Ferie, liksom! =)

Det er nå den virkelige ferien min starter, mine foreldre har reist til Oslo et par dager. Huset er tomt og det er bare jeg som okkuperer det. Invitert en del venner her nå og sitter på sofaen chiller og hører på "The voice". Vi diskuterer forretnings ideer og planer på ting vi vil gjøre. Ringte broren min i dag og hooket han opp med en venn som kunne kanskje tenke seg å jobbe for ham.

Til helgen skal jeg besøke min gode venn Tony i Oslo, skal reise der sammen men en annen god venn som skal ha bursdag på Fredagen. Lurer litt på hva jeg skal kjøpe ham. Uansett så kjører vi videre til Sørlandet hvor Tony har en idyllisk hytte. Her skal vi være til søndagen og kjøre tilbake med all flytte lasset til Tony i hans mors Audi.

I begynnelsen av September har jeg bestilt biletter for å reise til Ungarn, her skal jeg besøke en god venn jeg ble kjent med i Mannheim, Tyskland. Det som blir kult da er at jeg får mer kunnskap om forholdene i Øst-Europa og hva dem har å tilby av forretnings muligheter.

Men for nå så får jeg bare si god natt og ønske alle våre lesere god sommer ferie =)

Renevatio

Yes, da er jeg tilbake i Stavanger etter en svært lærerrikt og hyggelige tid i Mannheim, Tyskland. Da jeg kom hjem til mine kjære foreldre tenkte jeg gjennom hva jeg har lært fra ett årig opphold i Mannheim.

Det er vanskelig å tenke at man ville gjort så mye mer enn det man fikk til, men man kan liksom ikke angre på hva som man kunne ha gjort. Derfor tenker jeg på å resonere på tiden jeg hadde det mest gøy, fordi det var mange. Siste semesteret tid ble tatt opp av mange ambsjoner og skole lesing, det tok tiden vekk fra andre fornøyelser. Men man er nødt til å ta ansvar når det trengs, ellers blir man aldri voksen. Jeg misunnet særlig dem som kom kun for å ta et språk kurs, dem festett vær dag og kunne gjøre hva dem ville. Hva som skjer når du opptar hele dagen med skole lesing er at man blir til dels innavendt og lite kreativ. En snakker mindre, man tenker "skole-skole-skole" hele tiden og blir rett og slett nerd. 

Det jeg har tenkt mest på er hva jeg skal gjøre i fremtiden. Det er sikkert noe som opptar flere studenter som er ferdig utdannet. Det er så skummelt at man får helt "noja" noen ganger. Men derfor har jeg bestemt meg å starte en bedrift sammen med to av mine kompisser.

Det er helt sykt på hvor gira jeg er. Tanken på det alternative liv er hva som får meg til å stå opp om morgningen å jobbe hardt. Nemlig det å kunne skape eller starte opp noe som du kan skryte på at du har skapt fra ingenting. Drømmen er se på tilbake til det nostalgiske å si at framtiden er mye bedre enn hva fortiden var. 

Det morsomme er at bare du kan skape din egen framtid. Tanken på rette seg etter e viss type disiplin eller dogme er svært ekkel. Men uten det kan man ikke skape en fremtid. Kanskje det finnes en mellom ting. 

Søken etter denne nirvanaen skal jeg etter hvert finne ut av, men målet er å komme seirende ut av min egen skygge og bygge en fremtid på drømmen om suksess er i dag muligens en håndkast eller to fra mitt ståsted. 

Renevatio er et latinsk ord for gjenfødelse, kanskje det er hva jeg trenger for å komme i mål.

Conquistadoren i Stavanger

Vakuumet som oppstår når man forlater et sted som man begjærer er merkelig perverst. Jeg levde og pulserte i London. Den multikulturelle karusellen av mennesker, følelser og galskap var på en måte et kontinuerlig narkotikum. Tilbake, selv for en kort stund, til den urnorske landsbyen Stavanger, føler jeg et merkelig rabalder. Abstinensen kryper innover. Kanskje det er fordi jeg forlot noen som stod meg ganske kjær, men også fordi hele mitt nettverk ble rippet fra hverandre, og jeg ble slengt tilbake til min sedvanlige nomade-tilstand. Når man har flakket rundt fra sted til sted, fått venner over hele verden, gir man samtidig avkall på den amorøse kavalkaden av en godt etablert sosial sirkel, på en plass. I én by.

Jeg vet jeg bare skal være i Stavanger i en måned. Men jeg er rastløs. Kroppen er forpestet av raske impulser og et ekstremt behov for å dra ut og erobre, se og velte seg i ukjent terreng. Det er fordi den gamle kameratgjengen ikke har kommet til byen enda, sier en venn. Men jeg tror ikke at nostalgiens eskadron vil mette mitt sinn og gjøre meg fornøyd. Vi sosialiserer oss ved å snakke om "ja, husker du da vi gjorde det og det på ungdomskolen, jaja, husker du for 4 år siden da...osv". Så ler vi litt og føler at vi har noe til felles. Ha ha ha. Kanskje jeg er fordervet av en slags forestilling om at jeg er verdensvant, og at resten av samfunnet er bønder. "Jeg har vært i Thailand", sier mitt søskenbarn og fortsetter, "og der er alt så mye bedre enn i Norge, folk smiler til deg og er så hyggelige". Jeg klarer ikke å la være å visualisere det paradoksale i hans resonnementer, idet han samtidig fester øyekontakt med en av de virile blondinene som spankulerer forbi oss i nattemørket.

