i London følte jeg at jeg befant meg i en liknende situasjon. Slengt inn i usikkerheten.

Jeg var like forvirret som Arkady Dolgoruky i Dostojevskjis' portrett av en ung manns sinn, kanskje like blasert og rastløs som Des Essientes. Fyll, synd og faenskap blir den eneste løsningen. Men samtidig, i post-avisnings fasen ser jeg ting klarere. Jeg er ung, jeg er ambisiøs og jeg ønsker å utvikle meg hasardiøst mye. Lære og lære og lære. Da min venn Sebastian var på besøk fra LA, gikk vi ut på torsdag, på fredag og på lørdag. Midt i denne eksponensielle berusningstrangen har jeg lovet at jeg skal holde et par prinsipper:

1) Møt ethvert menneske med et så åpent sinn som mulig.
2) Unngå arroganse. Linjen mellom selvsikkerhet og arronganse er svært tynn. Finn den linjen.
3) Vær åpen for nye muligheter.
4) Gjør ting, istendenfor å dvele og bare tenke om det.
5) Hold fast på dine mål. Fullfør dem alltid.

Nå er faktisk hele verden åpen for meg.

Jeg kan reise hvorsomhelst.

Enda.

Spennende.

Jeg driver på å forelsker meg i en jente. Kanskje. Jeg må slutte med det. Fokusere heller. På andre ting. Fokuser gutt! Det er så barnslig. Hun er dessuten "way" over min liga. Men hvem sa det var en hindring? Uff.

Hehe.

Ventetiden er over

De siste dagene har vært ytterst nervepirrende. Jeg har sittet og ventet på svar fra investeringsbankene, og har egentlig gjort alt fra å fantasere om hva som jeg skal gjøre når jeg får jobben, til å late til at jeg ikke får jobben og må begynne å søke rundt omkring fra scratch igjen.

Vel, jeg fikk avslag idag.

Både fra StatoilHydro og fra investeringsbankene i London. Nå begynner jeg forfra igjen. Jeg fikk feedback på intervjuene og hvorfor jeg ikke fikk jobben. "Not committed enough to the industry" var kommentaren jeg fikk. Vel, jeg kan være enig. Kanskje jeg er en evig kamelon. Men nå er det ihvertfall oppklart. Nå gjelder det å stroppe på seg selen og dra ut der og kjempe. Det jeg innser nå, er at når jeg ventet på svar, eller når jeg var innom kontorene til Morgan Stanley, Citigroup og alle de andre fancy bankene, så glemte jeg litt av mine opprinnelige planer og ambisjoner. Det å bli en entreprenør. Jeg ble litt for mye fristet av veletablerte institusjoner og fast lønn. Det er skremmende.

Jeg ble formet av verden. Istedenfor å forme den.

Men jeg er fortsatt i London. Jeg har en del måneder igjen av masteren, og min masteroppgave begynner å forme seg. Men herregud, det hadde vært ganske herlig å begynt karrieren som trader i Morgan Stanley!

18 dager etter siste post

Jeg har ikke rukket å skrive noe som helst utenom oppgaver i ulike fag i det siste. Dessuten har jeg svippet innom en del intervjuer, tatt en del tester, blant annet StatoilHydro's trainee test, og hadde et kort telefonintervju med en eller dame fra Kornferry. Jeg vet ikke helt om jeg ønsker å jobbe i StatoilHydro, men kanskje, man vet aldri. Jeg venter fortsatt på svar fra de ulike investeringsbankene i London, endelig svar kommer i slutten av denne uken eller neste uke. Jeg tror at det jeg har lyst til å satse på - hvis jeg får jobben. Idéer til masteroppgaven min begynner også å forme seg, jeg har funnet ut at jeg ønsker å forske på ledelse basert på ulike kulturelle forskjeller, eller noe i den duren. Bare det å reise rundt til ulike land og intervjue CEO'er og andre ledere, og "tracke" alle egenskapene deres høres ganske spennende ut, for min del.

På fredag kommer en god kamerat av meg, Sebastian, på besøk til London fra LA. Det blir ganske morsomt å finne på ablegøyer med han i helgen. Karolina, den tyske jenten som jeg bor med, reiser tilbake til Stuttgard denne helgen, så han sover i hennes rom. I Mars blir det London-Paris-Reims-Paris-Grenoble-London tur med tog og fly. Må...tilbake...til.....oppgaver.

