Sunday 19 April 2009

Piken i Grenoble


There is nothing like a ticker tape except a woman - nothing that promises, hour after hour, day after day, such sudden developments; nothing that disappoints so often or occasionally fulfils with such unbelievable, passionate magnificence.

— Walter K. Gutman (Finansiell Analytiker, beskrevet som “Proust of Wall Street” New Yorker, You Only Have to Get Rich Once, 1961, The Gutman Letter, 1903-1986)

Jeg møter henne igjen på Gare de Lyon i Paris. Hun har på seg noe lilla, fra Karen Millen tror jeg, og høyhælte sko. Hun sier hun fryser, så jeg låner henne jakken min og geleider henne inn i toget. ”Det er så lite her,” sier hun og krever å få vindusplassen. Jeg sier: ”Velkommen til de vanlige menneskers verden.” Hun snøfter litt og sier noe på hindi, så sovner hun på skulderen min. Jeg våkner av at konduktøren prikker på meg. ”Merci,” sier han når jeg gir han billettene våre. Jeg kjenner et slag i siden. ”Du har så harde skuldre.” Hun virker litt irritert. Jeg lar fingrene mine gli gjennom håret hennes og stryker henne på kinnet. Hun gir meg et rart blikk. Toget suser videre inn i nattemørket, og hun ligger inntil meg. ”Jeg vet ikke hvorfor jeg ble med”, sier hun. Jeg er stille. ”Jeg tenkte at jeg ikke skulle dra.” Hun pirker borti fingrene mine. Men øyene mine er lukket. Jeg later som om jeg sover. Etter en stund sier en stemme i kabinen: ”Étape suivante, Grenoble”. Vi er fremme. Jeg tilbyr å bære bagasjen hennes. Hun sier at jeg er litt av en gentleman. Jeg kan ikke være mer enig, og prøver å kysse henne. Hun trekker seg unna. ”Ikke her, folk ser oss,” hun virker litt beklemt. Jeg prøver igjen. Det fungerer ikke. ”Vent,” hvisker hun. ”Du er gal”, sier jeg. Igjen forteller hun meg hele historien om familien hennes, og om noe slikt som dette lekket ut til pressen. ”Gi deg, vi er i Frankrike”. Jeg synes hun er håpløs. Et lite barn i fremmedland. Men hun vil ikke gi seg. ”Jeg må være forsiktig. Slik er det bare, og du vet det.” På hotellrommet åpenbarer en annen verden seg. Kvinnen jeg er med blir plutselig en pike. Hun lager kattelyder og snakker høyt. Piken i Grenoble. Jeg legger en finger på munnen hennes.

”Jeg elsker deg.”

Hun ler, vifter med hendene og lager trutmunn. ”Ja, det sier du til alle jentene du møter. Det er slik du får dem engasjert i deg. Du bederver dem med søte ord og lovnader, så beveger du deg mot neste kvinne, så neste, så neste. Jeg kjenner til slike som deg. Jeg vet akkurat hvordan du er. Du elsker bare deg selv. Uansett så vil du ende opp såret om du forelsker deg i meg. Du vil ikke tro og begripe antallet av menn som har mistet sin forstand etter å ha lekt katt og mus med meg. Jeg er ikke et leketøy, jeg er en prektig kvinne”. Hun kommer fra en velstående familie. De har sommerhus i USA, Spania og på en øy utenfor India. Hun har hundrevis av beilere som frister med raske biler, champagne og fois gras. Hun prøver Givenchy kjoler som koster mer enn det mitt budsjett er på et par måneder, mens jeg sitter og kikker på, med bena i kryss og et lite smil i munnviken. Men det forhindrer ikke meg å sende henne meldinger, ringe henne, treffe henne i Hyde Park på søndager når hun lufter hundene sine eller ta henne med på ymse kunstgallerier i Shoreditch og Hoxton. Det forhindrer meg ikke å legge ut om min bakgrunn, mine drømmer og min galskap, si at jeg ønsker, vil ha, puste og begjære henne.

