Friday 31 October 2008

31. Oktober, 2008.

- "Heisann, dette er fra Geelmuyden.Kiese i Oslo. Vi lovet å gi deg svar i løpet av denne uken, vedrørende om du kom videre i prosessen vår (.....) desverre (......) vi hadde ganske mange gode kandidater."

-"Begrunnelse?"

-"Vel, vi følte at du kanskje var litt for selvsikker i svarene dine, og brukte litt kort tid på å komme frem til løsninger av de strategiske oppgavene (.....) Mitt råd til deg er at neste gang så bruker du lengre tid (....) Men vi ønsker deg lykke til videre."

Haha.

Gjennom tiår med skole, venter et arbeidsliv der mennesker fortsatt skal belære deg om livets visdom. Hva vet de egentlig?

Jeg er fri!

Thursday 30 October 2008

30. Oktober, 2008.

Almaz, en av de skamrike guttene fra Kazakstan i klassen, ville at jeg skulle komme på Halloween party på Crystal i London. Crystal er kanskje den hippeste og posheste klubben akkurat nå, og de hadde leid hele dritten.

-"Alot of stunning Russian girls, come on man."

Det fristet litt, men jeg tror jeg blir hjemme.

Martin, Dennis og jeg har funnet ut at det skjer konferanser hele tiden i London.

Ikke for studenter, men for finansmenn.

Men vi er jo finansmenn, så vi gir fullstendig faen. Haha! I November er det et par midt-østen venture kapitalist konferanser, så et par konferanser med amerikanske bankmenn, blant annet en konferanse der Jim Rogers (en av mine helter, google han) kommer og holder en tale. Jim Rogers startet Quantum fondet sammen med George Soros, en av verdens første og mest profitable Hedgefond. Han pensjonerte seg i midten av tredveårene og brukte tiden til å skrive bøker, filosofere, filantropologi og kjøre gjennom Asia med motorsykkel.

For å kunne mingle med disse menneskene, må vi skippe forelesninger og skrive unna alle innleveringene vi har. Men ved hjelp av et godt nettverk med mennesker som skriver under på oppmøtepapirene til de ulike forelesningene, og tidlige dager på skolen som inkluderer avansert klipp og lim, så planlegger vi å entré konferansenes verden.

Nomura Investmentbanking conference neste.

29. Oktober, 2008.

Siste konferanse dag.

Dressen min begynner å bli sliten, og jeg begynner å bli lei av networking og å utbrodere om Berker Solutions. Ingen konkrete resultater enda, men jeg har blitt kjent med en god del interessante mennesker og fått en del LinkedIN, Facebook og ja...visittkort. Men jeg begynner å bli flinkere og flinkere til dette merker jeg, og engelsken finspisser seg.

Vel,
rett før jeg skulle dra, tenkte jeg å hilse på en ganske fresh mann (utrolig stilig antrukket, som tatt ut i fra GQ-magazine.) og snakke med han. Han var ganske morsom og fortalte om hans yngre dager, da han som graduate fra et eller annet topp universitet hadde dratt til Dubai og jobbet seg til der han var nå.

Som ung trenger du en mentor, mente han. Jeg var enig. Men jeg mente at mange mennesker blir født inn i et nettverk som sikrer dem suksess i livet. Han var uenig.

-"You have to be brave, and think outside the box. You approached me. You know me now. Tell you what, send me your CV, and I will see what I can do."

Han gav meg kortet sitt.

CEO,
International Holdings,
Dubai.

Haha! Det var genialt!

Da jeg trasket hjemover i regnværet dundret Andrew Cardozas læresetning i hodet:
"Be brave, be brave, be brave, be brave, always be brave."

28. Oktober, 2008.

I dag var jeg alene på konferansen.

Men i krisens tid så er alle bankfunksjonærer alene.

-"When I take the Taxi from the Airport, and the taxidriver turnes around and ask me: Are you a banker?! I always say: No no no, I just work for them"

En av talerne på konferanse, en eldre herremann i dress, høstet latter og applaus for åpningsutsagnet til talen hans.

Det er overveldende av investorer og bankfunksjonærer fra Midt-Østen på konferansen. De kommer fra land som Bahrain, Abu Dhabi, Qatar og liknende. Den største sponsoren av konferansen var fra Dubai; International Holdings. Jeg prøvde iherdig å finne CEO'en av selskapet og selge og selge og selge, men han var ikke å se i mylderet av menneske hysteri.

