I dårskapens navn kjøper vi frihet

Med himmelen som tak ligger på nattbordet mitt. Den mest kjente romanen til en av mine favoritt-forfattere glimrer fortsatt. Min gode venn Paul Bowles forteller sagaen om en ung rastløs generasjon på jakt etter mening i Saharas forlatte ørkener. Det gjør min trasking i ekstrem-heten i Saudi mer romantisk. Kontrasten fra Londons' studenttilværelse er massiv. I mitt skap i Riyadh kan jeg telle 3 dresser og 9 skjorter. To av dem er hvite, resten er i glissende blått. Jeg venter fortsatt på enda en leveranse av skjorter og dresser fra en lokal skredder. En dag i uken kommer vår filippinske hushjelp, Zeny, og rydder og vasker. Mat lager vi nesten aldri selv, men frekventerer heller et selektert utvalg av Riyadhs restauranter.

Små gleder. Det varmer.

Den rastløse generasjonen slipper dog ikke tak.

Saudi er et impulsbombardement uten like. En dag kan du sitte på en kafé hvor single gutter og jenter uten hijab kan omgås. Små hemmelige møtesteder der ting vi tar for gitt i vesten, som å se en vakker pike med bølget hår, er uvanlig. Så drar du ut, og alt er tilbake til den absurd strenge arabiske hverdagen. Kontrastene er ekstreme og hykleriske. De strenge reglene synes å være forbehold de mindre heldige, som forøvrig omfatter størstedelen av befolkningen. Vi andre derimot kan dra til strengt bevoktede compounds, klustere med inngjerdete bebyggelser, hvor bare rike arabere og andre privilegerte kan få tilgang. Inne på disse områdene ser det ut som ferieanlegg, oaser med store svømmebassenger, treningsstudioer, tennisbaner og et utall med kafeer. Disse anleggene er som klippet rett ut fra en eller annen feriekatalog fra Syden. Her kan menn og kvinner omgås enkelt, du kan kle deg i vestlige klær, det finnes nattklubber, og du får til og med kjøpt hjemmelaget vin til 17 kroner literen.

Har du penger kan du kjøpe deg frihet til å gjøre som du vil.

Være som du vil.

Her inne er det ironisk nok de arabiske jentene som har de mest tettsittende klærne, og de fleste plastiske operasjonene. Herregud, de ser ut som perfekte dukker hele gjengen. Omgitt av sine kjærester, som kjører rundt i sine dyre biler mens de flotter seg med sin tilfeldige, nedarvede rikdom. Men dette er ikke spennende. Dette har jeg sett før. Disse menneskene er intellektuelt tommere enn det Siv Jensen noensinne kommer til å bli. Jeg har derimot lyst til å ta lokalbussen fra Riyadh inn til Jeddah. Sammen med saudiere og fremmedarbeidere som tilhører arbeiderklassen. Høre historien deres. De ekte arbeiderne, som lever hver dag, for nettopp hva det er; enda en dag å tjene til livets opphold på. Men herregud, så privilegerte vi er.

Vår selvbestemmelsesrett er vår gave.

Vår frihet, som vi tar for å være en selvfølge, er det viktigste og mest verdifulle vi noensinne har fått. Hvor mye koster friheten her? Vel, med 20 000 kroner i måneden kommer du langt. Med 70 000 kroner i måneden og en prinse-tittel kan du slå deg opp i landet som en narkotika importør som ingen kan røre. Selv ikke det religiøse politiet. Naboen vår er en ung arabisk finansmann. Han sjonglerer selv mellom religiøse prinsipper og jordsalige fristelser. Det er ikke vanlig å støte på mennesker som ber 5 ganger dagen, faster under Ramadan og leser Koranen, men som når nattemørket kommer, åpner sitt massive skap av sjelden whisky, og som kan røyke en rev en gang iblant.

Jeg spurte en ung arabisk TV-reporter om hvordan han kan rettferdigjøre det. "Vel", begynte han. "Bønnen er min meditasjon, og en plass hvor jeg får ro i sjelen. Jeg tror på gud, men ikke på mennesker."

Jeg antar at alle oss unge er rastløse.