Hektisk! Hektisk! Herlig! London!

Enda en uke er forbi.

Denne gangen ganske hektisk. Jeg rakk såvidt å levere den siste Corporate Finance oppgaven min på Mandag. Det var godt. Resten av uken var full av forelesninger, med undervisning fra 9.30-21.00 på onsdag (jepp, slik er det hver onsdag, og forelesningene er obligatoriske) og fra 9.30-17.15 de andre dagene. Heldigvis hadde vi fredagen fri, slik at jeg kunne gå på mitt siste-runde-intervju med investeringsbankene i London. Jeg og en liten gruppe mennesker ble geleidet til 36 etasje i Citigroups bygning i Canary Wharf, hvor vi hadde en 5 timers session med drilling, case-studier og intervju. Jeg følte meg som Gordon Gekko, da jeg nøt utsikten fra en av Londons høyeste bygninger. Det er her jeg hører hjemme! Å sitte der foran sjefer for ulike avdelinger for Morgan Stanley og selge deg inn, er ganske utfordrende.

Men det gikk greit, tror jeg.

Får svar om jeg får jobb om cirka 2-3 ukers tid. I mellom tiden, da jeg kom hjem og sjekket mailen min så fikk jeg vite at Ørjan, Egil og jeg, har gjennom forretningsplanen Berker Technologies (skrevet under Gründerskoleoppholdet i Cape Town), blitt nominert til European Young Entrepreneurs Awards '09 i Reims, Frankrike. Det betyr at vi reiser ned til Reims, drikker sjampis og får en gyllen sjanse til å selge konseptet inn for en horde med europeiske investorer. Fantastisk.

Men nå baller ting på seg.....jeg må flytte ut imorgen til en ny leilighet, flytte og greier, pluss at jeg har et møte med lederen for LSE's investeringsklubb på mandag - angående aksjekonkurransen som vi planlegger. I tillegg må jeg levere 3 oppgaver snart, pluss en resit eksamen som jeg har om 2 uker i Business Statistics!

Aaah.

Men fanden heller!

Det er herlig!

Er det greit å være overfladisk?, Mannheim

Jeg har diskutert med mange av mine venner hva det er å si å være overfladisk, vi har vel kommet fram til forskjellige konklusjoner om teamet. Det som hva jeg får høre mye om er at det viktig å være seg selv. Men da spør jeg meg selv hva vil det hjelpe ¨å være seg selv når man er inkompetent, dum eller bare asosial. Da kan det hjelpe og være litt overfladisk, man kan liksom ikke gjøre et godt inntrykk på alle, men man kan prøve.

I forretnings verden kan det hjelpe og være litt overfladisk. Det å bygge et stort nettverk er veldig viktig om man har noe å selge, da kan det være greit å lage midlertidige bekjentskaper. Det er så si umulig å være beste venner med alle. Nordmenn har i snitt 5-6 nære venner, resten er karaktisert å være bekjente, familie og kollegaer.

Det å ha mange nære venner lærer man fra en ung alder er vanskelig å opprettholde fordi det er vanskelig å gjøre alle fornøyde, man vil ikke leve et liv hvor man lever opptil alle andres oppfatninger og meninger. En av aspektene å være mann er å ta egne valg uavhengig av andres meninger, for ellers lærer man aldri. Det å være uavhengig er et ukjent fenomen i ikke vestlige kulturer. Mange er vant med at far tar nesten alle valg for hele familien, fra hvem man skal gifte seg med til hva man skal velge som utdanning. Skal vi integrere oss i samfunnet må vi lære å blende oss inn for ellers vil vi slite med å se hvilke muligheter vi går glipp av. Da kan det faktisk hjelpe og være litt overfladisk så lenge det har en god hensikt.

Mitt overordnede motto i livet er at man kan gjøre hva man vil så lenge man ikke sårer noen. Håper dere lesere har noen over ordende tanker om saken. =)

Enda en uke er over, London

Enda en uke er forbi, og etterrusen fra gårsdagens strabaser sitter fortsatt i leddene mine. Jeg, Anders og Sindre havnet i High Street Kensington hos venninnen min Natasha, hvor vi rablet i vei med en gedigen internasjonal smeltedigel av mennesker. Det var herlig. Som Sindre påpekte: "Jeg elsker London, her er det så sinnsykt masse forskjellige mennesker og minimalt med fordommer." Jeg kunne ikke vært mer enig med han. Etter å ha vimset rundt i leiligheten hennes og snakket med x-antall mørke arabiske skjønnheter, bestemte vi oss for å dra til KOKO i Camden.

