The other day I was thinking about this girl I know. Her mind is absolutely beautiful. A mind that inhabited all the traces of being open, inquisitive and completely extravagant. The kind of mind-state you get when a really good song you like starts playing, and you – on par with the surrounding darkness, the high of the moment in a mist of absolute dancing satisfaction.
But then again, you find lesser interesting minds.
My best friend, a white Norwegian, joined me to the island of my ancestors (some of them), when I was about 19. We had a great time; however one incident shocked him quite badly: We were in a small town where people rarely see tourists and a group of drunken youngsters came up to us and started yelling 'white pig' to him in their local language. He understood the meaning of the word, because I had called him that some times just for jokes. However, the incident made him sad the whole day afterwards, and I was utterly ashamed over the ridiculous behaviour that the locals expressed.
Oh, dear. Oh, dear.
During my stay in Cape Town, I experienced something interesting related to this subject. After a month in the beautiful country, I roamed the streets of Sea Point for a barber where I could cut my hair. I found a place that looked like a barber shop and went in. To my surprise, everyone stared at me in a silly way, and when I asked if they could cut my hair, they said: "Sorry we only cut black people's hair". I was perplexed and tripped back to my apartment with a crushed self esteem. For fuck sake, does my skin colour make that of a difference, I thought to myself.
Narrow minded at the barber shop? Yes of course. Ok, then lets roll from barber shops to physical attraction.
"Are you attracted to her? But she is so pale". A relative back in Sri Lanka on Norwegian girls. He continues with: "I think white girls can be cute, but never sexy. I never think I could sleep with any of them". What a fucking moron, I thought. You are missing out on a lot. Yes, indeed he was (!). Closed minded - or just inclined to society standards? It is easy to be prone to what others around you like, and it is challenging to have individual views in a homogenous society. Why do you think Pakistanis usually marry Pakistanis and Norwegians usually marry Norwegians?
Because it is the easiest thing to do.
I do understand you, you weak shit. I have a really good Colombian friend; she is cosmopolitan, beautiful, educated and has an Indian boyfriend. However when we were discussing skincolours and attractiveness, and she said she didn't find Asian men attractive. However she thought black men were quite sexy. She couldn’t exactly tell why she didn’t have an attraction towards Asian men. It wasn't racist at all, just her views. I asked if she had been travelling to Asian countries, and she said that she hadn’t. Colombia is a very diverse country, you find all kinds of skin colours – but you find very few Asian men.
As products of our surroundings my Colombian friend was no exception (for the love of herself I hope she finds a Chinese husband).
I would say that that includes me as well, to a certain degree. Travelling Indonesia and Malaysia made me quite inclined towards Asian girls. They are stunning. Long legs, and perfect skin. In Africa it was the black girls. They are perfect. In Scandinavia the blonde ones, in Italy and France, the brunettes, and in India and Sri Lanka, oh the brown skinned ones. Not to mention Arab girls, and Persians (oh my god!). However it was different for me in London: The melting pot created another approach to attractiveness. At the LSE library my jaw would drop seeing all those exceptionally beautiful Italian girls, and in the dark alleys of Brick lane I would loose my breath over the extraordinary hot British girls, in Brixton it was the black girls and Piccadilly the stunning Indian girls and so on and so on. But when in a rather homogenous country I have a tendency to be attracted the dominant part.
Some girls are actually prettier in London.
We do act in a certain way to please our surroundings and to confirm our own identity. The drunken youngers yelling racist remarks to my friend made a quite clear statement on who they were, and what kind of identity they had. It is easier to be a slave of the masses, than thinking for yourself. Then only mental freedom can utilize a mind without prejudicsm and preferences - like the girl I know, with the beautiful mind. So freedom comes into being only when we understand, not intellectually but actually, our every day life, our activity, our way of thought, the fact of our brutality, our callousness and indifference; it is to be actually in contact with our colossal selfishness.
What the fuck am I trying to say?
Well, put it another way: A successful Saudi businessman once said to me: "I'll tell you one thing, son. In business, you really give a damn about the other person (business counterpart). You don't care if the person is brown, black, white, christian, jew, muslim or whatever. The only thing you care about is to make a profit so you can provide for your children and travel to St. Tropez in the summers." He understand that his needs, as a individual, either it be sex, money or status – comes before anything else on this earth. Because in the end: History, life and being is all about you.
Nobody else.
I must admit that I am in contact with my colossal selfishness (With some exceptions of course. I also have moments of ignorance). Why? Because I really don't care who you are, where you are from or what you do. As long as you are interesting, I like you.
Sunday, 6 June 2010
Friday, 4 June 2010
Thank God for transvestites in Shoreditch
After endeavouring back to the cold North I felt alienated by culture for the first time in my life. Six months adapting to Saudi Arabia, and then back again to the Norwegian culture took me about three months. I couldn't buy Galoises anymore, so I just decided to quit smoking. Regaining cultural awareness is quite important for me: I have a weird capability of completely (or nearly) absorb myself to the country culture that I inhabit. I also realised that there is no 'home' for me in the sense of country wise belonging. I have lived in so many different countries that I completely consider myself international. However, I was slightly down over my own soulful pettiness for some days. It was just as if the walls was about to close around me and I was about to die. However I realised that I was fucking privileged: I did inherit fragments of Averroes' thinking from my grandfather, but I never did “inherit” identity.
Like some of my nearest relatives. And like you (most likely).
I remember that when we travelled back frequently, we stayed at my uncle’s residence. He had a big gun in his closet that he used to hunt animals with, and every morning he would attend the morning prayers before going out to the factories to look after the family business. They have a lovely villa and all, and it is always a pleasure to visit. My cousins went to the best private schools in the country, and had a strong feeling of self confidence based on a strong identity – inherited through their status and position in the society they lived.
However, for me now it seems fictional. They never built anything for themselves. Their self confidence, their drive and their status, was all inherited from their father. That again inherited his from his father. And so on. But is that so bad? In an evolutionary perspective, they are survivors and will definitely breed. Also, when they travelled to London, they still had their inherited self confidence with them in their luggage. However, their notion of being “superior” limited their ability of socializing with people different from them.
They never went to Brixton, because it was “dirty”.
Their early exposure to servants was also an interesting phenomenon. For me it was kind of surrealistic to be fed and bred by girls my age, when I was about fifteen. They slept on the kitchen floor on a hard madress, and they watched TV sitting on the floor. I remember that one of the girls was actually quite cute. But she was treated so badly. Like she was worthless. Once in a while the power used to go off – due to power cuts in the country, but since my uncle had a generator we had light after 5 minutes - whilst the whole city lay pitch black. During one of these power cuts, one of the servant girls took my hand quickly and held it for some seconds. She smiled and was pleased.