Så etter å ha fått ekstreme mengder med visittkort (det første folk gjør når de networker på slike steder er å gi deg visittkortet sitt. Siden jeg ikke har et, så blir jeg gjennomskuet og må nevne at jeg er masterstudent. Når du forresten nevner at du er masterstudent er ikke folk så interessert i å snakke med deg her.) så ventet en galla-middag. Taleren for gallamiddagen var tidligere statsministeren av Pakistan, Shaukat Aziz.

-" Everybody is here for the money. Every single person in this room wants more money, so you need to have a exceptional track record to get funded in these days. You have just started your journey. Have you seen Wall Street? Would you have given Bud Fox 100 000 grand?"

Jeg satt ved siden av en ganske stilig ung engelskmann i slutten av sine tredve cirka. Han hadde jobbet som Hedgefund forvalter i mange år, men nå jobbet han i et Venture Capitalist fond. Han fortalte om ville år i Dubai og New York, og sa at jeg burde dra til Asia, jobb opp et rykte, samle opp kapital og så kom tilbake til Europa som selvstendig investor. Alt var mulig i disse dager. Han skulle pensjonere seg snart etter å ha jobbet og jobbet og jobber, og da jeg spurte hva en person som han trengte for å kunne pensjonere seg tidlig:

-" About 100 million US dollars."

27. Oktober, 2008.

Fares tipset meg om en finans og bank-konferanse i London som varte over tre dager. Konferansen samlet finansmenn fra hele verden, med prominente talere fra ulike gigantiske hedgefond og investment banker. Konferansen er ment kun for professionals, eller folk som jobber i finansindustrien, men for nettverkingens skyld så påberopte vi oss selv denne egenskapen da vi meldte oss på.

- "Lets fuck the school and hustle in some network."

Jeg kunne ikke vært mer enig. Tre sammenhengende dager på et fancy hotell, fylt med gratis mat og middager, og muligheten til å snakke en investor til å investere i de briljante forretningsplanene våre - det var ikke å fornekte!

Første dagen var ganske interessant, vi spradet rundt i dress og snakket med tillagt aksént mens vi nippet i oss god drikke og knasket på fingermat. Jeg kom i snakk med noen engelske bankmenn som hadde lånt SAS i Norge store summer med penger.

- "They are in a crisis now, if the new EU-laws falls in place, I'll tell you, they will be fucked hard. But anyways, we get our interest money, and that makes us happy."

CEO'en av Fajr Capital, et gigantisk Venture Capitalist fond, var ikke så interessert i å investere i forsikringsidéen min.

-"How old are you son? You are probably doing your masters right? Well in that case, you are in the learning stage. Soon you will be in the earning stage, and then where I am now, the returning stage. The returning stage is when you have achieved financial freedom, and can use our time to give back to society."

Dette var en riktig gammel og dekadent mann, som ifølge han selv hadde bygd sin formue fra ingenting. Vel, jeg tok rådene hans - men ergret meg litt over at jeg var "såkalt ung".

Men blant disse rådville bankmenn i krisens tid, ja,
jeg følte meg heldig.

Friday 24 October 2008

24. Oktober, 2008.

-"Først vil jeg si gratulerer," begynte intervjuer dama hos Geelmuyden Kiese. -"For at du er en av 10 stykker som har kommet gjennom til dette intervjuet, av 158 søkere." Jeg kom tidsnok til lokalene deres i Lille gaten i Oslo. Etter å ha løpt opp og ned Karl Johan, ko ko, fant jeg det endelig.

Første jeg gjorde da jeg kom inn, var å spørre etter drops. Etterpå så drakk jeg noe vann og snakket med den vakre sekretæren som pakket noen saker. Så intervjuet. Du er jammen heldig du som får komme på intervju! Haha! Jeg har ikke fått noen jobb enda, men får gratulasjoner for å ha kommet gjennom.

Jaja.

Jeg lekte med. Jeg forsøkte å være katten, og intervjuerne ballen. Det var to av dem. To kvinner. De spurte masse spørsmål og ville at jeg skulle løse strategiske oppgaver. Jeg hadde på meg en mørkeblå dress (som satt perfekt) og skikkelig røde sokker. Hadde ikke barbert meg eller pusset tennene(rakk det ikke) pluss at jeg bare sov 3timer før intervjuet(nerver? Nei bare Jet-lag fra turen fra London.)

Jeg kranglet litt med hun ene. Jeg siterte Ralph Waldo Emerson og lekte bedreviter. Hun sådde tvil rundt mine etiske prinsipper.