Som selvsagt var stengt. Så vi endte opp på Barfly i Chalk Farm. Grei plass.

Jeg har fortsatt en oppgave i Corporate Finance hengende over meg, pluss en i Business Ethics. Vi har fortløpende med innleveringer og oppgaver som skal gjøres, og jammen har vi en eksamen også om 2 uker. Heldigvis har jeg ordnet det med boligjakten og fått med meg tyskeren Dennis på aksjeprosjektet vårt.

Dennis er en imponerende type. Han jobbet hos Bain & Company, som er et ganske prestisjetungt konsulent firma på lik linje som McKinsey og BCG, før han reiste til London for å ta fatt på Msc Finance ved Grenoble sitt off-site campus. Konsulentselskapet sponser alle utgifter, skolepenger, husleie, til og med mat.

Godt for han.

Vi hadde en diskusjon om hvorfor jeg ikke var interessert i en konsulentkarriere:

"Hvorfor vurderer ikke du en konsulentkarriere, istedenfor en finanskarriere? Det er spennende. Som konsulenter går vi inn i selskaper, ser hva som kan blir gjort bedre, blir eksperter, forbedrer og så går vi over på neste prosjekt. Jeg har jobbet innen flyindustrien, farmasi og mer."

"Kanskje fordi konsulenter blir eksperter på å løse kortsiktige problemer. Problemer som om 5 år kanskje bare er bagateller. Mens i finans, så blir du ekspert på å investere og forvalte kapital - det er lærdom som varer ut min livstid. Jeg velger heller det siste."

Ikke helt mine ord, men en reproduksjon av Sean Temlett (min lærer ved Wits Business School i Sør-Afrika) sin filosofi; heller en plum enn en lemon. Men nå skal Dennis sammen med Max, meg og inderen Virender utvikle aksjeprosjektet. Vi var i et møte med Amy på fredag, som er i markedsføringsavdelingen ved skolen vår, om å kunne bruke Bloomberg terminalene og sette igang opplæring i disse terminalene ved lokalene til Bloomberg i Canary Wharf (de har noen imponerende kontorer). Nå trenger vi å skaffe internshipspremiene til studentene...kanskje den tøffeste jobben, men vi får se.

Jeg kom meg videre til andre runde ved Morgan Stanley sitt program, noe som vil si at den numeriske testen gikk bra. Nå venter assessment centre med flere tester, case-oppgaver og liknende. Jajaja.

Godt for meg.

Men nå må 2 oppgaver gjøres ferdig.

Bah.

Leilighetsjakt og søksmål, London

For en fantastisk dag idag, Obama har gitt ordre om å stenge Guantanamo fangeleiren. For en mann! Etter å ha raljet rundt de siste dagene i Shoreditch og Bethnal Green på jakt etter hybel, har jeg endelig funnet den ideelle leiligheten midt i Bethnal Green. 3 roms, ganske bra standard, stor og romslig og 10 minutter fra London sentrum (Holborn, Westminster) med Central tuben. Spennende. Vi gikk gjennom en agent for å få tak i leiligheten, og de krever at vi binder oss i ett år - men vi kan flytte tidligere hvis vi finner andre leieboere.

Kostnaden er 120 pund pr. uke på hver av oss ekskludert såkalte "bills", noe som tilsvarer 1184 eller noe slikt takket være en fantastisk lav kurs på pundet! - så jeg er fornøyd. Men huseieren, gjennom agenten, vil at vi skal sette inn 2 måneders husleie pluss 2 måneders depositum. Noe som betyr at jeg må selge Global Geo Service aksjene mine. Jeg har en gevinst på 15% på dem etter å ha hoppet inn og ut et par ganger, men jeg har lyst til å være i markedet lenger (alltid kjekt med litt spekulasjon). Morgan Stanley intervjuet jeg var på gikk greit, utenom den numeriske testen selvsagt. Men en av overraskelsene under intervjuet var at alle kandidatene i rommet måtte stå opp og presentere seg selv, for så bli utsatt for quiz som: "Hva ville du ha investert i idag for å tjene penger" eller "Hvorfor søkte du stilling som trader, fortell om hva du tror det innebærer å være en trader." Så hvis du driter deg ut på de spørsmålene, så er det ikke foran 2-3 intervjuere, men et panel med 40 mennesker. Spennende måte å evaluere kandidater på. Jeg skal innrømme at jeg likte det godt.