But even though she was pretty, I was ashamed and disgusted. I will always regret that feeling. I should have kissed her instead – but my surroundings would not approve of it. That exact feeling of disgust, based on hierarchy and a kind of notion that I was “clean” and she was “dirty”, haunts me still to this day today. There is no difference between her and me. My position was inherited and my identity in that moment of disgust, belonged to the people around me. I was not an individual; I was a part of a group. When I think about it today, it was scary. But it explains “mass hysteria” a lot. I don’t miss that feeling.
Thank God for dirty places like Brick Lane, for transvestites in Shoreditch and gay bars in Brixton.
I sincerely hope that she is happy wherever she is now. The sad part is that for people with a strong sense of inherited hierarchy based identity, such behaviour is absolutely normal: It’s ok, because they are “they”, and “we” are superior. To take another example: People often use religion to classify others. After the tsunami in late 2005, I and a friend travelled to Indonesia and Sri Lanka – partly due to some house projects that was initiated in the respective areas, but also because we wanted to study the disaster with a blank eye. In the midst of this crisis I was surprised to hear that the preacher in a Mosque claimed that the tsunami was a punishment from God, since the Muslims hadn’t been Muslims enough. What a stupid old goat, I thought to myself after the session. But my Christian friend would come back from the church and say that the priest had said exactly the same. We both decided to crucify religious collectivism.
Reborn prone to extreme individualism I guess some of us are indeed free people. There is no factor of belonging: Just fluctuating control.
Like some of my nearest relatives. And like you (most likely).
I remember that when we travelled back frequently, we stayed at my uncle’s residence. He had a big gun in his closet that he used to hunt animals with, and every morning he would attend the morning prayers before going out to the factories to look after the family business. They have a lovely villa and all, and it is always a pleasure to visit. My cousins went to the best private schools in the country, and had a strong feeling of self confidence based on a strong identity – inherited through their status and position in the society they lived.
However, for me now it seems fictional. They never built anything for themselves. Their self confidence, their drive and their status, was all inherited from their father. That again inherited his from his father. And so on. But is that so bad? In an evolutionary perspective, they are survivors and will definitely breed. Also, when they travelled to London, they still had their inherited self confidence with them in their luggage. However, their notion of being “superior” limited their ability of socializing with people different from them.
They never went to Brixton, because it was “dirty”.
Their early exposure to servants was also an interesting phenomenon. For me it was kind of surrealistic to be fed and bred by girls my age, when I was about fifteen. They slept on the kitchen floor on a hard madress, and they watched TV sitting on the floor. I remember that one of the girls was actually quite cute. But she was treated so badly. Like she was worthless. Once in a while the power used to go off – due to power cuts in the country, but since my uncle had a generator we had light after 5 minutes - whilst the whole city lay pitch black. During one of these power cuts, one of the servant girls took my hand quickly and held it for some seconds. She smiled and was pleased.
But even though she was pretty, I was ashamed and disgusted. I will always regret that feeling. I should have kissed her instead – but my surroundings would not approve of it. That exact feeling of disgust, based on hierarchy and a kind of notion that I was “clean” and she was “dirty”, haunts me still to this day today. There is no difference between her and me. My position was inherited and my identity in that moment of disgust, belonged to the people around me. I was not an individual; I was a part of a group. When I think about it today, it was scary. But it explains “mass hysteria” a lot. I don’t miss that feeling.
Thank God for dirty places like Brick Lane, for transvestites in Shoreditch and gay bars in Brixton.
I sincerely hope that she is happy wherever she is now. The sad part is that for people with a strong sense of inherited hierarchy based identity, such behaviour is absolutely normal: It’s ok, because they are “they”, and “we” are superior. To take another example: People often use religion to classify others. After the tsunami in late 2005, I and a friend travelled to Indonesia and Sri Lanka – partly due to some house projects that was initiated in the respective areas, but also because we wanted to study the disaster with a blank eye. In the midst of this crisis I was surprised to hear that the preacher in a Mosque claimed that the tsunami was a punishment from God, since the Muslims hadn’t been Muslims enough. What a stupid old goat, I thought to myself after the session. But my Christian friend would come back from the church and say that the priest had said exactly the same. We both decided to crucify religious collectivism.
Reborn prone to extreme individualism I guess some of us are indeed free people. There is no factor of belonging: Just fluctuating control.
Thursday, 3 June 2010
Change 1: How tech kills bureaucracy
Both my dad and my brother are elected politicians. They often discuss politics around the dinner table, and especially the running Israel crisis has been a hot topic. I think they sometimes talk too much. Thats a problem with politicians, they talk to much and nothing really happens. Bureaucracy. I friggin' hate it. There is better things to talk about right now, like me finishing my thesis and laying plans for adventures this autumn. Destroying my thesis gave me some freedom, a freedom I decided to use on change. So I changed the language on my blog, and informed my co-writer about it (he is a Grenoble Graduate as well).
I think he gave a fuck, because he hasn't really answered me yet (he just wrote me back:"Read Friedman's WF"). But he has relocated to Paris, and is probably busy pursuing sins there. However, its an interesting read. Thomas L. Friedman writes in his "the World is Flat", that today's rapid technological environment creates countless of opportunities across the whole globe. A intertwined world brings down boundries and opens our eyes in many ways. Also old and grumpy people full of prejudicsm are about to die: The cheese on the toast is melting, things aren't that stiff anymore. I am sorry you were the former generation, please go there in the corner, be idle and fade gracious away. Don't talk. Oh, for God's sake just shut up.
So rapid tech is changing the game, just as oil did decades ago.
The biggest privately held company in the world is Saudi Aramco, and the biggest public held company is PetroChina. I don't think its an coincidence that both those companies are energy companies and a product of humans craving for entertainment and a warm bed. I recently quit my job as a stockbroker in Oslo, Norway and fled away to Amsterdam. The main reason was probably my lack of being able to stay put in one place when I have better choices. Another reason is my incapability of dealing with systems and regulations (no, I wasn't inside trading). However, Amsterdam was a warm intimate heaven. We rented bicycles and were free birds in the city of heavens. But since my funds has a tendency to quickly disappear, I was either forced to call through slack phone lines to Tehran, where my dad is currently posted, and ask him to throw me a lifeline, or becoming a male prostitute in the Red Light District. None of the options were attractive.
