Hvis du tenker deg om, så er ting ganske ok

Denne helgen,

Utrolig impulsiv.

En berg og dalbane med opplevelser og merkelige hendelser. Den begynte med at jeg satt på skolen fra 8.00 til 17.00 på skolen og gjorde oppgaver. Så tikket det meldinger på mobilen min. Jeg og noen av mine tyske kamerater, et par business skolestudenter, og en arkitektstudent fra Norge, skulle ut sammen med noen spanske venninner. Da vi møtte dem, hadde de med seg et arsenal av kvinner. Tyske, blonde, finske, italienske, spanske, brunetter. Hele 14 forskjellige jenter å belage seg med. Så valset jeg rundt og rundt til klokka ble sent og søvnighet kalte. Fredag stod jeg opp relativt sent, eller klokka var 10.00 om morgenen og jeg bestemte meg for å dra på skolen og jobbe til 19.00 med oppgaver. På vei til skolen møter jeg plutselig en fransk bekjent som jobber i American Apparel i London. Vi hadde på oss de samme Ray-Ban brillene og trasket begge litt i en små nevrotisk ørske mot ett eller annet. Forskjellen var at han hadde på seg en stor gul minkpels. Han snakket og snakket og fortalte meg om at han nettopp hadde slått opp med dama. Skrev ned nummeret mitt. Han hadde visst mistet det, så sa han: "lets do something this weekend."

Hvorfor ikke?

19.00 var jeg ferdig med noen oppgaver, jeg møtte min arkitektvenn fra Norge ved tuben, og sammen drog vi til en middagsselskap hos noen lebanesere som jeg kjenner. Vi spiste oss ganske mette der borte. Glimt som jeg husker fra den affæren: "Skal du på fredagsbønnen neste uke?" spurte Bassem meg (kjæresten til en av de lebanesiske dukke-jentene) mens han åpner en Foster med tennene.

24.00 slengte vi oss på tuben og drog innover mot sentrum.

Vel hjemme var leiligheten full av tyskere som Karolina hadde invitert for kvelden. Jeg går og legger meg 4.00 etter å ha diskutert CDS'er, Hedge Fond og finanskrise med analyster fra Deutche Bank. "Last year we hired 50 graduates in London. 1 in 3 people got fired from our London division. This year only 2 people will get offered a job," kunne en relativt bedugget tysker fortelle meg. Jajaja, nok om finanskrisen.

Min franske venn, Jeane fra American Apparel, ringer meg på lørdag, mens jeg sitter på skolen og gjør mer oppgaver. Han snakker om å leie KOKO og hanke inn Justice for å spille concert der. "Dude, for 20 000 pounds we get Justice. If we get enough people, we can make loads of money." Vi snakker litt om det helt til det går opp for oss begge at 200 000 kroner på en gig ikke vil oppstå av seg selv. Senere ender vi opp hos en venninne av Jeane. Hun og vennene hennes synger bursdagssanger. En eller annen jente har bursdag. Jeg befinner meg i White Chapel en plass, i et stort jente kollektiv, der det kommer en hushjelp og rydder og steller huset. Hver dag. Jeg skulle gjerne ha hatt en hushjelp bekjenner jeg meg til en eller annen jente som blunker med øynene når hun snakker med meg.

Så til Red Church i Brick Lane. Det er to jenter som tar på håret mitt, river meg i kinnet og sier at jeg ikke burde bli en kjedelig "corporate" bankmann. Bli skuespiller heller, formaner hun ene. Nei, bli kunstner, sier hun andre. Jeg tenker at jeg må hjem. Klokken nærmer seg 3.00. For på søndag må jeg stå opp 10.00 og skrive oppgaver til tidligst 19.00.

Jeg må prøve å ihvertfall sette av 1 time til å lese noe skjønnlitteratur, tenker jeg. Man kan enten bli dårligere eller bedre. Ingen mellom ting.

Deilig.

You are in the middle of a recession, baby!