Jeg biter henne forsiktig på halsen. Hun sier: ”Din jungelgutt”. Hun vil snakke om det uferdige manuskriptet mitt; ”om disse menneskene som forlater hus, hjem og tryggheten som deres hjemland kan gi dem. Isteden pakker de alt det de eier og har, legger i vei mot ukjent land, med ingenting annet enn håp og drømmer. Sakte men sikkert bygger de en fremtid for dem og for barna deres. Bygd fra intet. Til noe gigantisk, noe vakkert. Midt i alt dette virret, svinner noen av barnene av gårde for å høste fruktene av foreldrenes harde arbeid; høyere utdannelse og en karriere. Ambisjoner, forelskelser og galskap. Men de har ingen identitet. De er fanget i et evinnelig kaos mellom ulike kulturer. Dobbelmoral og løgn. Alkohol, narkotika og kvinner som kommer og går. Men så møter han, henne.” Jeg forteller og forteller. Hun liker det. Hun vil produsere og regissere. Vi diskuterer scener, skuespillere og musikk til filmen. ”Jeg har lyst til å gjeninnføre romantikk med et snev av ekstravaganza,” sier jeg. Hun er engasjert. Hun sier at sammen skal vi lage noe genialt. ”Kjære, du har tent gnisten i meg, du har fått hjernen min til å jobbe i hundre, det holder meg våken om nettene, jeg elsker dette manuskriptet, jeg vet hvem vi burde snakke med, hvem vi burde involvere.” Hun kysser meg. Jeg glemmer tid og rom. Men jeg er ingen katt.

Hvordan kan en mann uten identitet,
bli såret?

Thursday 16 April 2009

Ferie, Mannheim

Nå er det slutten på påske ferie her i Mannheim. Tilbake til hektiske avslutningen på bachleoren. Herlig å kunne fullføre noe, og komme seg videre på noe nytt som masteren jeg driver å søker på. I begynnelsen av mai drar jeg til Berlin for å ta en emat test noe som er ganske likt Gmat testen man må ta for å komme inn på de beste business skolene i Europa. Det er en utfordring siden jeg prøver å finne motivasjon for å lese til denne prøven

Ferien har vært avslappende og en mye tiltrengt start på tenke hva jeg vil egentlig gjøre etter sommeren. Det er viktig å kunne vite hva man vil, ellers ligger man i en deprimerende grå sone som gir ingen mål og mening. Spørsmålet er om man klarer å fullføre sine planer, det en ting om å snakke om hva man skal gjøre men en annen ting om å faktisk gjøre det. Jeg vil ikke være en av de menneskene som har store planer og konstant snakker om å gjøre noe uten at noe skjer, det er en av mine største angst. 

En smart kompis fortalte meg at det finnes to slag mennesker, en som har ingen ambisjoner, er fornøyd med sin leve måte og glad for hva han har. Den andre personen er en som har ambisjoner, aldri fornøyd med seg selv og vil ha mer. Forskjellen er at den ene er glad for å være dum og ignorant, mens den andre personen aldri fornøyd med det ha har og vil ha mer. Dette er kanskje fordi han søker utfordring, nye impulser og opplevelser. 

"No Pain, No Gain" er ordtaket. Godt poeng, men er litt uenig i teorien til kompissen min fordi det må finnes folk som ikke er helt ignorante eller helt ambisjonsrike, det finnes sikkert folk i midten på skalaen. Poenget er hva er det som skaper mest lykke, hva er det som enkelte folk til å jobbe hardere enn andre. Noen har en subjektiv mening på at det har noe bakgrunn, religion, oppvekst, miljø og foreldre å gjøre. 

Men da kan jeg poengetere at det finnes mange folk med dette potensialet, men statesikken viser bare til at det finnes ca mindre enn 2 % investorer i verden. Investorer er en personlig idealistisk stilling for hvem som helst posisjon å være i. Verden blir som en sjakk brikke hvor kapitalismen styrer sitt imperium fra telefonen. En posisjon vi i sammfunnet er veldig kjent med fra stor spekulant og hoved asksjonær i aker nemlig Kjell Inge Røkke. Denne posisjonen er å si å være i nirvana for hvem som helst menneske. 

Men for å oppnå han posisjon må man gjennom flere nedgangs perioder, denne byrden er vell hvor mange av de fleste menneskene bukker ned etter flere nedturer. Men jeg må si å kunne beundre mnge av de rike som har stått på å aldri gitt opp. Det er og vanskelig å kombinere familie og business i denne perioden. Fordi man må prioritere hva som er viktigst for ens suksess. Det er liksom "ikke bare bare" å bli rik. 

Men må komme tilbake til lesinga, mitt nirvana for øyeblikket er planlegginga av turen min til Tokyo i sommeren. Det blir herligt å møte en ny kultur og folke sla jeg ser så opptil for deres hardt arbeid og lojalitet.