Judex fra Globexa har sendt hundrevis av mailer og ringt til karriererådgiveren på skolen vår, og krevd at jeg og skolen sender inn en offisiell erklæring om at vi ikke viderefører idéen om en askjekonkurranse i London. Advokatene til Mr.Etingen bare fnøs av hele opplegget og sa at jeg ikke trengte å bekymre meg over noe som helst. Jeg tror på dem, de er jo advokater. Hehe.

Det tikket inn en mail fra FN igår om at jeg har blitt valgt videre til evaluering for internship i hovedkvarteret deres i New York i sommer. Det tikket også inn en mail idag fra P&G om en invitt til en reasoning test i London. Jeg hadde søkt IDS divisjonen deres. Det høres spennende ut, men jeg har egentlig bestemt meg for å dra ned til Dubai og jobbe som FX trader, men jeg holder alle muligheter åpne, man vet aldri hva som er rundt neste hjørne.

Etter å ha hatt vondt i låret i et par dager, grunnet en mystisk klump, så bestemte jeg meg endelig for å dra til en GP (distriktslege) og registrere meg. Jeg er nå offisiell kunde av The Mission Practice i Bethnal Green, og har min første legetime neste uke. GP'er er helt gratis og man betaler ingenting for konsultasjon og liknende - imotsetning til i Norge. Men hvis man velger å dra til en privat lege, betaler man rundt 20 pund, og slipper å vente i kø. 20 pund er rundt 198 kroner!

God bless the UK.

And,

God bless Obama.

Møte med nye mennesker, Mannheim

Har dere noen ganger lurt på hvordan det er å møte folk som tenker helt annerledes fra deg?

Vel det har jeg, og har kommet fram til noen ganger kan det være ren frustrasjon å sette seg i en annen manns sko. Vel ta et eksempel som at du møter noen med en Kinesisk bakgrunn. De vil ha et helt annet syn når det kommer til å sosialisere seg med andre. Folk fra Midtøsten vil i veldig liten grad bli med deg ut på byen, eller at russerne kan drikke deg lett under bordet uten problemer. Uansett, hva skal til for å tilpasse oss i deres tilværelse? Vel det er kanskje ikke så lett, men det å være, først og fremst, en god lytter kan jo være positiv. Det å stille spørsmål hele tiden til ting du er ukjent med. Et menneskelig aspekt er at folk liker å snakke om seg selv. Det tror jeg vi alle kan være enig i. Tenk over hvor mye du egentlig husker av en samtale med en fremmed person som du har tilfeldigvis møtt på en fest? Veldig lite vil jeg anta.

Men om du virkelig intresserer deg for noe så er det alltid lurt å spørre spørsmål, det gir også god flyt i en samtale, spesielt med folk du har ingenting til felles med. Vel i bunn og grunn så er vi mennesker alle like, men jeg tror det finnes ulike fremgangs måter å oppnå kontakt med hvem som helst du møter. Uansett bakgrunn. Du er enten en intro eller ekstrovert person, kynisk eller barmhjertig, eller kansje bare noe midt i mellom. Det finnes ikke noe stereotypisk med mennesker utenom de begrensninger vi setter oss til andre.

Flørting på Tuben og andre sprell, London

Øyeflørtingen min med en smukk italiensk pike på tuben idag minnet meg på et merkelig vis om en varm sommerdag i London for 2 år siden.

Da satt jeg og snakket med en fantastisk kvinnelig professor som var læreren min ved London School of Economics (Sommerskole). Hun var en vakker kvinne i sine tidlige tredve fra USA, med røtter fra Norge. Vi diskuterte psykologiske faktorer knyttet til entreprenørskap over en kopp kaffe. Det var en herlig dag. Hun skrev senere et anbefalingsbrev til meg som kom til å veie tungt da opptakskomitéen ved Grenoble bestemte seg for å akseptere mitt kandidatur til Masterprogrammet deres.

Den italienske piken, ikledd en overdådig mink kåpe og blodrød lebestift, møtte jeg kun i dag fordi en eller annen person hadde bestemt seg for å ta selvmord ved Stratford Tube Station. Jeg kom sterkt forsinket til forelesningen i International Financial Management (utrolig interessant fag) og fikk beskjed fra sekretæren til Mr.Etingen om at Judex fra Globexa hadde truet med å saksøke meg og skolen om jeg fortsatte med prosjektet.