I dag dultet det månedlige karrierenyhetsbrevet fra Grenoble i mailboksen min. Det var ikke særlig med gode nyheter brevet kom med. Arbeidsledigheten øker drastisk i Amerika, India, Frankrike, Storbritannia og Australia. I Frankrike har jobb tilbudene falt med hele 35% og man forventer en økning neste år. De største rekrutteringsbyråene har kuttet rekrutteringsmålene deres med 17% i 2009. Til den store internasjonale rekrutteringsmessen i Grenoble har flere firmaer meldt avbud, på grunn av finanskrisen. Det ser visstnok ikke lyst ut for nyutdannede i 2009. Bla bla bla.

Faen heller, kanskje jeg skulle blitt Psykolog isteden? (Ah, så mange vakre psykologinner!)

Nå må vel alle disse unge smarte jævlene fra alle elite skolene begynne å tenke kreativt. Ta en kamerat av en kamerat for eksempel. Han har vært jobbsøker i ett år nå. Først trodde jeg at han sannsynligvis var sosialt tilbakestående siden han ikke fikk jobb + at han faktisk har en mastergrad i finans fra London School of Economics. Men fyren er oppegående , har sendt 200 søknader (selvfølgelig til firmaer som Goldman Sachs, Nomura og de andre store - i London finnes det 486 selvstendige banker) - vært på en del intervjuer. Ingenting. En annen fyr fra Cass business school, med toppkarakterer - samme situasjon.

Så når førstegenerasjons innvandreren i Norge forteller historier om masterstudenten som kjører taxi fordi han er utlending (og sannsyligvis kanskje på grunn av at den mastergraden er fra langtvekkistan, og han ikke kan snakke norsk) - så har ting blitt forverret nå. Drastisk. Ihvertfall her.

Før så tenkte jeg at jeg trenger å begynne å spesialisere meg i ett eller annet felt relativt fort. Som for eksempel forvaltning, eller investeringer i valuta eller noe annet smalt. Men når jeg ringer rundt til rekrutteringsfirmaer i London og spør om FX sales/trader jobber, sier de: "Sorry mac, akkurat nå har vi folk med 4-5års erfaring fra Lehman Brothers i Equity som venter på jobber. Og hvis vi finner en liten åpning til en nyutdannet, så foretrekker vi folk fra Oxford eller Cambridge." Au.

Situasjonen var så annerledes for 2-3 år siden.

Jeg er ikke alene i suppa. Ingen i klassen har enda sikret seg en jobb - bortsett fra de rike ungene som skal hjem til yatcher, privatfly og familie bedriften. Når du har brukt 200 000 spenn på en mastergrad i utlandet, istedenfor å gjøre det mer eller mindre gratis i Norge - så begynner du å tenke hmmm, e dette ein goe idé. Men jeg ville ha dratt til London uansett. Jeg kreperte av kjedsomhet da jeg var 2 dager på intervju i Oslo. Rimi, Rema og Prix - gule priser skrek mot meg da jeg spaserte i gatene. Uff uff. London er fantastisk, det er en by fylt av galskap, men desverre også i en resesjon. Nå gjelder det bare å bli kreativ.

Jeg skal finne på noe sprell.

Kanskje jeg skal bli diamanthandler i Uganda?

Associate director for Wharton School of U of P, Peter Winicov, skriver: "Students are increasingly open to taking entrepreneurial risks now that the economy doesn't exactly guarantee a dream job anyway."

Takk og lov for at Lånekassen tillater meg å utsette avdragene i 3 år!

En relativt billig raner

Dette er en av disse hverdagslige historier som gjør inntrykk. Vanligvis er det historier som gjerne skal holdes privat, men jeg har en enorm ekshibisjonistisk fortellertrang for tiden. En merkelig opplevelse traff meg forleden dag. Jeg beveget meg ut på ukjent territorium da jeg tok tuben utfor London for å dra på en liten ekskursjon. Min form for spenning. Bevæpnet med en liten pocketbok, ett knallgult skjerf knyttet rundt halsen og en faenivoldsk holdning søkte jeg flukt fra kontinuerlige innleveringer og storbyens sjas og mas. Jeg var alene. Jeg hadde tid til å meditere, tenke og ta det med ro. Grepet av denne deilige tilværelsen satte jeg meg på en benk og spiste på en baguett.