I am a grown ass kid, I should play around with selfmade funds.
So I relocated to Stavanger, and decided to pursue a short career in the energy industry (I am tired of finance for a while). The introduction to a petro-related company was sweet, not only did it double my salary from what I made in Oslo - but it also gave me time to learn more about the most profitable industry on earth. The manager of my division (purchasing and logistics) took me around and told me a lot about the Norwegian oil industry. It is truly an extraordinary story. A tale of a small group of people that changed the whole economy of Norway, by in a smart way luring the British and the Danes. Anyhow, thats a long story. The most interesting fact about the petro-industry is that it is becoming more and more advanced. In the future offshore rigs and platforms, will ble completely managed by robots and machines - thats at least the goal and the vision.
Through sophisticated ERP and CRM systems, my company was aiming to cut service and production costs with drastic numbers. The new integrated systems had created a communication flow between division that in many ways diminished the former hierachy between workers and managers. This new efficient technology made them extraordinary when it came to assess and analyse a task, work on it and then complete it. I really loved the way that technology killed bureaucracy.
But you can do the same thing in other ways as well.
It was at an internet café in Amsterdam that I read through this amazing story about a Brazilian entrepreneur called Edivan Costa. The guy owns a business all over Brazil, that he built up from scratch and employs about 90 people now with twelve branches. What catched my eye about this story was not the fact that Costa started out from scratch (most billionaires do that), or that he is an Afro-Brazilian (Who really cares anymore?) or that he was uneducated (you don't need a degree from Harvard to be a smart man). The news here is that he made his money on: Beating the bureaucracy.
Yeah, you got me right.
Beating the fucking bureaucracy. As one of the infamous BRIC countries, Brazil is a growing with an tremendous speed. But on the contrary to the Saudi's and their ambitious "ten by ten" goal (look up SAGIA on google), its not that easy to establish a company in Brazil. The government supposedly takes one-third of your revenues in taxes, there is an inflexible labour law where you cannot fire people that easily, and because of all the licenses you need, I could take you up to 150 days (!) to start a business there. But Costa didn't use high tech gagdets to make the old office dwellers hurry their asses, he carefully studies how he could improve and help foreign companies establish a business more efficient and thus got down the whole process to 30- 40 days. Now he drives a fast car and has a beautiful girlfriend(s).
Good for him.
End of story is that the future is bright: A place where bureaucracy must die, and where rigidity stands for fall is the perfect future for free birds.
Sunday, 9 May 2010
Amsterdam er deilig - når Aftenposten er lukket
"Rosa sat so Martin could walk, Martin walked so Barack could run, Barack ran so we all can fly."
På en liten, litt sliten internettkafé i Amsterdam leser jeg forundret et intervju i Aftenposten av en informatikkprofessor kalt Ole Jørgen Anfindsen. Jeg og en venninne fra Spania har vært og syklet langs de fantastiske kanalene i byen. Amsterdam er en fantastisk by, ganske internasjonal, multikulturell og nederlenderne er utrolig hyggelige. Men dette intervjuet i Norge plager meg litt. Overskriften lyder "Ønsker debatt om rase og IQ".
Harald Eias program om raser på NRK har sørget for en liten bølge med forunderlige etterdiltere som denne her Anfindsen. Informatikkprofessoren går ut i Aftenposten som en eller annen nymotens Oswald Spengler og sier følgende om den økte innvandringen: "(...) Men når dette samtidig fører til et fleretnisk og raseblandet samfunn, blir det et problem. Videre mener Anfindsen at "intelligens er viktig for samfunnets bærekraft".
Hva er det du sier Anfindsen, at "afrikanere" ikke er smarte nok til å få komme til Norge?
Anfindsen språkbruk synes jeg er interessant. Han kategoriserer og setter mennesker i ulike båser basert på en faktor; såkalte raser. Å diskutere om eller ikke det eksisterer raser, er irrelevant. Det som derimot er interessant er Anfindsens synspunkter blir presentert i Aftenposten som om det var noe helt ordinært, noe helt vanlig.
Hva er det som egentlig foregår i lille Norge? Jeg tror jeg utsetter min hjemkomst ytterligere.
Kapitalistene fant raskt ut at for å øke produktivitet, så måtte man sile ut mennesker basert på deres intelligens, uavhengig av andre kategoriseringer. I de største investeringsbankene i London og New York jobber de skarpeste hodene på denne jordkloden. Da jeg i 2008 kom gjennom til tredje runde i JP Morgan's harde intervjuer for å lande en jobb, var jeg omgitt av afrikanere, kinesere, indere og europeere - alle typer mennesker. Av over 4000 søkere fra hele verden var 150 stykker blitt silt ut til siste runde. Det som karakteriserte menneskene der var at de var uhyre flinke, analytiske, unge og sultne.
Suksess kommer ikke med farge.
Uten oljeinntektene i Norge, ville landet hatt et gedigent handelsunderskudd som ville fått problemene i Hellas til å blekne. Det Norge trenger for å skape en bærekraftig fremtid, er entreprenører som skaper velferd, økt eksport og teknologiske nyvinninger. Dette gjør vi i samarbeid med resten av verden - og ikke isolert. Uten det flerkulturelle Norge ville hvite nordmenn gått rundt i sin egen lille boble og vært redd hele verden.
Når en informatikkprofessor begynner å snakke om raser - kan man egentlig spørre seg selv: "Hvor mange de eldre norske menneskene i offentlige instanser lider av denne type sinnsykdom?" Jeg tror det er svært mange. Noen eskimoer på Grønland (øya) bruker en nedsettende tiltalelsesform når de snakker om andre som ikke er eskimoer - for de tror de er "smartere" enn de fremmede. Jeg synes synd på dem. Jeg synes synd på Anfindsen. Han kommer sannsynligvis til å leve et latterlig kjedelig liv isolert i sin lille norske konkong der han svinser rundt og innbiller seg at han er smartere enn andre bare fordi han er hvit.
Lev vel Anfindsen,
la oss krysse fingerene for at dattera di kommer hjem med en pakistaner.
Sunday, 18 April 2010
Våren gryr i vinterns trakter, där jag frös.
- Jag vill möta livets makter vapenlös.
Vagabondens tid er forbi, hvisket skjebnen til meg en tidlig mandagsmorgen i Jemens hovedstad, Sana'a. Grålysningen skimret i gatene og morgenduften var deilig. Jeg og en venninne trasket mot en sliten jemenittisk taxi, slengte våre kofferter i bagasjerommet og gjorde oss klare til å returnere tilbake til Norge. Utlendigheten var snart over.