Jeg nektet.

-"Neste uke får du vite om du kommer videre til andre intervju."

10 av 158. Så bare noen få av 10.

For å få jobb.

På vei hjemover, tenkte jeg at faen heller, jeg har lyst til å leve leve leve og leve. Kjenne at bakken brenner under meg, og være fri. Slik er det i London. Slik var det ikke da jeg smatt innom Oslo på intervju, da begynte plutselig "trygghet" og "fast" inntekt å friste.

Jeg nekter.

Trygghet har aldri vært meg.

Thursday 23 October 2008

21. Oktober, 2008.

Jeg våknet denne morgenen til en hyggelig melding.

Jeg hadde skulket undervisning og ba Nixon skrive under på papirene som viser at vi er tilstede. Drakk en svart kopp med kaffe, spiste noe cornflakes og sjekket bankkontoen min som er relativt slunken. Nixon er forresten en fyr fra Warwick som bare tenker og snakker om jenter hele tiden. Der jeg har avansert til andre ting, føler jeg nå ihvertfall, så....jaja. Jeg liker han.

Uansett, jeg kom videre i Shell sitt Graduate program. 1 av 15.

Haha!

Det lukter svidd internship.

Monday 20 October 2008

20. Oktober, 2008.

"We are what we repeatedly do. Excellence, then, is not an act, but a habit." - Aristoteles. Lurer på om det var det Kerouac mente da han foreslo den mentale suggesjonen; "Alltid vær et geni, alltid vær et geni og drit i hva andre synes."

Aristoteles fikk jeg fra en av grunnleggerne bak Qedis Consulting, et konsulentselskap som hadde stand på et event som jeg var på her i London. Jeg elsket den mannen. Han var en av de eneste som ikke gikk kledd i dress, snakket som en foss og fortalte meg om da han startet selskapet for 4år siden, fra scratch, og nå teller de 400 konsulenter eller noe slikt. Jeg sa at jeg elsket sånne entreprenøriske mennesker og måtte fortelle litt om forsikringsidéen min. Han la meg til på LinkedIN og ba meg søke på trainee stillingene de tilbudte.

Kanskje, sa jeg.

Heller selge forsikring til fattige, tenkte jeg.

Dama til Dennis forsøkte å ta selvmord i går. En salig cocktail-blanding av tabletter og rissing av håndledd. 3 dager etter at han gjorde det slutt med henne. "I have to leave to Germany for the weekend and talk to the police." Håper det ordner seg for han, og henne - tilslutt.

Sunday 19 October 2008

19. Oktober, 2008

Fares stod utfor Holborn stasjonen og ventet. Jeg hadde spasert rundt Holborn distriktet og mimret om mine gamle dager da jeg gikk på sommerskole ved LSE. "Peacock Teateret," de ulike forelseningesalene og studentresidensene. Italienske jenter og Luis Vuitton vesker. Første gangen jeg møtte min gode colombianske venninne, Carolina, som jeg dultet borti og så spurte om hun ville være med å spise middag. Følgelig ville hun være med å spise middag. Jeg ble kjent med en god del fantastiske mennesker her. Nå er de borte. Høstløvet faller fra trærne og skaper en fantastisk stemning. Jeg knipser i vei med mitt semi-profesjonelle kamera. Jeg knipser bilder av alt fra uteliggere til LSE skiltene som henger rundt omkring.

Fares kler seg ganske galant. Lysgrå blazer med et hvitt skjerf tvinnet rundt halsen. Marineblå seilsko og italienske tweedbukser. -"Murshid, my friend, where shall we go?" Han virket trøtt og meget bakruspreget. Jeg fortalte han om Diwali-festivalen og masse indere. Han synes det virket interessant. -"I love Indian girls."

Først spiste vi vaffler og snakket om å jobbe for ulike investeringsbanker i byen. Han sa at det fantes over 150 ulike finansielle institusjoner og at vi burde gå og snakke med alle og enhver. -"My father is the Chairman of a major bank in Tunisia, he said he will try to get me an internship in an Emirates Bank. What do you think?" Jeg sa ja joda, men heller gjøre noe selv. For min del ihvertfall. Jeg foreslo at vi gikk til alle bankene og presenterte oss selv som headhuntere av gode kandidater. -"We are young, let us dream fucking big and crazy."

