Wednesday 19 August 2009

I dårskapens navn kjøper vi frihet


Med himmelen som tak ligger på nattbordet mitt. Den mest kjente romanen til en av mine favoritt-forfattere glimrer fortsatt. Min gode venn Paul Bowles forteller sagaen om en ung rastløs generasjon på jakt etter mening i Saharas forlatte ørkener. Det gjør min trasking i ekstrem-heten i Saudi mer romantisk. Kontrasten fra Londons' studenttilværelse er massiv. I mitt skap i Riyadh kan jeg telle 3 dresser og 9 skjorter. To av dem er hvite, resten er i glissende blått. Jeg venter fortsatt på enda en leveranse av skjorter og dresser fra en lokal skredder. En dag i uken kommer vår filippinske hushjelp, Zeny, og rydder og vasker. Mat lager vi nesten aldri selv, men frekventerer heller et selektert utvalg av Riyadhs restauranter.

Små gleder. Det varmer.

Den rastløse generasjonen slipper dog ikke tak.

Saudi er et impulsbombardement uten like. En dag kan du sitte på en kafé hvor single gutter og jenter uten hijab kan omgås. Små hemmelige møtesteder der ting vi tar for gitt i vesten, som å se en vakker pike med bølget hår, er uvanlig. Så drar du ut, og alt er tilbake til den absurd strenge arabiske hverdagen. Kontrastene er ekstreme og hykleriske. De strenge reglene synes å være forbehold de mindre heldige, som forøvrig omfatter størstedelen av befolkningen. Vi andre derimot kan dra til strengt bevoktede compounds, klustere med inngjerdete bebyggelser, hvor bare rike arabere og andre privilegerte kan få tilgang. Inne på disse områdene ser det ut som ferieanlegg, oaser med store svømmebassenger, treningsstudioer, tennisbaner og et utall med kafeer. Disse anleggene er som klippet rett ut fra en eller annen feriekatalog fra Syden. Her kan menn og kvinner omgås enkelt, du kan kle deg i vestlige klær, det finnes nattklubber, og du får til og med kjøpt hjemmelaget vin til 17 kroner literen.

Har du penger kan du kjøpe deg frihet til å gjøre som du vil.

Være som du vil.

Her inne er det ironisk nok de arabiske jentene som har de mest tettsittende klærne, og de fleste plastiske operasjonene. Herregud, de ser ut som perfekte dukker hele gjengen. Omgitt av sine kjærester, som kjører rundt i sine dyre biler mens de flotter seg med sin tilfeldige, nedarvede rikdom. Men dette er ikke spennende. Dette har jeg sett før. Disse menneskene er intellektuelt tommere enn det Siv Jensen noensinne kommer til å bli. Jeg har derimot lyst til å ta lokalbussen fra Riyadh inn til Jeddah. Sammen med saudiere og fremmedarbeidere som tilhører arbeiderklassen. Høre historien deres. De ekte arbeiderne, som lever hver dag, for nettopp hva det er; enda en dag å tjene til livets opphold på. Men herregud, så privilegerte vi er.

Vår selvbestemmelsesrett er vår gave.

Vår frihet, som vi tar for å være en selvfølge, er det viktigste og mest verdifulle vi noensinne har fått. Hvor mye koster friheten her? Vel, med 20 000 kroner i måneden kommer du langt. Med 70 000 kroner i måneden og en prinse-tittel kan du slå deg opp i landet som en narkotika importør som ingen kan røre. Selv ikke det religiøse politiet. Naboen vår er en ung arabisk finansmann. Han sjonglerer selv mellom religiøse prinsipper og jordsalige fristelser. Det er ikke vanlig å støte på mennesker som ber 5 ganger dagen, faster under Ramadan og leser Koranen, men som når nattemørket kommer, åpner sitt massive skap av sjelden whisky, og som kan røyke en rev en gang iblant.

Jeg spurte en ung arabisk TV-reporter om hvordan han kan rettferdigjøre det. "Vel", begynte han. "Bønnen er min meditasjon, og en plass hvor jeg får ro i sjelen. Jeg tror på gud, men ikke på mennesker."

Jeg antar at alle oss unge er rastløse.

Saturday 15 August 2009

Med mansjettknapper og bukseseler i Riyadh

Varmen her er ufattelig trykkende.

