Conquistadoren i Stavanger

Vakuumet som oppstår når man forlater et sted som man begjærer er merkelig perverst. Jeg levde og pulserte i London. Den multikulturelle karusellen av mennesker, følelser og galskap var på en måte et kontinuerlig narkotikum. Tilbake, selv for en kort stund, til den urnorske landsbyen Stavanger, føler jeg et merkelig rabalder. Abstinensen kryper innover. Kanskje det er fordi jeg forlot noen som stod meg ganske kjær, men også fordi hele mitt nettverk ble rippet fra hverandre, og jeg ble slengt tilbake til min sedvanlige nomade-tilstand. Når man har flakket rundt fra sted til sted, fått venner over hele verden, gir man samtidig avkall på den amorøse kavalkaden av en godt etablert sosial sirkel, på en plass. I én by.

Jeg vet jeg bare skal være i Stavanger i en måned. Men jeg er rastløs. Kroppen er forpestet av raske impulser og et ekstremt behov for å dra ut og erobre, se og velte seg i ukjent terreng. Det er fordi den gamle kameratgjengen ikke har kommet til byen enda, sier en venn. Men jeg tror ikke at nostalgiens eskadron vil mette mitt sinn og gjøre meg fornøyd. Vi sosialiserer oss ved å snakke om "ja, husker du da vi gjorde det og det på ungdomskolen, jaja, husker du for 4 år siden da...osv". Så ler vi litt og føler at vi har noe til felles. Ha ha ha. Kanskje jeg er fordervet av en slags forestilling om at jeg er verdensvant, og at resten av samfunnet er bønder. "Jeg har vært i Thailand", sier mitt søskenbarn og fortsetter, "og der er alt så mye bedre enn i Norge, folk smiler til deg og er så hyggelige". Jeg klarer ikke å la være å visualisere det paradoksale i hans resonnementer, idet han samtidig fester øyekontakt med en av de virile blondinene som spankulerer forbi oss i nattemørket.

Jeg lengter dog allerede tilbake til metropolen av kjappe impulser og hyppig liberalisme. En venninne av meg, som forøvrig også er psykolog, beskrev hennes post-cape town opplevelse som "å kikke ned i et abyss, der abysset ikke kikker tilbake på deg, men derimot traurige turer til Blindern og innkjøp på Rema 1000 istedenfor å kjøpe brunsj på restaurant. Det sender deg på en nedtur du ikke trodde du skulle få." Pokker heller. Nomade-tilværelsen tærer på, men den er ihvertfall ikke preget av ubekvemsordene rutine og hverdagslig. En av mine favorittbøker, Camus' den fremmede, ligger på nattbordet mitt. Den oppfordrer meg til å samle mine opplevelser og tanker til en personlig vignett, som bare jeg kan beskue.

Og faen heller.

Det skal jeg gjøre.

God natt.

Lawrence of Arabia

Når trygghet omgir meg på alle kanter, så føler jeg et eller annet ekstremt behov for å utagere, eller bare å flykte vekk og søke tilflukt i uvissheten. Jeg klarer å gjøre det i ny og ne, ved å plukke opp noe interessant litteratur som jeg fordyper meg i, eller ved å ta små korte spaserturer i strøk og gater jeg aldri har vært før. En gang pakket jeg bare sekken og satte meg i en buss som kjørte mot ukjent destinasjon en eller annen plass i Sør-Afrika. Det var interessant. Da jeg svirret rundt på intervju både i London, Paris og Oslo på jakt etter en eller annen jobb som kunne gi meg et karriereavspark, var jeg midt i et evinnelig kaos av uvisshet. Jeg kunne ende opp som trader, aksjemegler, konsulent eller noe slikt - men det appellerte kun fordi det betydde en fast inntekt og trygghet på en måte.

