Flørting på Tuben og andre sprell, London

Øyeflørtingen min med en smukk italiensk pike på tuben idag minnet meg på et merkelig vis om en varm sommerdag i London for 2 år siden.

Da satt jeg og snakket med en fantastisk kvinnelig professor som var læreren min ved London School of Economics (Sommerskole). Hun var en vakker kvinne i sine tidlige tredve fra USA, med røtter fra Norge. Vi diskuterte psykologiske faktorer knyttet til entreprenørskap over en kopp kaffe. Det var en herlig dag. Hun skrev senere et anbefalingsbrev til meg som kom til å veie tungt da opptakskomitéen ved Grenoble bestemte seg for å akseptere mitt kandidatur til Masterprogrammet deres.

Den italienske piken, ikledd en overdådig mink kåpe og blodrød lebestift, møtte jeg kun i dag fordi en eller annen person hadde bestemt seg for å ta selvmord ved Stratford Tube Station. Jeg kom sterkt forsinket til forelesningen i International Financial Management (utrolig interessant fag) og fikk beskjed fra sekretæren til Mr.Etingen om at Judex fra Globexa hadde truet med å saksøke meg og skolen om jeg fortsatte med prosjektet.

Selvfølgelig fortsetter jeg.

Han har ingen sak, såvidt jeg kan se det. Men jeg må i et møte imorgen med Mr.Etingen og noen advokater for en liten debriefing rundt situasjonen.

Capitalism vs sosialism, fra Mannheim

What is the definition of an ideal world? We are all people of the same species. But still we treat each other differently. If the world was such that it was fair and equal there would not exist any hunger, occur any murders or rape and every one would have the equal opportunities in life.

But as we know today the world is unfair towards us. What can we do to strengthen our opportunies to succeed? Instead of weeping and reminiscing about the past that we have lost, chances we never got or the people who never believed in us. The only solution is to work harder, because what hurst you makes you stronger. The only way to survive is to think out the solutions by your self. No one is there to think for you. What is so beautiful about social democratic states like in Scandinavia is that the power lies with the people, not like in the USA where the power lies with the wealthy and the prosperous. A country that more or less gets dictated by the large corporations.

Stay tuned, there is more to come on this subject =)

Greed is not good, back in London

The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald er en bok som jeg har satt utrolig pris på. Det er en av disse bøkene som gir deg et lite snev av visdom. Den åpner med et utrolig galant innlegg:

"Whenever you feel like criticizing any one...just remember that all the people in this world haven't had the advantages that you've had."

Jeg skal ikke røpe hva boken handler om, men den har noe med den påtatte falskheten som mennesker kan ikle seg, spesielt rundt rikdom.

Det var nettopp The Great Gatsby som kom til meg i tankene da Svein (en god kamerat) og jeg leide en AC Cobra fra en tysk veteranbilhandler i Sør-Afrika. Slutten på vårt opphold i det store vakre kontinentet var kommet, og vi bestemte oss for å avslutte vår reise med stil. Tyskeren, en middelaldrende mann ved navn Andreas, var en hyggelig og meget snakkesalig type. Det viste seg at han var den pensjonerte sjefen for et stort tysk industrikonsern. Som ung, hadde han jobbet hardt og bygget opp en bedrift som han senere hadde tatt med på børsen, solgt sin eierandel, blitt mangemillionær og pensjonert seg. Jeg syntes det var fantastisk, og sa at jeg ville gjøre det samme.

”Gjør det, sa han og fortsatte, men når du er på toppen. Når alle smisker rundt deg, må du huske en ting: Alt er et skuespill. Spill med og gjør deg til. Men husk, det er et skuespill.”

Som tatt rett ut fra Gatsby, tenkte jeg, da han snakket. Den store Gatsby, rikmannen som alle ”elsket”, men som ingen brydde seg om da han døde.

Grådighet stod i veien for noe godt.

Tilbake i London, da jeg satt i et møte med Judex, Managing Director av Globexa (et finanspubliseringsfirma i det City) kom tankene til Gatsby tilbake igjen. Jeg hadde egentlig avtale om å gjøre et internship for Globexa, men jeg hadde vært innom Mr. Etingen og han hadde foreslått at jeg og Damien startet en non-profit organisasjon som driftet aksjekonkurransen. På den måten ville alle sponsorpenger bli sluset tilbake til studentene. Judex var uenig i dette. Han mente at siden jeg hadde drøftet denne idéen med han og Globexa først, så var det deres idé og de hadde eiendomretten til den. Han ville at alle inntekter skulle komme til han. Damien hadde skrevet under på en kontrakt med Globexa om et 4 måneder langt internship og kunne ikke forlate organisasjonen.

I Globexa ’s fremdriftsplan for våren, så skal de implementere 4 nye ideer i bedriften deres. 3 av dem er mine. Jeg gjør et gratis internship for firmaet. Nå vil han ha mer.

