Sunday 19 April 2009

Piken i Grenoble


There is nothing like a ticker tape except a woman - nothing that promises, hour after hour, day after day, such sudden developments; nothing that disappoints so often or occasionally fulfils with such unbelievable, passionate magnificence.

— Walter K. Gutman (Finansiell Analytiker, beskrevet som “Proust of Wall Street” New Yorker, You Only Have to Get Rich Once, 1961, The Gutman Letter, 1903-1986)

Jeg møter henne igjen på Gare de Lyon i Paris. Hun har på seg noe lilla, fra Karen Millen tror jeg, og høyhælte sko. Hun sier hun fryser, så jeg låner henne jakken min og geleider henne inn i toget. ”Det er så lite her,” sier hun og krever å få vindusplassen. Jeg sier: ”Velkommen til de vanlige menneskers verden.” Hun snøfter litt og sier noe på hindi, så sovner hun på skulderen min. Jeg våkner av at konduktøren prikker på meg. ”Merci,” sier han når jeg gir han billettene våre. Jeg kjenner et slag i siden. ”Du har så harde skuldre.” Hun virker litt irritert. Jeg lar fingrene mine gli gjennom håret hennes og stryker henne på kinnet. Hun gir meg et rart blikk. Toget suser videre inn i nattemørket, og hun ligger inntil meg. ”Jeg vet ikke hvorfor jeg ble med”, sier hun. Jeg er stille. ”Jeg tenkte at jeg ikke skulle dra.” Hun pirker borti fingrene mine. Men øyene mine er lukket. Jeg later som om jeg sover. Etter en stund sier en stemme i kabinen: ”Étape suivante, Grenoble”. Vi er fremme. Jeg tilbyr å bære bagasjen hennes. Hun sier at jeg er litt av en gentleman. Jeg kan ikke være mer enig, og prøver å kysse henne. Hun trekker seg unna. ”Ikke her, folk ser oss,” hun virker litt beklemt. Jeg prøver igjen. Det fungerer ikke. ”Vent,” hvisker hun. ”Du er gal”, sier jeg. Igjen forteller hun meg hele historien om familien hennes, og om noe slikt som dette lekket ut til pressen. ”Gi deg, vi er i Frankrike”. Jeg synes hun er håpløs. Et lite barn i fremmedland. Men hun vil ikke gi seg. ”Jeg må være forsiktig. Slik er det bare, og du vet det.” På hotellrommet åpenbarer en annen verden seg. Kvinnen jeg er med blir plutselig en pike. Hun lager kattelyder og snakker høyt. Piken i Grenoble. Jeg legger en finger på munnen hennes.

”Jeg elsker deg.”

Hun ler, vifter med hendene og lager trutmunn. ”Ja, det sier du til alle jentene du møter. Det er slik du får dem engasjert i deg. Du bederver dem med søte ord og lovnader, så beveger du deg mot neste kvinne, så neste, så neste. Jeg kjenner til slike som deg. Jeg vet akkurat hvordan du er. Du elsker bare deg selv. Uansett så vil du ende opp såret om du forelsker deg i meg. Du vil ikke tro og begripe antallet av menn som har mistet sin forstand etter å ha lekt katt og mus med meg. Jeg er ikke et leketøy, jeg er en prektig kvinne”. Hun kommer fra en velstående familie. De har sommerhus i USA, Spania og på en øy utenfor India. Hun har hundrevis av beilere som frister med raske biler, champagne og fois gras. Hun prøver Givenchy kjoler som koster mer enn det mitt budsjett er på et par måneder, mens jeg sitter og kikker på, med bena i kryss og et lite smil i munnviken. Men det forhindrer ikke meg å sende henne meldinger, ringe henne, treffe henne i Hyde Park på søndager når hun lufter hundene sine eller ta henne med på ymse kunstgallerier i Shoreditch og Hoxton. Det forhindrer meg ikke å legge ut om min bakgrunn, mine drømmer og min galskap, si at jeg ønsker, vil ha, puste og begjære henne.

Jeg biter henne forsiktig på halsen. Hun sier: ”Din jungelgutt”. Hun vil snakke om det uferdige manuskriptet mitt; ”om disse menneskene som forlater hus, hjem og tryggheten som deres hjemland kan gi dem. Isteden pakker de alt det de eier og har, legger i vei mot ukjent land, med ingenting annet enn håp og drømmer. Sakte men sikkert bygger de en fremtid for dem og for barna deres. Bygd fra intet. Til noe gigantisk, noe vakkert. Midt i alt dette virret, svinner noen av barnene av gårde for å høste fruktene av foreldrenes harde arbeid; høyere utdannelse og en karriere. Ambisjoner, forelskelser og galskap. Men de har ingen identitet. De er fanget i et evinnelig kaos mellom ulike kulturer. Dobbelmoral og løgn. Alkohol, narkotika og kvinner som kommer og går. Men så møter han, henne.” Jeg forteller og forteller. Hun liker det. Hun vil produsere og regissere. Vi diskuterer scener, skuespillere og musikk til filmen. ”Jeg har lyst til å gjeninnføre romantikk med et snev av ekstravaganza,” sier jeg. Hun er engasjert. Hun sier at sammen skal vi lage noe genialt. ”Kjære, du har tent gnisten i meg, du har fått hjernen min til å jobbe i hundre, det holder meg våken om nettene, jeg elsker dette manuskriptet, jeg vet hvem vi burde snakke med, hvem vi burde involvere.” Hun kysser meg. Jeg glemmer tid og rom. Men jeg er ingen katt.

Hvordan kan en mann uten identitet,
bli såret?

2 comments:

Astralkanal said...

Piken i Grenoble er et kapittel i en bok jeg vil lese! Men som det slår meg jeg kommer til å bevitne i levende live de kommende årene.

Nydelig skrevet gode venn! Det inspirerer meg til å kaste alle trivielle ting ut av vinduet og ned på naboen.

Nå går jeg og kjøper sigaretter!

Sirazmi said...

Helt utrolig bra skrevet. Følte jeg kunne leve meg inn i den historien du fortalte=)