Vakuumet som oppstår når man forlater et sted som man begjærer er merkelig perverst. Jeg levde og pulserte i London. Den multikulturelle karusellen av mennesker, følelser og galskap var på en måte et kontinuerlig narkotikum. Tilbake, selv for en kort stund, til den urnorske landsbyen Stavanger, føler jeg et merkelig rabalder. Abstinensen kryper innover. Kanskje det er fordi jeg forlot noen som stod meg ganske kjær, men også fordi hele mitt nettverk ble rippet fra hverandre, og jeg ble slengt tilbake til min sedvanlige nomade-tilstand. Når man har flakket rundt fra sted til sted, fått venner over hele verden, gir man samtidig avkall på den amorøse kavalkaden av en godt etablert sosial sirkel, på en plass. I én by.
Jeg vet jeg bare skal være i Stavanger i en måned. Men jeg er rastløs. Kroppen er forpestet av raske impulser og et ekstremt behov for å dra ut og erobre, se og velte seg i ukjent terreng. Det er fordi den gamle kameratgjengen ikke har kommet til byen enda, sier en venn. Men jeg tror ikke at nostalgiens eskadron vil mette mitt sinn og gjøre meg fornøyd. Vi sosialiserer oss ved å snakke om "ja, husker du da vi gjorde det og det på ungdomskolen, jaja, husker du for 4 år siden da...osv". Så ler vi litt og føler at vi har noe til felles. Ha ha ha. Kanskje jeg er fordervet av en slags forestilling om at jeg er verdensvant, og at resten av samfunnet er bønder. "Jeg har vært i Thailand", sier mitt søskenbarn og fortsetter, "og der er alt så mye bedre enn i Norge, folk smiler til deg og er så hyggelige". Jeg klarer ikke å la være å visualisere det paradoksale i hans resonnementer, idet han samtidig fester øyekontakt med en av de virile blondinene som spankulerer forbi oss i nattemørket.
Jeg lengter dog allerede tilbake til metropolen av kjappe impulser og hyppig liberalisme. En venninne av meg, som forøvrig også er psykolog, beskrev hennes post-cape town opplevelse som "å kikke ned i et abyss, der abysset ikke kikker tilbake på deg, men derimot traurige turer til Blindern og innkjøp på Rema 1000 istedenfor å kjøpe brunsj på restaurant. Det sender deg på en nedtur du ikke trodde du skulle få." Pokker heller. Nomade-tilværelsen tærer på, men den er ihvertfall ikke preget av ubekvemsordene rutine og hverdagslig. En av mine favorittbøker, Camus' den fremmede, ligger på nattbordet mitt. Den oppfordrer meg til å samle mine opplevelser og tanker til en personlig vignett, som bare jeg kan beskue.
Og faen heller.
Det skal jeg gjøre.
God natt.
Jeg vet jeg bare skal være i Stavanger i en måned. Men jeg er rastløs. Kroppen er forpestet av raske impulser og et ekstremt behov for å dra ut og erobre, se og velte seg i ukjent terreng. Det er fordi den gamle kameratgjengen ikke har kommet til byen enda, sier en venn. Men jeg tror ikke at nostalgiens eskadron vil mette mitt sinn og gjøre meg fornøyd. Vi sosialiserer oss ved å snakke om "ja, husker du da vi gjorde det og det på ungdomskolen, jaja, husker du for 4 år siden da...osv". Så ler vi litt og føler at vi har noe til felles. Ha ha ha. Kanskje jeg er fordervet av en slags forestilling om at jeg er verdensvant, og at resten av samfunnet er bønder. "Jeg har vært i Thailand", sier mitt søskenbarn og fortsetter, "og der er alt så mye bedre enn i Norge, folk smiler til deg og er så hyggelige". Jeg klarer ikke å la være å visualisere det paradoksale i hans resonnementer, idet han samtidig fester øyekontakt med en av de virile blondinene som spankulerer forbi oss i nattemørket.
Jeg lengter dog allerede tilbake til metropolen av kjappe impulser og hyppig liberalisme. En venninne av meg, som forøvrig også er psykolog, beskrev hennes post-cape town opplevelse som "å kikke ned i et abyss, der abysset ikke kikker tilbake på deg, men derimot traurige turer til Blindern og innkjøp på Rema 1000 istedenfor å kjøpe brunsj på restaurant. Det sender deg på en nedtur du ikke trodde du skulle få." Pokker heller. Nomade-tilværelsen tærer på, men den er ihvertfall ikke preget av ubekvemsordene rutine og hverdagslig. En av mine favorittbøker, Camus' den fremmede, ligger på nattbordet mitt. Den oppfordrer meg til å samle mine opplevelser og tanker til en personlig vignett, som bare jeg kan beskue.
Og faen heller.
Det skal jeg gjøre.
God natt.
Posts
No comments:
Post a Comment