Igjen stod grådighet i veien for noe godt.

Så jeg nektet å gå med på hans premisser.

Og sa opp på dagen.

Fortune favors the brave

Jeg husker jeg kom over denne setningen da jeg leste en eller annen bok skrevet av en italiener, om dette mennesket som reiser til helvete for å finne sin kjæreste...Dantes Inferno ja! Uansett, jeg er tilbake i London nå. Da jeg ankom Heathrow og satte meg på T-banen på vei til hybelen min tenkte jeg: "Jeg er hjemme." Det var en fantastisk følelse. Jeg har lært å elske og begjære denne store byen. Det massivt varierende innslaget av ulike mennesker er herlig.

En invitt tikket inn på min Grenoble mail idag, til å delta på den numeriske testen + et kort intervju hos Morgan Stanley i Canary Wharf neste uke. Strøket er utrolig. Spesielt om du tar DLR toget gjennom på nattestid. Det er som om du cruiser gjennom et futuristisk landskap stinn av gryn. Store skjermer skriker mot deg om aksjepriser, og du føler at du er i en eller annen futuristisk film a la Bladerunner. Jeg drog likeså til T.M Lewin og kjøpte to skjorter, et stykk flunkende mansjettknapper og et typisk engelsk investor slips. Det er så dandy at jeg nesten blir litt flau, men når det er sagt så har jeg ingen forhåpninger til å komme meg forbi den numeriske testen. Jeg er intet mattegeni. Men hvem vet?

Ellers har jeg teamet opp med en dekadent franskmann ved navn Damien, som går på Grand Ecole programmet til EAP-ESCP European School of Management. Vi trosset skeptiske mennesker og solgte våre spradende idéer til CEO'en av skolen min. Vi har lyst til å starte en investeringskonkurranse for topp 20-25 skolene i London (Basert på Financial Times liste). Mr. Etingen, som sjefen heter, elsket idéen. Samme mann har kontakter i London Stock Exchange, Bloomberg og andre store finansselskaper. Så vi får se hva som skjer.

Oppildnet av min og Damiens suksess foreslo en annen venn av meg, internett entreprenør og investor i Sør-Afrika, Bradley, til å starte en investeringsblogg som vi linker til konkurransen. Jeg har sikkert hatt 100vis av idéer før, men de færreste har manifistert seg i "tangible" prosjekter (utenom mine trades på børsen, som foreløpig går med et fint pluss), så jeg er konservativ.

Men faen heller.

Fortune favors the brave!

2009 blir et fenomenalt år

People who know little are usually great talkers, while men who know much say little.

- Jean-Jacques Rousseau

Nyåret begynte med et pang.

Bomber ble sluppet over Gaza samtidig som millioner av nyttårsraketter ble sendt opp over hele verden. Min venn Fawzi satt i Doha, Qatar og stirret utover en mørk nattehimmel. Herskerne i det lille oljelandet hadde kansellert feiringen i sympati med palestinerne. Han sendte meg tekstmeldinger der han spurte om hvilke klær han skulle kjøpe til våren. Svart blazer, skinny jeans og noen hvite v-halser, svarte jeg tilbake. Det er bitende kaldt og frost i Stavanger. Det er så kaldt her at jeg faktisk ikke gidder å gå ut engang. Jeg er tydeligvis ikke skapt for dette klimaet. Dernest har det vært tid til å lese. Jeg har rundet av siste kapittel i min fjerde bok denne ferien, en ung manns historie av Dostojevskji, og gleder meg nå til å dra tilbake til London. De første dagene skal jeg saumfare lokalene til Zara, Topshop og Harrods, og kjøpe meg det jeg trenger av klær og annet til våren. Det er 11 grader der nå, januarsalget settes igang når jeg lander, og jeg har etter all sannsynlighet ingen grunn til å bekymre meg for å ta opp fag.

429 pund i husleie for Januar er betalt, og året 2009 venter.

Januar-rallyet manifesterte seg igjen, og børsen steg med 6,10%. Pengene som jeg investerte har begynt å bevege på seg. Men det er ikke mine penger lenger, det er markedets, så det eneste jeg kan gjøre nå er å flytte stop-lossen min og sjekke kursene i ny og ne. Nå går jeg ihvertfall break-even. Etter en dag. Det er jeg fornøyd med. Det er deilig når man vinner. Spekulasjon er herlig fordi du er i kontroll. Jeg kjøper og selger, og ingen andre bestemmer over meg. Det er som å drive egen geskjeft.

Nyåret blir fenomenalt.

Jeg tror det. For noen dager siden ble jeg spurt om jeg er bekymret for å ikke få jobb når jeg er ferdig med Masteren min. Det er det siste jeg er bekymret for. Så lenge det er befolkningsvekst i verden og folk bruker penger, så er det alltids muligheter for unge entreprenører til å stable noe levedyktig på bena. De unge faenivoldske entreprenørene! Vi vil ha eventyr og frihet!