-"Først vil jeg si gratulerer," begynte intervjuer dama hos Geelmuyden Kiese. -"For at du er en av 10 stykker som har kommet gjennom til dette intervjuet, av 158 søkere." Jeg kom tidsnok til lokalene deres i Lille gaten i Oslo. Etter å ha løpt opp og ned Karl Johan, ko ko, fant jeg det endelig.
Første jeg gjorde da jeg kom inn, var å spørre etter drops. Etterpå så drakk jeg noe vann og snakket med den vakre sekretæren som pakket noen saker. Så intervjuet. Du er jammen heldig du som får komme på intervju! Haha! Jeg har ikke fått noen jobb enda, men får gratulasjoner for å ha kommet gjennom.
Jaja.
Jeg lekte med. Jeg forsøkte å være katten, og intervjuerne ballen. Det var to av dem. To kvinner. De spurte masse spørsmål og ville at jeg skulle løse strategiske oppgaver. Jeg hadde på meg en mørkeblå dress (som satt perfekt) og skikkelig røde sokker. Hadde ikke barbert meg eller pusset tennene(rakk det ikke) pluss at jeg bare sov 3timer før intervjuet(nerver? Nei bare Jet-lag fra turen fra London.)
Jeg kranglet litt med hun ene. Jeg siterte Ralph Waldo Emerson og lekte bedreviter. Hun sådde tvil rundt mine etiske prinsipper.
Jeg nektet.
-"Neste uke får du vite om du kommer videre til andre intervju."
10 av 158. Så bare noen få av 10.
For å få jobb.
På vei hjemover, tenkte jeg at faen heller, jeg har lyst til å leve leve leve og leve. Kjenne at bakken brenner under meg, og være fri. Slik er det i London. Slik var det ikke da jeg smatt innom Oslo på intervju, da begynte plutselig "trygghet" og "fast" inntekt å friste.
Jeg nekter.
Trygghet har aldri vært meg.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
Posts
1 comment:
kanskje ikke, men det er en trygghet i seg selv at du sier at du vil aldri ha trygghet. da aksepterer du et prinsipp som er i formuleringen veldig statisk, og samtidig veldig forandrelig.
Skulle gjerne vært der på intervju og hørt på deg der;-)
Post a Comment