Jeg lengter dog allerede tilbake til metropolen av kjappe impulser og hyppig liberalisme. En venninne av meg, som forøvrig også er psykolog, beskrev hennes post-cape town opplevelse som "å kikke ned i et abyss, der abysset ikke kikker tilbake på deg, men derimot traurige turer til Blindern og innkjøp på Rema 1000 istedenfor å kjøpe brunsj på restaurant. Det sender deg på en nedtur du ikke trodde du skulle få." Pokker heller. Nomade-tilværelsen tærer på, men den er ihvertfall ikke preget av ubekvemsordene rutine og hverdagslig. En av mine favorittbøker, Camus' den fremmede, ligger på nattbordet mitt. Den oppfordrer meg til å samle mine opplevelser og tanker til en personlig vignett, som bare jeg kan beskue.

Og faen heller.

Det skal jeg gjøre.

God natt.

Lawrence of Arabia

Når trygghet omgir meg på alle kanter, så føler jeg et eller annet ekstremt behov for å utagere, eller bare å flykte vekk og søke tilflukt i uvissheten. Jeg klarer å gjøre det i ny og ne, ved å plukke opp noe interessant litteratur som jeg fordyper meg i, eller ved å ta små korte spaserturer i strøk og gater jeg aldri har vært før. En gang pakket jeg bare sekken og satte meg i en buss som kjørte mot ukjent destinasjon en eller annen plass i Sør-Afrika. Det var interessant. Da jeg svirret rundt på intervju både i London, Paris og Oslo på jakt etter en eller annen jobb som kunne gi meg et karriereavspark, var jeg midt i et evinnelig kaos av uvisshet. Jeg kunne ende opp som trader, aksjemegler, konsulent eller noe slikt - men det appellerte kun fordi det betydde en fast inntekt og trygghet på en måte.

Men nå som jobb spørsmålet er avklart, og jeg vet hva jeg skal gjøre til høsten, så føler jeg et behov for uvissheten igjen. Den gjorde meg ihvertfall opptatt med noe, hodet var fylt med masse tanker og forestillinger. Kanskje jeg skal holde kjeft, tenne en sigarett og være fornøyd med tilværelsen. Følge livsanalogien til min tyrkiske klassekamerat, som ploppet ut av han en sen kveld i Grenoble: "Vi går alle mot den samme fremtiden. Det er som et togspor som har blitt lagt der for oss. Etter masteren drar jeg hjem til Ankara og jobber for pappa." Kanskje han har et forbanna togspor som hans damp lokomotiv snegler seg etter, men jeg klarer ikke noe slikt. Jeg må ha små eventyr samtidig som jeg har mine egne, selvdefinerte mål å jobbe opp mot.

Om et par dager bærer det avgårde tilbake til Stavanger. Jeg har pakket noe, kastet et par bukser og andre klær, deriblant en horde med tykke gensere. Jeg tror ikke jeg kommer til å trenge alt det der, når jeg trasker gjennom ørkenen og leker Lawrence of Arabia. Nå er jeg derimot klar for tur i skog og mark, norsk natur og hytteturer med gamle kamerater som jeg ikke har snakket, truffet eller sett på hundrevis av år.

Do whatever you will, but first be such as are able to will.

Gårsdagens spekulative vernissasje hopping i Brick Lane, vekket til live en kortvarig melankoli. Selv om vi godtet oss med merkelige impulser og gratis sprudlevann, følte jeg en viss tomhet i meg. Jeg er ved veis ende i mitt britiske eventyr. Farvel, håndtrykk og klemmer til gode venner har blitt delt ut, og tårer har blitt felt. Et sosialt nettverk, bygd opp i løpet av mitt år i London, har sakte men sikkert blitt oppløst og spredt utover hele verden. Spindelvevet blir bare større og større.

Da Egil, jeg og min hybel overtaker Torbjørn, trasket de kunstneriske sfærer av byen, minnet det meg sterkt om Post - Stavanger, Post –Trondheim og Post – Afrika. Veien, eller eventyret ender alltid en eller annen plass – før et nytt og annerledes et begynner. Da jeg stod på verandaen i Trondheim, med bacheloren i den ene hånden, og en sigarett i den andre, følte jeg meg vanvittig skremt over å begynne igjen. Da jeg satt bak i taxien en tidlig mandagsmorgen i Cape Town, på vei mot flyplassen, følte jeg akkurat det samme. Men slik er det alltid. Å spankulere langs Canada Square på intervjuer, og nyte de ruvende og majestetiske bygningene i Canary Wharf er fascinerende.

Alt føles nå som en stor og mektig drøm. Alt har gått så fort. Men en mastergrad er snart ferdig. Hele 24 fag har blitt unnagjort i løpet av dette året. Noen dager og uker har det føltes ut som om jeg gikk 24 timer i døgnet på skole. Det har vært en storslagen opplevelse, og jeg er pokker så fornøyd. Nå vet jeg at nye eventyr står for tur. Min allianse med likesinnede og geniale eventyrere gjør at mange flere prosjekter rundt fremtiden har blitt lansert. Jeg og to av mine gode venner, den sør-afrikanske entreprenøren Bradley og tyske fondsforvalter Benjamin, har begynt å sette opp en sør-afrikansk finansiell nettside, der formålet er å skape et nettverk med likesinnede tradere og investorer gjennom innlegg og diskusjoner.

Benjamin er en imponerende trader som du kan lese mer om her: http://financetalk.co.za/about/ - Hvis du finner det interessant og har lyst til å bidra med artikler, er du mer enn velkomne til å sende meg en mail på murshid@berkersolutions.com. For min del gjenstår det å få leid ut hybelen min i London innen begynnelsen av Juli, og så dra tilbake til Norge, før jeg igjen begir meg ut på eventyr. Denne gangen som næringspraktikant på den norske ambassaden i Riyadh, mens jeg skriver en masteroppgave på Saudi/Norge relasjoner.

Men jeg skal tilbake til London. Det er ihvertfall sikkert.