5000 indere samlet sammen på Trafalgar Square. Det var som om vi var i India. Det var massivt. Indisk musikk. Indisk mat. -"When we were young, say 13-14, we used to go to these places. Just to look at the girls. Now when we are in our twenties we still do the same. When will it end?"

Saturday 18 October 2008

18. Oktober, 2008.

KOKO!


- "Dette er seriøst det sykeste lokalet jeg noensinne har sett. Seriøst. Det sykeste lokalet." Anders ser måpende utover lokalet fra fjerde etasje på klubben KOKO i Camden. Han har nettopp shottet et par 1 punds shotter (som jeg mistenker inneholdt 0% alkohol) og ser på Audio Bully spille på scenen under oss. Det er stappfullt med mennesker overalt, og elektronika-rock-hip hop strømmer ut av høytalerne (jeg klarer ikke å definere sjangeren de spiller i). Æææh, jeg skriver i presensform....ok ja koko var ganske bra. Bortsett fra køen som var milelang (gav oss en fin anledning til å bli kjent med diverse mennesker, blant annet noen supertrendy briter som kunne fortelle oss at:"In London, people usually think you want something from them, if guys like you, strangers, just start talking." Vi ville ikke ha noe fra dem, kanskje noen interessante historier. Jeg foretrakk kjærlighetshistorier kunne jeg fortelle, men nei, de var ikke så villige til å dele på det.

Imorgen er det kaffi med en fyr fra Tunisia, eller Divali-festival med noen indere, eller kunst-utstilling med en ganske eksentrisk, men hyggelig jente fra Hong Kong. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Idag skal jeg ihvertfall slappe av og komme meg til hektene igjen - etter gårsdagens strabaser. Puh.

Friday 17 October 2008

17. Oktober, 2008

Jeg har funnet ut at jeg ikke gidder å være nedfor lenger. Det er ganske stress egentlig - og ganske uproduktivt. Så jeg stod opp tidlig idag, jogget rundt de små elvene ved Bethnal Green, spiste en fantastisk frokost bestående av to halvkokte egg, to brødskiver, noe Jarlsberg, noe bønner og litt salat. Og to store glass, ett med melk og ett med eplejus. Så drog jeg til butikken (de heter TESCO her borte og er alltid stappfulle.) og kjøpte massivt med mat, og snakket og snakket og snakket med ekspedrisen som alt fra rabattkuponger til været ute - til folk begynte å rope i køen. "Come on, move on!" Haha! England altså.

Det geniale med London er at du alltid har 100 ting å gjøre på, og 100 ting du blir invitert på. Hvis man skal dra ut, så kan du velge mellom High-class klubber som Crystal, Movida or liknende, Middle-class og lower-class. Hahahaha, det er så fjernt fra altmulig normalt.

Thursday 16 October 2008

16. October, 2008




London London. Jeg er nedbrutt. Nå har nedgangsperioden kommet. Jeg vet at den sannsynligvis ikke varer lenge, men jeg kjenner den på kroppen. De siste dagene har vært preget av apati og prokrastinering. Suget etter å kjempe og nødvendigheten av å leve hardt har plutselig tatt slutt. Undervisning fra 9.00-17.00 hver dag, liten grad av frihet og et begrenset finansielt budsjett har satt sitt preg. En Thailandsk jente i klassen min kommenterte det idag på en salsabar. -"Du har sluttet å gå med de grønne og røde buksene, og det virker som om du kjeder deg og er deprimert. Du enser ikke lenger jentene, og så er du ikke lenger så liksom-vittig og engasjert". Vel, hva kunne jeg si på det. Alle har en nedgangsperiode en eller annen gang. Min kommer etter en lang lang opptur. Hver gang noe slikt kommer avgårde, så tar jeg en papirlapp og skriver noe Lakshmi Mittal har sagt, og henger den opp på veggen hjemme. Jeg tror inderlig på at mennesker skaper deres egne tilværelser. Man kan gjøre himmel ut av helvete og helvete utav en fantastisk tilværelse. Mittal:


" Everyone experiences tough times, it is a measure of your determination and dedication how you deal with them and how you can come through them."

Wednesday 15 October 2008

15. Oktober, 2008.

LinkedIN er et fantastisk verktøy. Har fått nytte av det allerede. Klassen min er utrolig variert. Indere, russere, kinesere, amerikanere - folk fra hele verden. Alt fra utrolig rike mennesker, til en kul fyr som heter Darcy, som faktisk vasket om kveldene og sparte penger til å ta masteren. Jeg håper han lykkes hardt. Ekstremt hardt.

