Lawrence of Arabia

Når trygghet omgir meg på alle kanter, så føler jeg et eller annet ekstremt behov for å utagere, eller bare å flykte vekk og søke tilflukt i uvissheten. Jeg klarer å gjøre det i ny og ne, ved å plukke opp noe interessant litteratur som jeg fordyper meg i, eller ved å ta små korte spaserturer i strøk og gater jeg aldri har vært før. En gang pakket jeg bare sekken og satte meg i en buss som kjørte mot ukjent destinasjon en eller annen plass i Sør-Afrika. Det var interessant. Da jeg svirret rundt på intervju både i London, Paris og Oslo på jakt etter en eller annen jobb som kunne gi meg et karriereavspark, var jeg midt i et evinnelig kaos av uvisshet. Jeg kunne ende opp som trader, aksjemegler, konsulent eller noe slikt - men det appellerte kun fordi det betydde en fast inntekt og trygghet på en måte.

Men nå som jobb spørsmålet er avklart, og jeg vet hva jeg skal gjøre til høsten, så føler jeg et behov for uvissheten igjen. Den gjorde meg ihvertfall opptatt med noe, hodet var fylt med masse tanker og forestillinger. Kanskje jeg skal holde kjeft, tenne en sigarett og være fornøyd med tilværelsen. Følge livsanalogien til min tyrkiske klassekamerat, som ploppet ut av han en sen kveld i Grenoble: "Vi går alle mot den samme fremtiden. Det er som et togspor som har blitt lagt der for oss. Etter masteren drar jeg hjem til Ankara og jobber for pappa." Kanskje han har et forbanna togspor som hans damp lokomotiv snegler seg etter, men jeg klarer ikke noe slikt. Jeg må ha små eventyr samtidig som jeg har mine egne, selvdefinerte mål å jobbe opp mot.

Om et par dager bærer det avgårde tilbake til Stavanger. Jeg har pakket noe, kastet et par bukser og andre klær, deriblant en horde med tykke gensere. Jeg tror ikke jeg kommer til å trenge alt det der, når jeg trasker gjennom ørkenen og leker Lawrence of Arabia. Nå er jeg derimot klar for tur i skog og mark, norsk natur og hytteturer med gamle kamerater som jeg ikke har snakket, truffet eller sett på hundrevis av år.