11. Oktober, 2008

Jeg har vært på intervju hos Shell. Det var en typisk engelsk mann som intervjuet meg. Han var veldig rolig og imøtekommende, og fikk meg til å føle meg nervøs. ”Hva er det med han? Hvordan skal jeg forholde meg til denne personen?” Men jeg snakket og snakket og følte at det generelt gikk greit. Jeg fikk spørsmål som hva ville du ha gjort hvis du ble sjefen for markedsføring i Shell og skulle implementere verdiene til selskapet i alle de ansatte.

- ”Vel, begynte jeg, det viktigste er at alle føler seg inkludert. Jeg ville ha prøvd å få alle de ansatte til å BLI Shell. Å få alle til å føle seg som en organisme, brødre, søstre, en stor familie – med sterke familiebånd.”

Han noterte litt i boken sin, og spurte videre: Interessant, hvordan skulle du ha fått dette til?

- ”Det viktige her, tror jeg, er å få alle til å føle seg spesielle siden de er en del av Shell.” Akkurat her følte jeg intenst for å nevne nazistene, eller FRP hjemme i Norge, om hvordan man burde skape en fiktiv ytre fiende som kan skape samhold, og denne fienden kunne være andre oljeselskap, eller til og med Green Peace! Mulighetene var mange, og hjernen min jobbet på høygir for å finne noe konstruktivt. Så plutselig så jeg på denne mannen bak pulten der, som hadde jobbet i Shell i 17 år, og som satt og intervjuet 100vis av kandidater i løpet av et år. Han hadde fortalt meg at av alle søknadene de får inn, blir 90% kastet vekk, de resterende 10% kalt inn på et intervju som jeg satt i, og blant disse igjen ville bare 1 av 15 få et internship. Faen heller tenkte jeg da og, plumpet ut: - ”En sang som alle kan synge hver morgen?”