Jeg har kjørt langs røde vakre fjell i Iran. Jeg har sittet på en benk, relativt beruset, og snakket om livet med ukjente mennesker i Beirut. Tatt lokaltaxi alene fra Amman til Damaskus med bare en neve med penger, en disfunksjonell mobiltelefon og et rødt pass der det stod "Norwegian" på. Jeg har spist kanapéer og diskutert politikk med svært mektige mennesker, og jeg har kysset noen saudiske piker - som ville ha resultert i 160 piskeslag om jeg ikke var beskyttet av et særdeles gunstig grønt kort.
Nok om det.
Oslo ventet, og jeg skulle begynne min karriere i finans, mens jeg skrev ferdig masteroppgaven min. Livet var deilig. Impulsrikt og eksepsjonell i sin brokkede galskap. Land, kulturer og mennesker av et gedigent omfagn var blitt pløyd gjennom. Jeg var klar for å roe meg ned, og etablere meg i en hovedstad, et land, en plass, som for meg fremdeles var litt av et mysterium. Den brune nordmannens evige kvaler.
Stakkars ungdom.
Det var da. Snart 3 måneder siden. Det tikker et bilde inn på mobiltelefonen min. Det er en venninne som sender bilder av vannflasken på en restaurant i Milano. Hun har kommet til Europa fra Sør-Amerika for å ta en opptakstest ved Bocconi. Hun er forbanna vakker, ung og gal, men sitter på en fin restaurant og spiser alene. Jeg skulle egentlig ha møtt henne, tatt toget fra Milano til Bologna og levd. Men jeg kan ikke. I morgen må jeg på jobb. Da jeg begynte å studere samfunnsøkonomi på NTNU, hadde jeg lyst på en jobb der jeg kunne gå i dress hver eneste dag. For å gjøre en karriere. Jeg skulle relokalisere til Oslo etterhvert, drive med politikk og jobbe i finans. Nå er jeg her, skriver masteroppgave mens jeg jobber på bryggen - men den siden av hagen lokker ikke lenger. Jeg har spist for mye av idyllen og frihetens kake. Vagabonden brenner som aldri før.
Oslo er en fantastisk by. Våren i byen er herlig. Den er deilig, myldrende og spennende. Men som mange andre byer i Europa har den sine problemer med den nye befolkningen sin. Jeg ser det mye klarere nå, etter å ha vært ute. En av mine fire mentorer, en kanadisk venture kapitalist, mente at jeg burde flytte tilbake til London, mens jeg begynte på en doktorgrad ved Grenoble Ecole de Management. "Du vil få flere muligheter av å være i sentrum, enn av å bo i en landsby. En person som deg vil visne vekk i Oslo." Jeg er litt uenig. Alt er hva du selv gjør det til. Jeg tror det er mange utfordringer som kan være spennende her. Men det får vente. Jeg må ut igjen. Kanskje jeg kommer tilbake igjen - om 5 år.
Lenkene løsner. Det er deilig.
Wednesday, 19 August 2009
I dårskapens navn kjøper vi frihet
Små gleder. Det varmer.
Den rastløse generasjonen slipper dog ikke tak.
Saudi er et impulsbombardement uten like. En dag kan du sitte på en kafé hvor single gutter og jenter uten hijab kan omgås. Små hemmelige møtesteder der ting vi tar for gitt i vesten, som å se en vakker pike med bølget hår, er uvanlig. Så drar du ut, og alt er tilbake til den absurd strenge arabiske hverdagen. Kontrastene er ekstreme og hykleriske. De strenge reglene synes å være forbehold de mindre heldige, som forøvrig omfatter størstedelen av befolkningen. Vi andre derimot kan dra til strengt bevoktede compounds, klustere med inngjerdete bebyggelser, hvor bare rike arabere og andre privilegerte kan få tilgang. Inne på disse områdene ser det ut som ferieanlegg, oaser med store svømmebassenger, treningsstudioer, tennisbaner og et utall med kafeer. Disse anleggene er som klippet rett ut fra en eller annen feriekatalog fra Syden. Her kan menn og kvinner omgås enkelt, du kan kle deg i vestlige klær, det finnes nattklubber, og du får til og med kjøpt hjemmelaget vin til 17 kroner literen.
Har du penger kan du kjøpe deg frihet til å gjøre som du vil.
Være som du vil.
Her inne er det ironisk nok de arabiske jentene som har de mest tettsittende klærne, og de fleste plastiske operasjonene. Herregud, de ser ut som perfekte dukker hele gjengen. Omgitt av sine kjærester, som kjører rundt i sine dyre biler mens de flotter seg med sin tilfeldige, nedarvede rikdom. Men dette er ikke spennende. Dette har jeg sett før. Disse menneskene er intellektuelt tommere enn det Siv Jensen noensinne kommer til å bli. Jeg har derimot lyst til å ta lokalbussen fra Riyadh inn til Jeddah. Sammen med saudiere og fremmedarbeidere som tilhører arbeiderklassen. Høre historien deres. De ekte arbeiderne, som lever hver dag, for nettopp hva det er; enda en dag å tjene til livets opphold på. Men herregud, så privilegerte vi er.
Vår selvbestemmelsesrett er vår gave.
Vår frihet, som vi tar for å være en selvfølge, er det viktigste og mest verdifulle vi noensinne har fått. Hvor mye koster friheten her? Vel, med 20 000 kroner i måneden kommer du langt. Med 70 000 kroner i måneden og en prinse-tittel kan du slå deg opp i landet som en narkotika importør som ingen kan røre. Selv ikke det religiøse politiet. Naboen vår er en ung arabisk finansmann. Han sjonglerer selv mellom religiøse prinsipper og jordsalige fristelser. Det er ikke vanlig å støte på mennesker som ber 5 ganger dagen, faster under Ramadan og leser Koranen, men som når nattemørket kommer, åpner sitt massive skap av sjelden whisky, og som kan røyke en rev en gang iblant.
Jeg spurte en ung arabisk TV-reporter om hvordan han kan rettferdigjøre det. "Vel", begynte han. "Bønnen er min meditasjon, og en plass hvor jeg får ro i sjelen. Jeg tror på gud, men ikke på mennesker."
Jeg antar at alle oss unge er rastløse.
Saturday, 15 August 2009
Med mansjettknapper og bukseseler i Riyadh
Varmen her er ufattelig trykkende.
