Fragmenter av Dostojevskji

Depositumet fra mitt gamle hjem, Claredale House, fant veien til min postkasse igår. Den lød på 420 pund. Det var gode nyheter, jeg er nemlig litt skral for penger og kontantene fra sjekken vil komme godt med i min studentøkonomi. Men da jeg spaserte ned til nærmeste NatWest for å heve sjekken, ville bankfunksjonæren at jeg opprettet en britisk bankkonto. Jeg stusset litt på akkurat dette, og ba han heller holde det på vent og ringe meg etter en uke. Deretter tok jeg et par telefoner og fikk vite at hvis man heller gikk til en såkalt "money shop", så ville man få ut kontanter uten å stresse med å opprette konto. Så jeg gikk til en Western Union, og fikk hevet sjekken. Kvinnen som jobbet bak disken der, var av pakistansk opprinnelse men født og oppvokst i London. Hun var gift med en norsk-pakistaner. Vi snakket selvsagt om Norge, om ski, snø, kulde, vakre fjorder, olje og alt annet som hørte til.

Jeg fortalte at jeg ikke ville opprette en konto, fordi jeg hadde fått et avslag om jobb. Hun fnøs. "Det er finanskrise nå, over 50 000 mennesker har mistet jobbene deres i finansbransjen i London, det er knalltøft. Jeg kjenner massevis av studenter som ikke engang kommer inn til et intervju." Jeg visste at hun snakket sant, men vissheten om at jeg hadde blitt slengt tilbake til en tilværelse av uvisshet og usikkerhet plaget meg litt. jeg oppførte meg som et lite barn som klager til mamma. Hva er det med meg og tilfeldige eldre kvinner som jeg alltid skal brette min livshistorie til? Da jeg i Sør-Afrika skulle anmelde tyveriet av en jakke (de lo av meg, men da jeg forklarte at jakken kostet 3500 kroner, så lo de enda mer, de kunne ikke forstå hvilken idiot som kunne bruke en årslønn (for dem) på en jakke. Jeg var enig, og brukte forsikringspengene på å reise heller) - endte jeg opp med å sitte og snakke med en eldre kvinnelig politibetjent om kjærlighet og livet. Jeg hadde da nettopp gjort det slutt med en jente. Tilbake i London følte jeg at jeg befant meg i en liknende situasjon. Slengt inn i usikkerheten.

Jeg var like forvirret som Arkady Dolgoruky i Dostojevskjis' portrett av en ung manns sinn, kanskje like blasert og rastløs som Des Essientes. Fyll, synd og faenskap blir den eneste løsningen. Men samtidig, i post-avisnings fasen ser jeg ting klarere. Jeg er ung, jeg er ambisiøs og jeg ønsker å utvikle meg hasardiøst mye. Lære og lære og lære. Da min venn Sebastian var på besøk fra LA, gikk vi ut på torsdag, på fredag og på lørdag. Midt i denne eksponensielle berusningstrangen har jeg lovet at jeg skal holde et par prinsipper:

1) Møt ethvert menneske med et så åpent sinn som mulig.
2) Unngå arroganse. Linjen mellom selvsikkerhet og arronganse er svært tynn. Finn den linjen.
3) Vær åpen for nye muligheter.
4) Gjør ting, istendenfor å dvele og bare tenke om det.
5) Hold fast på dine mål. Fullfør dem alltid.

Nå er faktisk hele verden åpen for meg.

Jeg kan reise hvorsomhelst.

Enda.

Spennende.

Jeg driver på å forelsker meg i en jente. Kanskje. Jeg må slutte med det. Fokusere heller. På andre ting. Fokuser gutt! Det er så barnslig. Hun er dessuten "way" over min liga. Men hvem sa det var en hindring? Uff.

Hehe.