Selvfølgelig fortsetter jeg.

Han har ingen sak, såvidt jeg kan se det. Men jeg må i et møte imorgen med Mr.Etingen og noen advokater for en liten debriefing rundt situasjonen.

Capitalism vs sosialism, fra Mannheim

What is the definition of an ideal world? We are all people of the same species. But still we treat each other differently. If the world was such that it was fair and equal there would not exist any hunger, occur any murders or rape and every one would have the equal opportunities in life.

But as we know today the world is unfair towards us. What can we do to strengthen our opportunies to succeed? Instead of weeping and reminiscing about the past that we have lost, chances we never got or the people who never believed in us. The only solution is to work harder, because what hurst you makes you stronger. The only way to survive is to think out the solutions by your self. No one is there to think for you. What is so beautiful about social democratic states like in Scandinavia is that the power lies with the people, not like in the USA where the power lies with the wealthy and the prosperous. A country that more or less gets dictated by the large corporations.

Stay tuned, there is more to come on this subject =)

Greed is not good, back in London

The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald er en bok som jeg har satt utrolig pris på. Det er en av disse bøkene som gir deg et lite snev av visdom. Den åpner med et utrolig galant innlegg:

"Whenever you feel like criticizing any one...just remember that all the people in this world haven't had the advantages that you've had."

Jeg skal ikke røpe hva boken handler om, men den har noe med den påtatte falskheten som mennesker kan ikle seg, spesielt rundt rikdom.

Det var nettopp The Great Gatsby som kom til meg i tankene da Svein (en god kamerat) og jeg leide en AC Cobra fra en tysk veteranbilhandler i Sør-Afrika. Slutten på vårt opphold i det store vakre kontinentet var kommet, og vi bestemte oss for å avslutte vår reise med stil. Tyskeren, en middelaldrende mann ved navn Andreas, var en hyggelig og meget snakkesalig type. Det viste seg at han var den pensjonerte sjefen for et stort tysk industrikonsern. Som ung, hadde han jobbet hardt og bygget opp en bedrift som han senere hadde tatt med på børsen, solgt sin eierandel, blitt mangemillionær og pensjonert seg. Jeg syntes det var fantastisk, og sa at jeg ville gjøre det samme.

”Gjør det, sa han og fortsatte, men når du er på toppen. Når alle smisker rundt deg, må du huske en ting: Alt er et skuespill. Spill med og gjør deg til. Men husk, det er et skuespill.”

Som tatt rett ut fra Gatsby, tenkte jeg, da han snakket. Den store Gatsby, rikmannen som alle ”elsket”, men som ingen brydde seg om da han døde.

Grådighet stod i veien for noe godt.

Tilbake i London, da jeg satt i et møte med Judex, Managing Director av Globexa (et finanspubliseringsfirma i det City) kom tankene til Gatsby tilbake igjen. Jeg hadde egentlig avtale om å gjøre et internship for Globexa, men jeg hadde vært innom Mr. Etingen og han hadde foreslått at jeg og Damien startet en non-profit organisasjon som driftet aksjekonkurransen. På den måten ville alle sponsorpenger bli sluset tilbake til studentene. Judex var uenig i dette. Han mente at siden jeg hadde drøftet denne idéen med han og Globexa først, så var det deres idé og de hadde eiendomretten til den. Han ville at alle inntekter skulle komme til han. Damien hadde skrevet under på en kontrakt med Globexa om et 4 måneder langt internship og kunne ikke forlate organisasjonen.

I Globexa ’s fremdriftsplan for våren, så skal de implementere 4 nye ideer i bedriften deres. 3 av dem er mine. Jeg gjør et gratis internship for firmaet. Nå vil han ha mer.

Igjen stod grådighet i veien for noe godt.

Så jeg nektet å gå med på hans premisser.

Og sa opp på dagen.

Fortune favors the brave

Jeg husker jeg kom over denne setningen da jeg leste en eller annen bok skrevet av en italiener, om dette mennesket som reiser til helvete for å finne sin kjæreste...Dantes Inferno ja! Uansett, jeg er tilbake i London nå. Da jeg ankom Heathrow og satte meg på T-banen på vei til hybelen min tenkte jeg: "Jeg er hjemme." Det var en fantastisk følelse. Jeg har lært å elske og begjære denne store byen. Det massivt varierende innslaget av ulike mennesker er herlig.