Vi har aircondition i leiligheten, men når du går ut i de femti varmegradene, så blir du nærmest utmattet resten av dagen. Snodig nok traff jeg på en liten araber da jeg forsøkte å spasere i varmen, som inviterte meg hjem på te. Han snakket bare arabisk og jeg snakket bare engelsk. Men jeg ringte til en arabisk kamerat som oversatte samtalen over på engelsk for meg. Den lille araberen jobbet og bodde i den egyptiske ambassadens residens. Det var en koselig affære. Vi satt og så på fotball mens vi drakk te. Vår eneste kommunikasjon var pekefingre mot skjermen, nikke og messe: "David Beckham, David Beckham". Etter en stund sa jeg ”Shokran”, ”Shokran” – takket for meg og drog fortumlet hjemover.
Gjestfriheten er i hvertfall upåklagelig.
Det finnes moderne slaver her i Arabia. Folk som er underdanige og som trenes opp til å adlyde og føle seg mindreverdige. På flyplassen i Bahrain ventet hundrevis av nyankomne indere, filippinere og pakistanere på å få komme inn til Saudi Arabia for å jobbe under kummerlige forhold, slik at de kan tjene noen slanter som de kan sende hjem til familien deres. Denne underkasten av tjenere er overveldende, og de lever fullstendig segregert fra resten av samfunnet. Jeg ble plassert på økonomiklasse med en horde med disse arbeiderne da jeg booket inn på flyet fra Bahrain til Riyadh, men så viste det seg at jeg og en annen inder hadde blitt plassert på det samme setenummeret. Siden jeg var bedre kledd og velstelt enn han andre, så ble jeg oppgradert til førsteklasse på Gulf Air flyet.
Jeg klaget ikke.
(Jeg skulle dog ha klaget og krevd at han andre ble satt på førsteklasse istedenfor meg, men prinsipper viker ofte for fristelser.)
Her lå jeg i en seng istedenfor et krepert sete og her er det rett før flyvertinnene zipper opp smekken din mens du får servert sjampis. Jeg lå ved siden av en amerikaner som så ut som han var tatt rett ut fra en sleezy western film. Han hadde på seg cowboy støvletter og en matchende cowboy hatt til. Han skulle til Riyadh på business og var fra Texas i USA. Han var direkte og kunne rettferdiggjøre sine syn på ting uti fra en logisk, men høyst politisk ukorrekt argumentasjon. Vi kom til den felles konklusjonen om at alle mennesker er forskjellige, og selv om man kan lett bli kollektivistisk stemplet, så skal man ikke la slike fordommer stå i veien for individuelle evalueringer. Bla bla bla. ”Men ikke ligg med noen arabiske jenter, det er ikke særlig lurt,” var rådet han gav meg før han drog av gårde.
Da jeg ankom immigrasjonen, løp jeg for å bli først i køen, jeg viste fornøyd passet mitt til kontrolløren og gledet meg til å komme meg fortest mulig ut av flyplassen. Men så viste det seg at jeg hadde stilt meg i feil kø, slik at jeg ble henvist til en kø på andre siden, der det kanskje var 60 mennesker foran meg. Jeg måtte motvillig stille meg i rekkene med de mange fremmedarbeidere, mens araberne gikk rundt og kjeftet. Det føltes som køen aldri beveget seg. Jeg følte meg som en idiot der jeg stod blant havet av kjortelkledde, i dress og pilotbriller.
I et øyeblikk der vurderte jeg å gjøre noe ekstravaganza for å bli arrestert, og så løslatt etter at de hadde funnet ut at jeg jobbet for ambassaden – men så skjedde det mest utrolige. Kontrolløren som hadde avvist meg i begynnelsen vinket meg over til hans tomme bod, jeg spaserte forbi køen og fikk stempelet mitt. ”Norwegian? Norwegian? Nice country?” prøvde kontrolløren seg frem. ”Shokran,” sa jeg og gikk.
Jeg burde selvfølgelig ha nektet, og stått i den ubevegelige køen og ropt: "Jeg er med folket! Folket er meg!" Men enda en gang, prinsippene vek for fristelsen.
Da jeg kom ut av flyplassen ventet ambassadens sjåfør. Han ropte navnet mitt. ”Hvordan vet du at det er meg?” Lurte jeg på litt senere. ”Vel,” begynte han, ”mansjettknapper og svarte bukseseler er ikke akkurat hverdagsklær her i Saudi.”
Vi har aircondition i leiligheten, men når du går ut i de femti varmegradene, så blir du nærmest utmattet resten av dagen. Snodig nok traff jeg på en liten araber da jeg forsøkte å spasere i varmen, som inviterte meg hjem på te. Han snakket bare arabisk og jeg snakket bare engelsk. Men jeg ringte til en arabisk kamerat som oversatte samtalen over på engelsk for meg. Den lille araberen jobbet og bodde i den egyptiske ambassadens residens. Det var en koselig affære. Vi satt og så på fotball mens vi drakk te. Vår eneste kommunikasjon var pekefingre mot skjermen, nikke og messe: "David Beckham, David Beckham". Etter en stund sa jeg ”Shokran”, ”Shokran” – takket for meg og drog fortumlet hjemover.
Gjestfriheten er i hvertfall upåklagelig.
Det finnes moderne slaver her i Arabia. Folk som er underdanige og som trenes opp til å adlyde og føle seg mindreverdige. På flyplassen i Bahrain ventet hundrevis av nyankomne indere, filippinere og pakistanere på å få komme inn til Saudi Arabia for å jobbe under kummerlige forhold, slik at de kan tjene noen slanter som de kan sende hjem til familien deres. Denne underkasten av tjenere er overveldende, og de lever fullstendig segregert fra resten av samfunnet. Jeg ble plassert på økonomiklasse med en horde med disse arbeiderne da jeg booket inn på flyet fra Bahrain til Riyadh, men så viste det seg at jeg og en annen inder hadde blitt plassert på det samme setenummeret. Siden jeg var bedre kledd og velstelt enn han andre, så ble jeg oppgradert til førsteklasse på Gulf Air flyet.
Jeg klaget ikke.
(Jeg skulle dog ha klaget og krevd at han andre ble satt på førsteklasse istedenfor meg, men prinsipper viker ofte for fristelser.)