Før vet visste ordet av det, kommer det en fyr og sier:"Yo. Man, whats up?" Jeg sier at jeg har det bra og blir litt satt ut av denne persons veldig innpåslitne fremferd. Plutselig sier han: "Gimme me all your money dude, give it to me." Javel, var det første jeg tenkte. Men ved nærmere ettersyn hadde min raner et veldig herjet ansikt og en meget truende atferd. "Just a second, I will see what I have," sa jeg og rotet i lommene mine som en skolepike på jakt etter kronestykker for å kjøpe en tyggis. Jeg gav han et pund. Han så litt rart på meg, stoppet liksom litt opp - og så sa han: "More money! I want more!" Jeg ble litt snytt. Her hadde jeg gitt han 10 kroner helt gratis og så ville han ha mer. Hadde dette vært nevøen min hadde jeg irrettesatt han med en dyp autoritær stemme. Men det ville tvilsomt fungere i denne sammenhengen. Så jeg gav han ett pund til og gjorde gestikuleringer for å indikere at jeg var tom for penger. " I do not have any more money," sa jeg og viste han mine tomme lommer.

20 kroner brent vekk.

Ved dette tidspunkt så begynte jeg faktisk å bli nervøs. Hva om han knivstakk meg? Men hvorfor skulle han gjøre det? Jeg hadde jo alt gitt han det jeg hadde. Men jeg trøstet meg selv med at jeg har jo tross alt levd livet relativt greit, og hvis enden er nær nå, så får det være slik. Heldigvis etter å ha stirret på meg i minst 2 min, tok han bare de to pundene og drog. Interessant nok så ville han verken ha klokken min eller Visa-kortet mitt. Vel tilbake i London fortalte jeg denne historien til en kamerat. Han lo godt, og sa at han gjerne ville ha betalt 2 pund for å oppleve det å bli ranet. "Det er jo en opplevelse i seg selv." Mente han.

Joda.

Nå har jeg opplevd det å bli ranet. For to pund. I utkantstrøkene av London. Jeg ble ikke ranet for et rødt øre da jeg haiket rundt i sub-urbene av Cape Town i Sør-Afrika - områder som visstnok skal være noen av de farligste i verden.

Men her.

Feil sted til feil tid, for så å slippe veldig billig unna.

Disiplin, Mannheim

Nå som jeg er tilbake i Mannheim har jeg så mye å få gjort. Det er frustrerende at jeg har satt meg så mange mål at jeg begynner å bli sprø. Men ellers uten mål ville jeg bare vært fullstendig maktesløs. Første mål er å skrive ferdig bachelor oppgaven til midten av april, så må jeg øve til emat prøven får å komme inn til presitsje skolen ESCP i Berlin. 

Det å sette seg mål kan tære på en mann innvendig, frustrasjonen å ikke komme i mål er som å definere akkurat hvem du er. En som ikke fullfører, er ikke akkurat hvordan jeg vil se på meg selv som. Om jeg en gang vil starte opp en bedrift for meg selv må jeg ha disiplin. Det å fullføre har også en sammenheng med å ha tro på seg selv. Kansje jeg sliter med akkurat det, men nei, jeg tror jeg har faktisk fullført mye. Men det er et spørsmål om hva man er fornøyd med og hva man ikke er fornøyd med, alt er relativt. Men uansett så må jeg følge en disiplinært dags skjema for hvordan jeg skal oppnå mest mulig ut av en dag. 

Carpe Diem som de sier på latinsk, er å ta imot alle muligheter som du kan få. Det er noe jeg er innstilt på men jeg tror at jeg syns synd på meg selv at jeg mangler noen av de mest grunnleggende krav til livets opphold. Jeg har penger, venner, mat, leilighet. Men kanskje det jeg mangler er noe fast forhold. Jeg tror at livet til folk blir mer stabil om ikke så problem løs når man har disse behovene tilrette =)

Dobbelmoral, fordommer og ignoranse.