En invitt tikket inn på min Grenoble mail idag, til å delta på den numeriske testen + et kort intervju hos Morgan Stanley i Canary Wharf neste uke. Strøket er utrolig. Spesielt om du tar DLR toget gjennom på nattestid. Det er som om du cruiser gjennom et futuristisk landskap stinn av gryn. Store skjermer skriker mot deg om aksjepriser, og du føler at du er i en eller annen futuristisk film a la Bladerunner. Jeg drog likeså til T.M Lewin og kjøpte to skjorter, et stykk flunkende mansjettknapper og et typisk engelsk investor slips. Det er så dandy at jeg nesten blir litt flau, men når det er sagt så har jeg ingen forhåpninger til å komme meg forbi den numeriske testen. Jeg er intet mattegeni. Men hvem vet?

Ellers har jeg teamet opp med en dekadent franskmann ved navn Damien, som går på Grand Ecole programmet til EAP-ESCP European School of Management. Vi trosset skeptiske mennesker og solgte våre spradende idéer til CEO'en av skolen min. Vi har lyst til å starte en investeringskonkurranse for topp 20-25 skolene i London (Basert på Financial Times liste). Mr. Etingen, som sjefen heter, elsket idéen. Samme mann har kontakter i London Stock Exchange, Bloomberg og andre store finansselskaper. Så vi får se hva som skjer.

Oppildnet av min og Damiens suksess foreslo en annen venn av meg, internett entreprenør og investor i Sør-Afrika, Bradley, til å starte en investeringsblogg som vi linker til konkurransen. Jeg har sikkert hatt 100vis av idéer før, men de færreste har manifistert seg i "tangible" prosjekter (utenom mine trades på børsen, som foreløpig går med et fint pluss), så jeg er konservativ.

Men faen heller.

Fortune favors the brave!

2009 blir et fenomenalt år

People who know little are usually great talkers, while men who know much say little.

- Jean-Jacques Rousseau

Nyåret begynte med et pang.

Bomber ble sluppet over Gaza samtidig som millioner av nyttårsraketter ble sendt opp over hele verden. Min venn Fawzi satt i Doha, Qatar og stirret utover en mørk nattehimmel. Herskerne i det lille oljelandet hadde kansellert feiringen i sympati med palestinerne. Han sendte meg tekstmeldinger der han spurte om hvilke klær han skulle kjøpe til våren. Svart blazer, skinny jeans og noen hvite v-halser, svarte jeg tilbake. Det er bitende kaldt og frost i Stavanger. Det er så kaldt her at jeg faktisk ikke gidder å gå ut engang. Jeg er tydeligvis ikke skapt for dette klimaet. Dernest har det vært tid til å lese. Jeg har rundet av siste kapittel i min fjerde bok denne ferien, en ung manns historie av Dostojevskji, og gleder meg nå til å dra tilbake til London. De første dagene skal jeg saumfare lokalene til Zara, Topshop og Harrods, og kjøpe meg det jeg trenger av klær og annet til våren. Det er 11 grader der nå, januarsalget settes igang når jeg lander, og jeg har etter all sannsynlighet ingen grunn til å bekymre meg for å ta opp fag.

429 pund i husleie for Januar er betalt, og året 2009 venter.

Januar-rallyet manifesterte seg igjen, og børsen steg med 6,10%. Pengene som jeg investerte har begynt å bevege på seg. Men det er ikke mine penger lenger, det er markedets, så det eneste jeg kan gjøre nå er å flytte stop-lossen min og sjekke kursene i ny og ne. Nå går jeg ihvertfall break-even. Etter en dag. Det er jeg fornøyd med. Det er deilig når man vinner. Spekulasjon er herlig fordi du er i kontroll. Jeg kjøper og selger, og ingen andre bestemmer over meg. Det er som å drive egen geskjeft.

Nyåret blir fenomenalt.

Jeg tror det. For noen dager siden ble jeg spurt om jeg er bekymret for å ikke få jobb når jeg er ferdig med Masteren min. Det er det siste jeg er bekymret for. Så lenge det er befolkningsvekst i verden og folk bruker penger, så er det alltids muligheter for unge entreprenører til å stable noe levedyktig på bena. De unge faenivoldske entreprenørene! Vi vil ha eventyr og frihet!