Vi har aircondition i leiligheten, men når du går ut i de femti varmegradene, så blir du nærmest utmattet resten av dagen. Snodig nok traff jeg på en liten araber da jeg forsøkte å spasere i varmen, som inviterte meg hjem på te. Han snakket bare arabisk og jeg snakket bare engelsk. Men jeg ringte til en arabisk kamerat som oversatte samtalen over på engelsk for meg. Den lille araberen jobbet og bodde i den egyptiske ambassadens residens. Det var en koselig affære. Vi satt og så på fotball mens vi drakk te. Vår eneste kommunikasjon var pekefingre mot skjermen, nikke og messe: "David Beckham, David Beckham". Etter en stund sa jeg ”Shokran”, ”Shokran” – takket for meg og drog fortumlet hjemover.

Gjestfriheten er i hvertfall upåklagelig.

Det finnes moderne slaver her i Arabia. Folk som er underdanige og som trenes opp til å adlyde og føle seg mindreverdige. På flyplassen i Bahrain ventet hundrevis av nyankomne indere, filippinere og pakistanere på å få komme inn til Saudi Arabia for å jobbe under kummerlige forhold, slik at de kan tjene noen slanter som de kan sende hjem til familien deres. Denne underkasten av tjenere er overveldende, og de lever fullstendig segregert fra resten av samfunnet. Jeg ble plassert på økonomiklasse med en horde med disse arbeiderne da jeg booket inn på flyet fra Bahrain til Riyadh, men så viste det seg at jeg og en annen inder hadde blitt plassert på det samme setenummeret. Siden jeg var bedre kledd og velstelt enn han andre, så ble jeg oppgradert til førsteklasse på Gulf Air flyet.

Jeg klaget ikke.

(Jeg skulle dog ha klaget og krevd at han andre ble satt på førsteklasse istedenfor meg, men prinsipper viker ofte for fristelser.)

Her lå jeg i en seng istedenfor et krepert sete og her er det rett før flyvertinnene zipper opp smekken din mens du får servert sjampis. Jeg lå ved siden av en amerikaner som så ut som han var tatt rett ut fra en sleezy western film. Han hadde på seg cowboy støvletter og en matchende cowboy hatt til. Han skulle til Riyadh på business og var fra Texas i USA. Han var direkte og kunne rettferdiggjøre sine syn på ting uti fra en logisk, men høyst politisk ukorrekt argumentasjon. Vi kom til den felles konklusjonen om at alle mennesker er forskjellige, og selv om man kan lett bli kollektivistisk stemplet, så skal man ikke la slike fordommer stå i veien for individuelle evalueringer. Bla bla bla. ”Men ikke ligg med noen arabiske jenter, det er ikke særlig lurt,” var rådet han gav meg før han drog av gårde.

Da jeg ankom immigrasjonen, løp jeg for å bli først i køen, jeg viste fornøyd passet mitt til kontrolløren og gledet meg til å komme meg fortest mulig ut av flyplassen. Men så viste det seg at jeg hadde stilt meg i feil kø, slik at jeg ble henvist til en kø på andre siden, der det kanskje var 60 mennesker foran meg. Jeg måtte motvillig stille meg i rekkene med de mange fremmedarbeidere, mens araberne gikk rundt og kjeftet. Det føltes som køen aldri beveget seg. Jeg følte meg som en idiot der jeg stod blant havet av kjortelkledde, i dress og pilotbriller.

I et øyeblikk der vurderte jeg å gjøre noe ekstravaganza for å bli arrestert, og så løslatt etter at de hadde funnet ut at jeg jobbet for ambassaden – men så skjedde det mest utrolige. Kontrolløren som hadde avvist meg i begynnelsen vinket meg over til hans tomme bod, jeg spaserte forbi køen og fikk stempelet mitt. ”Norwegian? Norwegian? Nice country?” prøvde kontrolløren seg frem. ”Shokran,” sa jeg og gikk.

Jeg burde selvfølgelig ha nektet, og stått i den ubevegelige køen og ropt: "Jeg er med folket! Folket er meg!" Men enda en gang, prinsippene vek for fristelsen.

Da jeg kom ut av flyplassen ventet ambassadens sjåfør. Han ropte navnet mitt. ”Hvordan vet du at det er meg?” Lurte jeg på litt senere. ”Vel,” begynte han, ”mansjettknapper og svarte bukseseler er ikke akkurat hverdagsklær her i Saudi.”