Her lå jeg i en seng istedenfor et krepert sete og her er det rett før flyvertinnene zipper opp smekken din mens du får servert sjampis. Jeg lå ved siden av en amerikaner som så ut som han var tatt rett ut fra en sleezy western film. Han hadde på seg cowboy støvletter og en matchende cowboy hatt til. Han skulle til Riyadh på business og var fra Texas i USA. Han var direkte og kunne rettferdiggjøre sine syn på ting uti fra en logisk, men høyst politisk ukorrekt argumentasjon. Vi kom til den felles konklusjonen om at alle mennesker er forskjellige, og selv om man kan lett bli kollektivistisk stemplet, så skal man ikke la slike fordommer stå i veien for individuelle evalueringer. Bla bla bla. ”Men ikke ligg med noen arabiske jenter, det er ikke særlig lurt,” var rådet han gav meg før han drog av gårde.
Da jeg ankom immigrasjonen, løp jeg for å bli først i køen, jeg viste fornøyd passet mitt til kontrolløren og gledet meg til å komme meg fortest mulig ut av flyplassen. Men så viste det seg at jeg hadde stilt meg i feil kø, slik at jeg ble henvist til en kø på andre siden, der det kanskje var 60 mennesker foran meg. Jeg måtte motvillig stille meg i rekkene med de mange fremmedarbeidere, mens araberne gikk rundt og kjeftet. Det føltes som køen aldri beveget seg. Jeg følte meg som en idiot der jeg stod blant havet av kjortelkledde, i dress og pilotbriller.
I et øyeblikk der vurderte jeg å gjøre noe ekstravaganza for å bli arrestert, og så løslatt etter at de hadde funnet ut at jeg jobbet for ambassaden – men så skjedde det mest utrolige. Kontrolløren som hadde avvist meg i begynnelsen vinket meg over til hans tomme bod, jeg spaserte forbi køen og fikk stempelet mitt. ”Norwegian? Norwegian? Nice country?” prøvde kontrolløren seg frem. ”Shokran,” sa jeg og gikk.
Jeg burde selvfølgelig ha nektet, og stått i den ubevegelige køen og ropt: "Jeg er med folket! Folket er meg!" Men enda en gang, prinsippene vek for fristelsen.
Da jeg kom ut av flyplassen ventet ambassadens sjåfør. Han ropte navnet mitt. ”Hvordan vet du at det er meg?” Lurte jeg på litt senere. ”Vel,” begynte han, ”mansjettknapper og svarte bukseseler er ikke akkurat hverdagsklær her i Saudi.”
Wednesday, 5 August 2009
Enda en minoritetsungdom forlater det forjettede land
Jeg er sugen etter noen sigaretter.
Men Rema 1000 er stengt. Klokka er ti.
Hahaha.
En oppgave på 3000 ord, som forøvrig var en eksamen jeg måtte ta opp igjen, er skriblet ferdig. I aller siste liten fant jeg ut at jeg måtte sette meg ned og taste ferdig om internasjonale lover og regler. Sammen med kaffe, snus og mine ekstremt utviklede klim-og-lim ferdigheter gikk det relativt greit. Det er natt ute, og jeg er alene hjemme. Pappa er på oppdrag i Afghanistan og mamma sover over hos en venninne. Det er godt med stillheten i huset. Noen katter maser dog i bakgården. Endelig er jeg ferdig med alle oppgavene mine til mastergraden. Bare en liten etappe igjen nå, så kan jeg uteksamineres master fra Grenoble. Det føles egentlig litt merkelig godt. Nattmaten min er oliven, litt brød, noe Jarlsberg og et glass med eplemost. Etter noen dager i Norge, har jeg rukket å traske opp Vårlivarden i Sandnes, hilst og sosialisert meg med alle mine Stavangervenner, dratt på møter i Oslo og festival i Tønsberg.
En liten borgelig boble?
Gjeeeesp.
Jeg må ta fram min kjære Milton igjen. Han sier følgende: "The mind is its own place, and in itself, can make heaven of hell, and a hell of heaven."
Men,
min lille Oslo visitt var en usedvanlig merkelig affære. Flybilletten bort ble spandert av et firma som eksporterer for et par hundre millioner til Saudi Arabia. Jeg ble plukket opp på flyplassen av en mann som stod med et skilt med mitt navn. Så ble jeg kjørt bort til et møte der flere ulike personer gav meg briefing om diverse ting. Det var interessant og jeg lyttet flittig. Etterpå var det et møte med UD og en annen organisasjon, før jeg slengte meg på toget til Tønsberg. På festival. En lystig affære. Spesielt det å møte gode venner igjen.
Venner er bra å ha. Det anbefaler jeg.
Nå har litt over en måned har sust forbi siden jeg først satte føttene mine i Stavanger. Jeg føler at nesen min har vokst og at tennene mine har blitt hvitere. I dag kom også det firkantet raude passet mitt med det arabiske visumet ulastelig stemplet på. Deilig. Nesten som å smake Port Salut på noen Ritz kjeks for første gang. Ah, selvfølgelig med noe beksvart oliven på toppen. Uforglemmelig. Men visumets galante entré gjør at jeg endelig vekkes opp av døsigheten som ferien har fremkalt, og forbereder meg på enda et eventyr. Tvangstanker rundt svine-pandemien, tvunge middagselskaper og te-seanser svinner hen. Endelig. Ut i verden igjen. Det føles som et narkotikum. Jeg må ut. Jeg må oppleve. Jeg må leve ungdommen. Og faen heller: Det er det jeg gjør nå.
Hvor er den flasken når du trenger den?
Jeg tror at hvis jeg hadde vært i Stavanger noen få uker til, så hadde jeg blitt tilbakestående. Jeg hadde nok fått svineinfluensa og Alzheimer, alt i ett. Ikke misforstå meg, det er godt å være hjemme, gå tur i skog og mark, lese bøker og treffe bekjente. Men nok er nok. Jeg er ingen robot. Vanen tynger mitt intellekt. Jeg har ihvertfall bestemt en ting. Og det er å røske opp alt det som heter røtter og tilhørighet, og bare svive ut i den store verden en god stund fremover. Jeg skal etterstrebe Spinoza's frie mennesket. Jeg skal utforske ukjent terreng, eventyr som jeg aldri trodde jeg skulle oppleve, velte meg i bombardement av sanseinntrykk. Puste og begjære og kjenne det vanvittige adrenalinet pumpe over hele kroppen. Løpe rundt og være verdensmann, verdensborger og det å skrible som en satan på masteroppgaven min - midt i ørkenen. Ja! Jeg vil!
For pokker!
Valgflesk, islamofobi, Rimi-Hagen og Siv Jensen får dere ha for dere selv.