Men nå som jobb spørsmålet er avklart, og jeg vet hva jeg skal gjøre til høsten, så føler jeg et behov for uvissheten igjen. Den gjorde meg ihvertfall opptatt med noe, hodet var fylt med masse tanker og forestillinger. Kanskje jeg skal holde kjeft, tenne en sigarett og være fornøyd med tilværelsen. Følge livsanalogien til min tyrkiske klassekamerat, som ploppet ut av han en sen kveld i Grenoble: "Vi går alle mot den samme fremtiden. Det er som et togspor som har blitt lagt der for oss. Etter masteren drar jeg hjem til Ankara og jobber for pappa." Kanskje han har et forbanna togspor som hans damp lokomotiv snegler seg etter, men jeg klarer ikke noe slikt. Jeg må ha små eventyr samtidig som jeg har mine egne, selvdefinerte mål å jobbe opp mot.

Om et par dager bærer det avgårde tilbake til Stavanger. Jeg har pakket noe, kastet et par bukser og andre klær, deriblant en horde med tykke gensere. Jeg tror ikke jeg kommer til å trenge alt det der, når jeg trasker gjennom ørkenen og leker Lawrence of Arabia. Nå er jeg derimot klar for tur i skog og mark, norsk natur og hytteturer med gamle kamerater som jeg ikke har snakket, truffet eller sett på hundrevis av år.

Do whatever you will, but first be such as are able to will.

Gårsdagens spekulative vernissasje hopping i Brick Lane, vekket til live en kortvarig melankoli. Selv om vi godtet oss med merkelige impulser og gratis sprudlevann, følte jeg en viss tomhet i meg. Jeg er ved veis ende i mitt britiske eventyr. Farvel, håndtrykk og klemmer til gode venner har blitt delt ut, og tårer har blitt felt. Et sosialt nettverk, bygd opp i løpet av mitt år i London, har sakte men sikkert blitt oppløst og spredt utover hele verden. Spindelvevet blir bare større og større.

Da Egil, jeg og min hybel overtaker Torbjørn, trasket de kunstneriske sfærer av byen, minnet det meg sterkt om Post - Stavanger, Post –Trondheim og Post – Afrika. Veien, eller eventyret ender alltid en eller annen plass – før et nytt og annerledes et begynner. Da jeg stod på verandaen i Trondheim, med bacheloren i den ene hånden, og en sigarett i den andre, følte jeg meg vanvittig skremt over å begynne igjen. Da jeg satt bak i taxien en tidlig mandagsmorgen i Cape Town, på vei mot flyplassen, følte jeg akkurat det samme. Men slik er det alltid. Å spankulere langs Canada Square på intervjuer, og nyte de ruvende og majestetiske bygningene i Canary Wharf er fascinerende.

Alt føles nå som en stor og mektig drøm. Alt har gått så fort. Men en mastergrad er snart ferdig. Hele 24 fag har blitt unnagjort i løpet av dette året. Noen dager og uker har det føltes ut som om jeg gikk 24 timer i døgnet på skole. Det har vært en storslagen opplevelse, og jeg er pokker så fornøyd. Nå vet jeg at nye eventyr står for tur. Min allianse med likesinnede og geniale eventyrere gjør at mange flere prosjekter rundt fremtiden har blitt lansert. Jeg og to av mine gode venner, den sør-afrikanske entreprenøren Bradley og tyske fondsforvalter Benjamin, har begynt å sette opp en sør-afrikansk finansiell nettside, der formålet er å skape et nettverk med likesinnede tradere og investorer gjennom innlegg og diskusjoner.

Benjamin er en imponerende trader som du kan lese mer om her: http://financetalk.co.za/about/ - Hvis du finner det interessant og har lyst til å bidra med artikler, er du mer enn velkomne til å sende meg en mail på murshid@berkersolutions.com. For min del gjenstår det å få leid ut hybelen min i London innen begynnelsen av Juli, og så dra tilbake til Norge, før jeg igjen begir meg ut på eventyr. Denne gangen som næringspraktikant på den norske ambassaden i Riyadh, mens jeg skriver en masteroppgave på Saudi/Norge relasjoner.

Men jeg skal tilbake til London. Det er ihvertfall sikkert.