14. Oktober, 2008

Hard dag idag. Undervisning fra 9.00 til 21.00. Først Managerial Accounting med Ferooza Cooper. Dama er sån halveis fra India, rakker ned på spesielt en fyr i klassen som ikke tør å si noe, og er utrolig streng. Hun låser dørene før hver forelesning - så hvis man er 5 min for sen kommer man ikke inn. Nixon mente jeg burde taste alle de resterende siffrene og spørre etter Sanna. Jeg sa at det gadd jeg ikke.

Nesten som å være tilbake på barneskolen. Hehe. Etterpå er det Business Statistics med en kineser som har en utrolig morsom dialekt. Den siste timen med fransk var uutholdelig. Men det gikk greit. Jeg overlevde. Tirsdager på MIB er tøffe.....

Monday 13 October 2008

13. Oktober, 2008

I går var det et massivt slagsmål i gaten hvor jeg bor. To gjenger på til sammen 35 stykker slo løs på hverandre med balltreer, glassflasker og planker. Jeg satt på vinduskarmen og røyket en sigarett mens jeg kikket på opptrinnet. Det virket så fjernt vekke. Jeg kunne ikke relatere meg til det.

12. Oktober, 2008

Max er en kul tysker. Han er typisk tysk. Skikkelig gjennomført klesstil, morsom og gal. Jeg liker Max. Han fortalte meg i dag om en klubb som han hadde vært på. KOKO i Camden Town. Klubben er et gigantisk teater på fem etasjer som var blitt gjort om til et utested, stilen er rock og trendy, det var billig der og du slapp å stå på gjesteliste for å komme inn. ”La oss dra der neste helg,” sa han og jeg: ”Jajajaja, jeg er med!”

11. Oktober, 2008

Jeg har vært på intervju hos Shell. Det var en typisk engelsk mann som intervjuet meg. Han var veldig rolig og imøtekommende, og fikk meg til å føle meg nervøs. ”Hva er det med han? Hvordan skal jeg forholde meg til denne personen?” Men jeg snakket og snakket og følte at det generelt gikk greit. Jeg fikk spørsmål som hva ville du ha gjort hvis du ble sjefen for markedsføring i Shell og skulle implementere verdiene til selskapet i alle de ansatte.

- ”Vel, begynte jeg, det viktigste er at alle føler seg inkludert. Jeg ville ha prøvd å få alle de ansatte til å BLI Shell. Å få alle til å føle seg som en organisme, brødre, søstre, en stor familie – med sterke familiebånd.”

Han noterte litt i boken sin, og spurte videre: Interessant, hvordan skulle du ha fått dette til?

- ”Det viktige her, tror jeg, er å få alle til å føle seg spesielle siden de er en del av Shell.” Akkurat her følte jeg intenst for å nevne nazistene, eller FRP hjemme i Norge, om hvordan man burde skape en fiktiv ytre fiende som kan skape samhold, og denne fienden kunne være andre oljeselskap, eller til og med Green Peace! Mulighetene var mange, og hjernen min jobbet på høygir for å finne noe konstruktivt. Så plutselig så jeg på denne mannen bak pulten der, som hadde jobbet i Shell i 17 år, og som satt og intervjuet 100vis av kandidater i løpet av et år. Han hadde fortalt meg at av alle søknadene de får inn, blir 90% kastet vekk, de resterende 10% kalt inn på et intervju som jeg satt i, og blant disse igjen ville bare 1 av 15 få et internship. Faen heller tenkte jeg da og, plumpet ut: - ”En sang som alle kan synge hver morgen?”

10. Oktober, 2008















Jeg flytter kanskje inn med en tysker som heter Dennis til februar. Han tenker ganske likt som meg, og har et enormt driv og noen vanvittige ambisjoner. ”Ingenting er umulig, Ali, jeg lover deg, jeg vet, jeg vet, jeg vet” Vi satt på en italiensk restaurant, flørtet med servitrisene, viftet gestikulerende med hendene våre og følte oss som konger.

9. Oktober, 2008

Jeg er fri. Jeg kan reise hvor som helst og jobbe med nesten hva som helst, så lenge det er spennende. Det er ingenting som knytter meg. Det er ingenting som begrenser meg. Og herregud, så fantastisk det er. I går snakket jeg med Dennis om å dra til Dubai og jobbe som forvaltere, Fares ville dra til Hong Kong, Nikita ville til New York. Det er så klisjé mente jeg. Hun mente at jeg var klisjé. Hvor vil du dra og jobbe da, spurte hun meg. Vel, sa jeg og viftet med hendene, hva med Moskva, eller Beijing, eller Rio, eller Havanna, eller Berlin, eller Paris, eller Wien? Jeg vet ikke, der hvor det er eventyr! Vi er unge, la oss leve!