Men Rema 1000 er stengt. Klokka er ti.
Hahaha.
En oppgave på 3000 ord, som forøvrig var en eksamen jeg måtte ta opp igjen, er skriblet ferdig. I aller siste liten fant jeg ut at jeg måtte sette meg ned og taste ferdig om internasjonale lover og regler. Sammen med kaffe, snus og mine ekstremt utviklede klim-og-lim ferdigheter gikk det relativt greit. Det er natt ute, og jeg er alene hjemme. Pappa er på oppdrag i Afghanistan og mamma sover over hos en venninne. Det er godt med stillheten i huset. Noen katter maser dog i bakgården. Endelig er jeg ferdig med alle oppgavene mine til mastergraden. Bare en liten etappe igjen nå, så kan jeg uteksamineres master fra Grenoble. Det føles egentlig litt merkelig godt. Nattmaten min er oliven, litt brød, noe Jarlsberg og et glass med eplemost. Etter noen dager i Norge, har jeg rukket å traske opp Vårlivarden i Sandnes, hilst og sosialisert meg med alle mine Stavangervenner, dratt på møter i Oslo og festival i Tønsberg.
En liten borgelig boble?
Gjeeeesp.
Jeg må ta fram min kjære Milton igjen. Han sier følgende: "The mind is its own place, and in itself, can make heaven of hell, and a hell of heaven."
Men,
min lille Oslo visitt var en usedvanlig merkelig affære. Flybilletten bort ble spandert av et firma som eksporterer for et par hundre millioner til Saudi Arabia. Jeg ble plukket opp på flyplassen av en mann som stod med et skilt med mitt navn. Så ble jeg kjørt bort til et møte der flere ulike personer gav meg briefing om diverse ting. Det var interessant og jeg lyttet flittig. Etterpå var det et møte med UD og en annen organisasjon, før jeg slengte meg på toget til Tønsberg. På festival. En lystig affære. Spesielt det å møte gode venner igjen.
Venner er bra å ha. Det anbefaler jeg.
Nå har litt over en måned har sust forbi siden jeg først satte føttene mine i Stavanger. Jeg føler at nesen min har vokst og at tennene mine har blitt hvitere. I dag kom også det firkantet raude passet mitt med det arabiske visumet ulastelig stemplet på. Deilig. Nesten som å smake Port Salut på noen Ritz kjeks for første gang. Ah, selvfølgelig med noe beksvart oliven på toppen. Uforglemmelig. Men visumets galante entré gjør at jeg endelig vekkes opp av døsigheten som ferien har fremkalt, og forbereder meg på enda et eventyr. Tvangstanker rundt svine-pandemien, tvunge middagselskaper og te-seanser svinner hen. Endelig. Ut i verden igjen. Det føles som et narkotikum. Jeg må ut. Jeg må oppleve. Jeg må leve ungdommen. Og faen heller: Det er det jeg gjør nå.
Hvor er den flasken når du trenger den?
Jeg tror at hvis jeg hadde vært i Stavanger noen få uker til, så hadde jeg blitt tilbakestående. Jeg hadde nok fått svineinfluensa og Alzheimer, alt i ett. Ikke misforstå meg, det er godt å være hjemme, gå tur i skog og mark, lese bøker og treffe bekjente. Men nok er nok. Jeg er ingen robot. Vanen tynger mitt intellekt. Jeg har ihvertfall bestemt en ting. Og det er å røske opp alt det som heter røtter og tilhørighet, og bare svive ut i den store verden en god stund fremover. Jeg skal etterstrebe Spinoza's frie mennesket. Jeg skal utforske ukjent terreng, eventyr som jeg aldri trodde jeg skulle oppleve, velte meg i bombardement av sanseinntrykk. Puste og begjære og kjenne det vanvittige adrenalinet pumpe over hele kroppen. Løpe rundt og være verdensmann, verdensborger og det å skrible som en satan på masteroppgaven min - midt i ørkenen. Ja! Jeg vil!
For pokker!
Valgflesk, islamofobi, Rimi-Hagen og Siv Jensen får dere ha for dere selv.
Wednesday, 29 July 2009
Avsnitt fra gamle dagbøker
12.10.05
"Jeg hadde på meg en hvit strøken skjorte, et blodrødt slips og svarte bukseseler. Skinnende sko og svart bukse med striper. Jeg hadde gredd håret mitt og øvd på å smile hjemme på baderomsspeilet. Så tok jeg på den skreddersydde frakken min, spankulerte ned til Egil og shottet et par glass med whiskey, til jeg og den godeste herremann ble gode og varme, så drog vi på Samfundet og sannelig der var det masse mennesker, fjonge i alle farger og fasonger, og vi ble hilst velkommen med drinker og smil, vi drakk og vi drakk og vi drakk og så.........surret det rundt og jeg danset med en pike og så drog jeg og en annen ned til en bar og der, ja der var det en kvinne som smilte og jeg gikk bort til henne og sa: hei, skal jeg vise deg noe spennende ? Hun lo og sa, ja det kan du godt, og jeg tok hånda hennes og geiledet henne ut i gangen og spurte om jeg kunne kysse henne. Hun sa ja. Vi kysset."
Jeg elsker å loke rundt i mine gamle journaler, og finne små merkelige avsnitt som vekker nostalgi og bittelitt melankoli i meg. Trondheim ja. Jeg hadde en morsom studietid der oppe, med masse gode minner og venner.
Om ambisjoner:
05.06.05
"Rart er det også med ambisjonene mine. De skiftes ut hele tiden. Men egentlig er jeg ganske safe, ettersom jeg virrer mellom primært to ting, og det er profesjons studiet i psykologi og finansstudiet. Jeg trenger en grunnutdannelse ved siden av politikken og ved siden av skriveriet mitt. Noe som helst. Enten psykologi eller økonomi. Akkurat nå står finansiell økonomi sterkest av alle ønskene. Jeg tror jeg er trøtt av psykologien og tror ikke jeg ville kunne ha jobbet med det resten av livet. Faktisk. Men jeg glad at jeg i hvert fall har kuttet ting ned til to emner og ikke virrer mellom 100 utdannelser som visse andre mennesker."
Hahaha, som "visse" andre mennesker. Jeg er glad jeg valgte økonomistudiet.
Det må jeg si.