Piken i Grenoble

There is nothing like a ticker tape except a woman - nothing that promises, hour after hour, day after day, such sudden developments; nothing that disappoints so often or occasionally fulfils with such unbelievable, passionate magnificence.
— Walter K. Gutman (Finansiell Analytiker, beskrevet som “Proust of Wall Street” New Yorker, You Only Have to Get Rich Once, 1961, The Gutman Letter, 1903-1986)

Jeg møter henne igjen på Gare de Lyon i Paris. Hun har på seg noe lilla, fra Karen Millen tror jeg, og høyhælte sko. Hun sier hun fryser, så jeg låner henne jakken min og geleider henne inn i toget. ”Det er så lite her,” sier hun og krever å få vindusplassen. Jeg sier: ”Velkommen til de vanlige menneskers verden.” Hun snøfter litt og sier noe på hindi, så sovner hun på skulderen min. Jeg våkner av at konduktøren prikker på meg. ”Merci,” sier han når jeg gir han billettene våre. Jeg kjenner et slag i siden. ”Du har så harde skuldre.” Hun virker litt irritert. Jeg lar fingrene mine gli gjennom håret hennes og stryker henne på kinnet. Hun gir meg et rart blikk. Toget suser videre inn i nattemørket, og hun ligger inntil meg. ”Jeg vet ikke hvorfor jeg ble med”, sier hun. Jeg er stille. ”Jeg tenkte at jeg ikke skulle dra.” Hun pirker borti fingrene mine. Men øyene mine er lukket. Jeg later som om jeg sover. Etter en stund sier en stemme i kabinen: ”Étape suivante, Grenoble”. Vi er fremme. Jeg tilbyr å bære bagasjen hennes. Hun sier at jeg er litt av en gentleman. Jeg kan ikke være mer enig, og prøver å kysse henne. Hun trekker seg unna. ”Ikke her, folk ser oss,” hun virker litt beklemt. Jeg prøver igjen. Det fungerer ikke. ”Vent,” hvisker hun. ”Du er gal”, sier jeg. Igjen forteller hun meg hele historien om familien hennes, og om noe slikt som dette lekket ut til pressen. ”Gi deg, vi er i Frankrike”. Jeg synes hun er håpløs. Et lite barn i fremmedland. Men hun vil ikke gi seg. ”Jeg må være forsiktig. Slik er det bare, og du vet det.” På hotellrommet åpenbarer en annen verden seg. Kvinnen jeg er med blir plutselig en pike. Hun lager kattelyder og snakker høyt. Piken i Grenoble. Jeg legger en finger på munnen hennes.

”Jeg elsker deg.”

Hun ler, vifter med hendene og lager trutmunn. ”Ja, det sier du til alle jentene du møter. Det er slik du får dem engasjert i deg. Du bederver dem med søte ord og lovnader, så beveger du deg mot neste kvinne, så neste, så neste. Jeg kjenner til slike som deg. Jeg vet akkurat hvordan du er. Du elsker bare deg selv. Uansett så vil du ende opp såret om du forelsker deg i meg. Du vil ikke tro og begripe antallet av menn som har mistet sin forstand etter å ha lekt katt og mus med meg. Jeg er ikke et leketøy, jeg er en prektig kvinne”. Hun kommer fra en velstående familie. De har sommerhus i USA, Spania og på en øy utenfor India. Hun har hundrevis av beilere som frister med raske biler, champagne og fois gras. Hun prøver Givenchy kjoler som koster mer enn det mitt budsjett er på et par måneder, mens jeg sitter og kikker på, med bena i kryss og et lite smil i munnviken. Men det forhindrer ikke meg å sende henne meldinger, ringe henne, treffe henne i Hyde Park på søndager når hun lufter hundene sine eller ta henne med på ymse kunstgallerier i Shoreditch og Hoxton. Det forhindrer meg ikke å legge ut om min bakgrunn, mine drømmer og min galskap, si at jeg ønsker, vil ha, puste og begjære henne.