Jeg ligger på fanget til Julie, en tysk venninne av hun som jeg bor med, og hun plukker øyebrynene mine. Hun plukker bare de i midten selvsagt. Jeg tror ikke noen menn liker å vimse rundt med en "uni-brow". Vi sitter og hører på Karoline, min romvenninne, fortelle om daten hun nettopp hadde hatt med en eller annen spansk fyr. Det var visstnok perfekt. Han gjorde og sa alt som resulterte i den beste daten som hun noensinne hadde hatt. En eller annen film duser i bakgrunnen. Karo forteller at daten hennes inviterte henne med på en eller annen ekskursjon til Brighton, og hun syntes det var så spennende. Han tar en mastergrad på et velkjent universitet. Han har den rumpa. Han er skikkelig søt og kommer fra den rike familien. Det er bare en hake ved hele opplegget: Karo har en kjæreste og de har vært sammen i 4 år. Hun snakker og snakker ustoppelig. Jeg ser på Julie, og hun ser på meg. Vi tenker vårt. Samtidig blir jeg fristet til å smådebatere. Jeg drister meg ut med Immanuel Kants pliktetikk og om Karo vil at hennes gjerninger vil kunne gjelde som en universell morallov. Ville hun vært komfortabel med at kjæresten hennes gjorde det samme? Hun tenker i noen minutter, så sier hun: Nei.

Diskusjonen er over.

Kjæresten hennes vet selvsagt ingenting. Og når han kommer på besøk, så får han selvsagt heller ikke vite noe. "Forteller du noe til han, så dreper jeg deg." Får jeg streng beskjed om. Jajajaja, sier jeg. Det er ikke min business. Hva er det som får oss til å bryte med prinsipper og moraler når noe som frister dulter ned i postkassen? Jeg gjør det noen ganger. Karo gjør det noen ganger. Julie gjør det noen ganger. R. W. Emerson sa noe om at "prinsipper er det eneste man har i livet", og jeg er enig. Jeg trenger å vokse opp.

Faen heller.

Tidligere idag besøkte jeg en indisk venninne i utkanten av London. Hun og noen av vennene hennes laget biryani og curry kylling, og jeg ble fristet til å sosialisere med dem. De er fra Sør-India og utrolig hyggelige. Overraskende nok fortalte hun ene jenta meg om marihuana-røykingen som de bedrev med på videregående i India. Historiene de fortalte, minnet veldig om min oppvekst i Norge. Det var merkelig å få høre at mange av dem var 14 da de først prøvde alkohol og røyket sigaretter. Helt merkelig, for jeg går jo rundt og tror at folk fra den siden av verden er så uskyldige og pietistiske. Det er ihvertfall det mine foreldre prøver å få meg til å tro. Eller hva jeg tror de prøver å få meg til å tro. Det er litt som på lørdag. Jeg var ute, på konsert med et amerikanske band som heter 3OH!3. Interessant musikk. Men så kom jeg i snakk med en jente, og vi diskuterte ett eller annet. Så sier hun at hun må hjem fordi hun skulle tidlig opp dagen etterpå. Ok bye, sier jeg og snur meg mot kameraten min, en fyr fra USA. Men så drar hun meg til seg og gir meg et kyss. Veldig overraskende og interessant, og greit siden hun var ganske søt. Men det forbauset både meg og min kamerat. Satte perspektiv på ting. Man vet egentlig 100% ingenting om noen ting. Hva som kommer til å skje imorgen, og hvordan andre mennesker tenker.

Dobbelmoral, fordommer og ignoranse. Jeg har en god del av disse elementene i meg. Enten jeg vil det eller ikke. Ugress. Må lukes vekk.

Kanskje det er litt som rådet jeg fikk av min far en gang. Jeg lurte på om han hadde noen tips til en ung mann som tenkte for mye på en jente som han likte. "Vel, da har du for lite å gjøre på." Ikke tenk og filosofer men bare få ett eller annet produktivt arbeid gjort, med andre ord. Litt elementer av Ayn Rand der.

Spenstig.