Og enda en liten en. Om det å flytte fra Trondheim:
"Det var rart å flytte fra Trondheim. Fra lesesalene på Dragvoll, fra Gløshaugens hovedbygg som raget høyt og vakkert i været, fra vår kjære runde røde Studentersamfundet, med alle hyblene, fyll og fanteriet. Fra gode venner. Fra et liv levd vel. 3 år. Før jeg fikk vite om jeg hadde kommet inn på Grenobles program, gikk jeg rundt i villrede på NTNU og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre om jeg ikke kom inn på Copenhagen Business School, Grenoble Ecole De Management eller ESCP-EAP i Paris. Det var bare de tre skolene som jeg hadde søkt. Jeg var desperat etter å komme meg vekk fra Norge. Anders og jeg gikk rundt sammen og klaget vår frykt og nød til hverandre. Han hadde bare søkt Master på NTNU og Copenhagen Business School. Han heller visste ikke hva han skulle gjøre om han ikke kom inn. Det var en ekstra nervepirrende tid, med de siste eksamene i bachelor graden og uvissheten rundt fremtiden. Det var under en av disse dagene vi hadde, da jeg fikk beskjeden fra Grenoble om at ”Congratulations you have been accepted.” og jeg ble så glad at jeg løp gjennom biblioteket på Dragvoll og ropte: ”JAAAA!!!” De må ha trodd at jeg var helt koko. Jeg hadde noen uker i forveien kommet inn på Gründerskolen sitt program nede i Cape Town, og nå ventet en Financial Times ranket Masterutdanning. Jeg var fornøyd. En uke senere fikk jeg en innkallelse fra ESCP-EAP om at de ønsket meg på intervju. Jeg takket høflig nei. Copenhagen Business School tilbudte meg en plass på siviløkonom utdannelsen deres senere den sommeren. De var for sent ute. Jeg takket nei. Da jeg hadde gjort ferdig den siste eksamen i Strategi, og stod og ventet på bussen på vei inn mot sentrum, visste jeg at dette var det siste øyeblikket mitt her, ved Dragvoll, som student. Det var nostalgisk. Jeg visste jeg kom til å savne Dragvoll. Det er en fantastisk plass, men jeg visste også at jeg måtte videre, koste hva det måtte koste, nye eventyr var i vente."
"Jeg hadde på meg en hvit strøken skjorte, et blodrødt slips og svarte bukseseler. Skinnende sko og svart bukse med striper. Jeg hadde gredd håret mitt og øvd på å smile hjemme på baderomsspeilet. Så tok jeg på den skreddersydde frakken min, spankulerte ned til Egil og shottet et par glass med whiskey, til jeg og den godeste herremann ble gode og varme, så drog vi på Samfundet og sannelig der var det masse mennesker, fjonge i alle farger og fasonger, og vi ble hilst velkommen med drinker og smil, vi drakk og vi drakk og vi drakk og så.........surret det rundt og jeg danset med en pike og så drog jeg og en annen ned til en bar og der, ja der var det en kvinne som smilte og jeg gikk bort til henne og sa: hei, skal jeg vise deg noe spennende ? Hun lo og sa, ja det kan du godt, og jeg tok hånda hennes og geiledet henne ut i gangen og spurte om jeg kunne kysse henne. Hun sa ja. Vi kysset."
Jeg elsker å loke rundt i mine gamle journaler, og finne små merkelige avsnitt som vekker nostalgi og bittelitt melankoli i meg. Trondheim ja. Jeg hadde en morsom studietid der oppe, med masse gode minner og venner.
Om ambisjoner:
05.06.05
"Rart er det også med ambisjonene mine. De skiftes ut hele tiden. Men egentlig er jeg ganske safe, ettersom jeg virrer mellom primært to ting, og det er profesjons studiet i psykologi og finansstudiet. Jeg trenger en grunnutdannelse ved siden av politikken og ved siden av skriveriet mitt. Noe som helst. Enten psykologi eller økonomi. Akkurat nå står finansiell økonomi sterkest av alle ønskene. Jeg tror jeg er trøtt av psykologien og tror ikke jeg ville kunne ha jobbet med det resten av livet. Faktisk. Men jeg glad at jeg i hvert fall har kuttet ting ned til to emner og ikke virrer mellom 100 utdannelser som visse andre mennesker."
Hahaha, som "visse" andre mennesker. Jeg er glad jeg valgte økonomistudiet.
Det må jeg si.
Og enda en liten en. Om det å flytte fra Trondheim:
"Det var rart å flytte fra Trondheim. Fra lesesalene på Dragvoll, fra Gløshaugens hovedbygg som raget høyt og vakkert i været, fra vår kjære runde røde Studentersamfundet, med alle hyblene, fyll og fanteriet. Fra gode venner. Fra et liv levd vel. 3 år. Før jeg fikk vite om jeg hadde kommet inn på Grenobles program, gikk jeg rundt i villrede på NTNU og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre om jeg ikke kom inn på Copenhagen Business School, Grenoble Ecole De Management eller ESCP-EAP i Paris. Det var bare de tre skolene som jeg hadde søkt. Jeg var desperat etter å komme meg vekk fra Norge. Anders og jeg gikk rundt sammen og klaget vår frykt og nød til hverandre. Han hadde bare søkt Master på NTNU og Copenhagen Business School. Han heller visste ikke hva han skulle gjøre om han ikke kom inn. Det var en ekstra nervepirrende tid, med de siste eksamene i bachelor graden og uvissheten rundt fremtiden. Det var under en av disse dagene vi hadde, da jeg fikk beskjeden fra Grenoble om at ”Congratulations you have been accepted.” og jeg ble så glad at jeg løp gjennom biblioteket på Dragvoll og ropte: ”JAAAA!!!” De må ha trodd at jeg var helt koko. Jeg hadde noen uker i forveien kommet inn på Gründerskolen sitt program nede i Cape Town, og nå ventet en Financial Times ranket Masterutdanning. Jeg var fornøyd. En uke senere fikk jeg en innkallelse fra ESCP-EAP om at de ønsket meg på intervju. Jeg takket høflig nei. Copenhagen Business School tilbudte meg en plass på siviløkonom utdannelsen deres senere den sommeren. De var for sent ute. Jeg takket nei. Da jeg hadde gjort ferdig den siste eksamen i Strategi, og stod og ventet på bussen på vei inn mot sentrum, visste jeg at dette var det siste øyeblikket mitt her, ved Dragvoll, som student. Det var nostalgisk. Jeg visste jeg kom til å savne Dragvoll. Det er en fantastisk plass, men jeg visste også at jeg måtte videre, koste hva det måtte koste, nye eventyr var i vente."
Subscribe to:
Posts (Atom)
Posts