Jeg biter henne forsiktig på halsen. Hun sier: ”Din jungelgutt”. Hun vil snakke om det uferdige manuskriptet mitt; ”om disse menneskene som forlater hus, hjem og tryggheten som deres hjemland kan gi dem. Isteden pakker de alt det de eier og har, legger i vei mot ukjent land, med ingenting annet enn håp og drømmer. Sakte men sikkert bygger de en fremtid for dem og for barna deres. Bygd fra intet. Til noe gigantisk, noe vakkert. Midt i alt dette virret, svinner noen av barnene av gårde for å høste fruktene av foreldrenes harde arbeid; høyere utdannelse og en karriere. Ambisjoner, forelskelser og galskap. Men de har ingen identitet. De er fanget i et evinnelig kaos mellom ulike kulturer. Dobbelmoral og løgn. Alkohol, narkotika og kvinner som kommer og går. Men så møter han, henne.” Jeg forteller og forteller. Hun liker det. Hun vil produsere og regissere. Vi diskuterer scener, skuespillere og musikk til filmen. ”Jeg har lyst til å gjeninnføre romantikk med et snev av ekstravaganza,” sier jeg. Hun er engasjert. Hun sier at sammen skal vi lage noe genialt. ”Kjære, du har tent gnisten i meg, du har fått hjernen min til å jobbe i hundre, det holder meg våken om nettene, jeg elsker dette manuskriptet, jeg vet hvem vi burde snakke med, hvem vi burde involvere.” Hun kysser meg. Jeg glemmer tid og rom. Men jeg er ingen katt.

Hvordan kan en mann uten identitet,
bli såret?

Ferie, Mannheim

Nå er det slutten på påske ferie her i Mannheim. Tilbake til hektiske avslutningen på bachleoren. Herlig å kunne fullføre noe, og komme seg videre på noe nytt som masteren jeg driver å søker på. I begynnelsen av mai drar jeg til Berlin for å ta en emat test noe som er ganske likt Gmat testen man må ta for å komme inn på de beste business skolene i Europa. Det er en utfordring siden jeg prøver å finne motivasjon for å lese til denne prøven

Ferien har vært avslappende og en mye tiltrengt start på tenke hva jeg vil egentlig gjøre etter sommeren. Det er viktig å kunne vite hva man vil, ellers ligger man i en deprimerende grå sone som gir ingen mål og mening. Spørsmålet er om man klarer å fullføre sine planer, det en ting om å snakke om hva man skal gjøre men en annen ting om å faktisk gjøre det. Jeg vil ikke være en av de menneskene som har store planer og konstant snakker om å gjøre noe uten at noe skjer, det er en av mine største angst. 

En smart kompis fortalte meg at det finnes to slag mennesker, en som har ingen ambisjoner, er fornøyd med sin leve måte og glad for hva han har. Den andre personen er en som har ambisjoner, aldri fornøyd med seg selv og vil ha mer. Forskjellen er at den ene er glad for å være dum og ignorant, mens den andre personen aldri fornøyd med det ha har og vil ha mer. Dette er kanskje fordi han søker utfordring, nye impulser og opplevelser. 

"No Pain, No Gain" er ordtaket. Godt poeng, men er litt uenig i teorien til kompissen min fordi det må finnes folk som ikke er helt ignorante eller helt ambisjonsrike, det finnes sikkert folk i midten på skalaen. Poenget er hva er det som skaper mest lykke, hva er det som enkelte folk til å jobbe hardere enn andre. Noen har en subjektiv mening på at det har noe bakgrunn, religion, oppvekst, miljø og foreldre å gjøre. 

Men da kan jeg poengetere at det finnes mange folk med dette potensialet, men statesikken viser bare til at det finnes ca mindre enn 2 % investorer i verden. Investorer er en personlig idealistisk stilling for hvem som helst posisjon å være i. Verden blir som en sjakk brikke hvor kapitalismen styrer sitt imperium fra telefonen. En posisjon vi i sammfunnet er veldig kjent med fra stor spekulant og hoved asksjonær i aker nemlig Kjell Inge Røkke. Denne posisjonen er å si å være i nirvana for hvem som helst menneske. 

Men for å oppnå han posisjon må man gjennom flere nedgangs perioder, denne byrden er vell hvor mange av de fleste menneskene bukker ned etter flere nedturer. Men jeg må si å kunne beundre mnge av de rike som har stått på å aldri gitt opp. Det er og vanskelig å kombinere familie og business i denne perioden. Fordi man må prioritere hva som er viktigst for ens suksess. Det er liksom "ikke bare bare" å bli rik. 

Men må komme tilbake til lesinga, mitt nirvana for øyeblikket er planlegginga av turen min til Tokyo i sommeren. Det blir herligt å møte en ny kultur og folke sla jeg ser så opptil for deres hardt arbeid og lojalitet.