Enda en minoritetsungdom forlater det forjettede land

Jeg er sugen etter noen sigaretter.

Men Rema 1000 er stengt. Klokka er ti.

Hahaha.

En oppgave på 3000 ord, som forøvrig var en eksamen jeg måtte ta opp igjen, er skriblet ferdig. I aller siste liten fant jeg ut at jeg måtte sette meg ned og taste ferdig om internasjonale lover og regler. Sammen med kaffe, snus og mine ekstremt utviklede klim-og-lim ferdigheter gikk det relativt greit. Det er natt ute, og jeg er alene hjemme. Pappa er på oppdrag i Afghanistan og mamma sover over hos en venninne. Det er godt med stillheten i huset. Noen katter maser dog i bakgården. Endelig er jeg ferdig med alle oppgavene mine til mastergraden. Bare en liten etappe igjen nå, så kan jeg uteksamineres master fra Grenoble. Det føles egentlig litt merkelig godt. Nattmaten min er oliven, litt brød, noe Jarlsberg og et glass med eplemost. Etter noen dager i Norge, har jeg rukket å traske opp Vårlivarden i Sandnes, hilst og sosialisert meg med alle mine Stavangervenner, dratt på møter i Oslo og festival i Tønsberg.

En liten borgelig boble?

Gjeeeesp.

Jeg må ta fram min kjære Milton igjen. Han sier følgende: "The mind is its own place, and in itself, can make heaven of hell, and a hell of heaven."

Men,

min lille Oslo visitt var en usedvanlig merkelig affære. Flybilletten bort ble spandert av et firma som eksporterer for et par hundre millioner til Saudi Arabia. Jeg ble plukket opp på flyplassen av en mann som stod med et skilt med mitt navn. Så ble jeg kjørt bort til et møte der flere ulike personer gav meg briefing om diverse ting. Det var interessant og jeg lyttet flittig. Etterpå var det et møte med UD og en annen organisasjon, før jeg slengte meg på toget til Tønsberg. På festival. En lystig affære. Spesielt det å møte gode venner igjen.

Venner er bra å ha. Det anbefaler jeg.

Nå har litt over en måned har sust forbi siden jeg først satte føttene mine i Stavanger. Jeg føler at nesen min har vokst og at tennene mine har blitt hvitere. I dag kom også det firkantet raude passet mitt med det arabiske visumet ulastelig stemplet på. Deilig. Nesten som å smake Port Salut på noen Ritz kjeks for første gang. Ah, selvfølgelig med noe beksvart oliven på toppen. Uforglemmelig. Men visumets galante entré gjør at jeg endelig vekkes opp av døsigheten som ferien har fremkalt, og forbereder meg på enda et eventyr. Tvangstanker rundt svine-pandemien, tvunge middagselskaper og te-seanser svinner hen. Endelig. Ut i verden igjen. Det føles som et narkotikum. Jeg må ut. Jeg må oppleve. Jeg må leve ungdommen. Og faen heller: Det er det jeg gjør nå.

Hvor er den flasken når du trenger den?

Jeg tror at hvis jeg hadde vært i Stavanger noen få uker til, så hadde jeg blitt tilbakestående. Jeg hadde nok fått svineinfluensa og Alzheimer, alt i ett. Ikke misforstå meg, det er godt å være hjemme, gå tur i skog og mark, lese bøker og treffe bekjente. Men nok er nok. Jeg er ingen robot. Vanen tynger mitt intellekt. Jeg har ihvertfall bestemt en ting. Og det er å røske opp alt det som heter røtter og tilhørighet, og bare svive ut i den store verden en god stund fremover. Jeg skal etterstrebe Spinoza's frie mennesket. Jeg skal utforske ukjent terreng, eventyr som jeg aldri trodde jeg skulle oppleve, velte meg i bombardement av sanseinntrykk. Puste og begjære og kjenne det vanvittige adrenalinet pumpe over hele kroppen. Løpe rundt og være verdensmann, verdensborger og det å skrible som en satan på masteroppgaven min - midt i ørkenen. Ja! Jeg vil!

For pokker!

Valgflesk, islamofobi, Rimi-Hagen og Siv Jensen får dere ha for dere selv.