8. Oktober, 2008


(....) Senere på kvelden kom en kvinne bort til meg, hun ba meg komme bort til bordet hennes, der satt en venninne som ville snakke med meg. Jeg og Michael gikk bort. Men jeg følte ingen behov eller lyst til å snakke med henne. Til å bli kjent med venninnene hennes. Det var en merkelig følelse av avmakt og tafatthet. Alle her i London snakker om finanskrisen. En av damene ved bordet hadde jobbet 10 år i Wall Street i New York, mistet jobben sin, og hadde måtte emigrere til London for å få seg en jobb. Jeg husker godt da jeg og Svein satt i Cobraen på motorveien i Cape Town og virkelig levde livet, vi ropte til hverandre at vi var laget for dette. (....)

6. Oktober, 2008

Da jeg drog hjem fra klubben som vi var på i går, gikk jeg meg vill i London. Denne byen er massiv, og hvis du ikke vet hvilken buss du skal ta hjem om kvelden, du får ikke tak i taxi, det er komplett umulig. Så jeg trasket rundt og rundt helt til klokka ble rundt 5 og trodde seriøst jeg skulle sove på gaten. Alle jeg spurte veien om, visste ingenting – de var turister de også. Så møtte jeg en Nigerianer som kjørte pirattaxi, vi avtalte en pris på 20 pund og han tok meg med til et smug, hvor det ventet en bil. Jeg trodde i begynnelsen at jeg skulle blir ranet, men det gikk bra, og han viste seg å være en veldig hyggelig fyr. Han hadde visstnok en bachelor grad fra det Amerikanske universitetet i Paris, men strevet med å få seg en skikkelig jobb i byen, og kjørte pirattaxi isteden om kveldene for å brødfø familien sin på 3 døtre. Han mente at det foregikk mye diskriminering i byen, og at hvis du var svart så ville du ha problemer med å få deg en respektabel jobb. Jeg tenkte at jeg ikke trodde på han, men unnlot å nevne det.

4. Oktober, 2008

Michael snakket om hans erfaringer i Deutche Bank. Han er tysker. Han har to mastergrader, og er en av de beste studentene på kullet sitt. Allikevel må han nesten koke kaffe til lederne, når han begynner som intern i selskapet. Av og til føles det som om utdannelse faktisk bare er en spøk. Du jobber og jobber ræva av deg, men det er fortsatt en liten del av befolkningen som sitter med pengene. Jeg går i klasse med et par russere som bruker penger som om det bare var (akkurat det som det er) papir. De bruker massivt med penger hver helg, og når de går ut er det en selvfølge at de bestiller et bord, som kan koster minst 500 pund, på de ulike klubbene. Max, den ene russeren, har som hobby å kjøre formel 1 biler, fortalte meg om noen av vennene hans, som når de blir ferdig utdannet, går hjem igjen til Russland og begynner å jobbe som administrerende direktører i fedrene sine selskaper. ”En av mine bestevenner,” sa han til meg en dag da vi spiste lunsj på en japansk restaurant, og forsatte: ”Når han ble ferdig med graden sin på LSE, drog han hjem – og jeg spurte han om hverdagen hans var der nede, og han sa at han stod opp cirka 9.00 hver dag. Leste avisene, satte seg i bilen, som var en Audi R8, kjørte til jobb rundt 10.00 og satt der og spilte dataspill hele dagen, og signerte papirer når det trengtes. Han får en lønn på 50 000 pund i måneden for strevet.”

Jeg går på skole hver dag fra 9.00-17.15. Vi har obligatorisk oppmøte og vi har undervisning noen dager fra 9.00-21.00. I tillegg til dette må vi lese enormt på egen hånd, og har 8 eksamener hvert semester. Når jeg er ferdigutdannet, venter en 8-16 jobb i Oslo eller Stavanger, der jeg tjener 400 000 i året, jobber i en stilling på bakken i et par år, får så etter 5 år en sjefstilling, lønnen min øker til 700 000, jeg kjører nå en finere Volvo, og bor i et greit strøk en eller annen plass. Jeg sparer smått hver måned slik at jeg kan reise og slikt. Faen heller!! Nei!!