- Jag vill möta livets makter vapenlös.
Vagabondens tid er forbi, hvisket skjebnen til meg en tidlig mandagsmorgen i Jemens hovedstad, Sana'a. Grålysningen skimret i gatene og morgenduften var deilig. Jeg og en venninne trasket mot en sliten jemenittisk taxi, slengte våre kofferter i bagasjerommet og gjorde oss klare til å returnere tilbake til Norge. Utlendigheten var snart over.
Jeg har kjørt langs røde vakre fjell i Iran. Jeg har sittet på en benk, relativt beruset, og snakket om livet med ukjente mennesker i Beirut. Tatt lokaltaxi alene fra Amman til Damaskus med bare en neve med penger, en disfunksjonell mobiltelefon og et rødt pass der det stod "Norwegian" på. Jeg har spist kanapéer og diskutert politikk med svært mektige mennesker, og jeg har kysset noen saudiske piker - som ville ha resultert i 160 piskeslag om jeg ikke var beskyttet av et særdeles gunstig grønt kort.
Nok om det.
Oslo ventet, og jeg skulle begynne min karriere i finans, mens jeg skrev ferdig masteroppgaven min. Livet var deilig. Impulsrikt og eksepsjonell i sin brokkede galskap. Land, kulturer og mennesker av et gedigent omfagn var blitt pløyd gjennom. Jeg var klar for å roe meg ned, og etablere meg i en hovedstad, et land, en plass, som for meg fremdeles var litt av et mysterium. Den brune nordmannens evige kvaler.
Stakkars ungdom.
Det var da. Snart 3 måneder siden. Det tikker et bilde inn på mobiltelefonen min. Det er en venninne som sender bilder av vannflasken på en restaurant i Milano. Hun har kommet til Europa fra Sør-Amerika for å ta en opptakstest ved Bocconi. Hun er forbanna vakker, ung og gal, men sitter på en fin restaurant og spiser alene. Jeg skulle egentlig ha møtt henne, tatt toget fra Milano til Bologna og levd. Men jeg kan ikke. I morgen må jeg på jobb. Da jeg begynte å studere samfunnsøkonomi på NTNU, hadde jeg lyst på en jobb der jeg kunne gå i dress hver eneste dag. For å gjøre en karriere. Jeg skulle relokalisere til Oslo etterhvert, drive med politikk og jobbe i finans. Nå er jeg her, skriver masteroppgave mens jeg jobber på bryggen - men den siden av hagen lokker ikke lenger. Jeg har spist for mye av idyllen og frihetens kake. Vagabonden brenner som aldri før.
Oslo er en fantastisk by. Våren i byen er herlig. Den er deilig, myldrende og spennende. Men som mange andre byer i Europa har den sine problemer med den nye befolkningen sin. Jeg ser det mye klarere nå, etter å ha vært ute. En av mine fire mentorer, en kanadisk venture kapitalist, mente at jeg burde flytte tilbake til London, mens jeg begynte på en doktorgrad ved Grenoble Ecole de Management. "Du vil få flere muligheter av å være i sentrum, enn av å bo i en landsby. En person som deg vil visne vekk i Oslo." Jeg er litt uenig. Alt er hva du selv gjør det til. Jeg tror det er mange utfordringer som kan være spennende her. Men det får vente. Jeg må ut igjen. Kanskje jeg kommer tilbake igjen - om 5 år.
Lenkene løsner. Det er deilig.
Posts