Wednesday 5 August 2009

Enda en minoritetsungdom forlater det forjettede land

Jeg er sugen etter noen sigaretter.

Men Rema 1000 er stengt. Klokka er ti.

Hahaha.

En oppgave på 3000 ord, som forøvrig var en eksamen jeg måtte ta opp igjen, er skriblet ferdig. I aller siste liten fant jeg ut at jeg måtte sette meg ned og taste ferdig om internasjonale lover og regler. Sammen med kaffe, snus og mine ekstremt utviklede klim-og-lim ferdigheter gikk det relativt greit. Det er natt ute, og jeg er alene hjemme. Pappa er på oppdrag i Afghanistan og mamma sover over hos en venninne. Det er godt med stillheten i huset. Noen katter maser dog i bakgården. Endelig er jeg ferdig med alle oppgavene mine til mastergraden. Bare en liten etappe igjen nå, så kan jeg uteksamineres master fra Grenoble. Det føles egentlig litt merkelig godt. Nattmaten min er oliven, litt brød, noe Jarlsberg og et glass med eplemost. Etter noen dager i Norge, har jeg rukket å traske opp Vårlivarden i Sandnes, hilst og sosialisert meg med alle mine Stavangervenner, dratt på møter i Oslo og festival i Tønsberg.

En liten borgelig boble?

Gjeeeesp.

Jeg må ta fram min kjære Milton igjen. Han sier følgende: "The mind is its own place, and in itself, can make heaven of hell, and a hell of heaven."

Men,

min lille Oslo visitt var en usedvanlig merkelig affære. Flybilletten bort ble spandert av et firma som eksporterer for et par hundre millioner til Saudi Arabia. Jeg ble plukket opp på flyplassen av en mann som stod med et skilt med mitt navn. Så ble jeg kjørt bort til et møte der flere ulike personer gav meg briefing om diverse ting. Det var interessant og jeg lyttet flittig. Etterpå var det et møte med UD og en annen organisasjon, før jeg slengte meg på toget til Tønsberg. På festival. En lystig affære. Spesielt det å møte gode venner igjen.

Venner er bra å ha. Det anbefaler jeg.

Nå har litt over en måned har sust forbi siden jeg først satte føttene mine i Stavanger. Jeg føler at nesen min har vokst og at tennene mine har blitt hvitere. I dag kom også det firkantet raude passet mitt med det arabiske visumet ulastelig stemplet på. Deilig. Nesten som å smake Port Salut på noen Ritz kjeks for første gang. Ah, selvfølgelig med noe beksvart oliven på toppen. Uforglemmelig. Men visumets galante entré gjør at jeg endelig vekkes opp av døsigheten som ferien har fremkalt, og forbereder meg på enda et eventyr. Tvangstanker rundt svine-pandemien, tvunge middagselskaper og te-seanser svinner hen. Endelig. Ut i verden igjen. Det føles som et narkotikum. Jeg må ut. Jeg må oppleve. Jeg må leve ungdommen. Og faen heller: Det er det jeg gjør nå.

Hvor er den flasken når du trenger den?

Jeg tror at hvis jeg hadde vært i Stavanger noen få uker til, så hadde jeg blitt tilbakestående. Jeg hadde nok fått svineinfluensa og Alzheimer, alt i ett. Ikke misforstå meg, det er godt å være hjemme, gå tur i skog og mark, lese bøker og treffe bekjente. Men nok er nok. Jeg er ingen robot. Vanen tynger mitt intellekt. Jeg har ihvertfall bestemt en ting. Og det er å røske opp alt det som heter røtter og tilhørighet, og bare svive ut i den store verden en god stund fremover. Jeg skal etterstrebe Spinoza's frie mennesket. Jeg skal utforske ukjent terreng, eventyr som jeg aldri trodde jeg skulle oppleve, velte meg i bombardement av sanseinntrykk. Puste og begjære og kjenne det vanvittige adrenalinet pumpe over hele kroppen. Løpe rundt og være verdensmann, verdensborger og det å skrible som en satan på masteroppgaven min - midt i ørkenen. Ja! Jeg vil!

For pokker!

Valgflesk, islamofobi, Rimi-Hagen og Siv Jensen får dere ha for dere selv.