En relativt billig raner

Dette er en av disse hverdagslige historier som gjør inntrykk. Vanligvis er det historier som gjerne skal holdes privat, men jeg har en enorm ekshibisjonistisk fortellertrang for tiden. En merkelig opplevelse traff meg forleden dag. Jeg beveget meg ut på ukjent territorium da jeg tok tuben utfor London for å dra på en liten ekskursjon. Min form for spenning. Bevæpnet med en liten pocketbok, ett knallgult skjerf knyttet rundt halsen og en faenivoldsk holdning søkte jeg flukt fra kontinuerlige innleveringer og storbyens sjas og mas. Jeg var alene. Jeg hadde tid til å meditere, tenke og ta det med ro. Grepet av denne deilige tilværelsen satte jeg meg på en benk og spiste på en baguett.

Før vet visste ordet av det, kommer det en fyr og sier:"Yo. Man, whats up?" Jeg sier at jeg har det bra og blir litt satt ut av denne persons veldig innpåslitne fremferd. Plutselig sier han: "Gimme me all your money dude, give it to me." Javel, var det første jeg tenkte. Men ved nærmere ettersyn hadde min raner et veldig herjet ansikt og en meget truende atferd. "Just a second, I will see what I have," sa jeg og rotet i lommene mine som en skolepike på jakt etter kronestykker for å kjøpe en tyggis. Jeg gav han et pund. Han så litt rart på meg, stoppet liksom litt opp - og så sa han: "More money! I want more!" Jeg ble litt snytt. Her hadde jeg gitt han 10 kroner helt gratis og så ville han ha mer. Hadde dette vært nevøen min hadde jeg irrettesatt han med en dyp autoritær stemme. Men det ville tvilsomt fungere i denne sammenhengen. Så jeg gav han ett pund til og gjorde gestikuleringer for å indikere at jeg var tom for penger. " I do not have any more money," sa jeg og viste han mine tomme lommer.

20 kroner brent vekk.

Ved dette tidspunkt så begynte jeg faktisk å bli nervøs. Hva om han knivstakk meg? Men hvorfor skulle han gjøre det? Jeg hadde jo alt gitt han det jeg hadde. Men jeg trøstet meg selv med at jeg har jo tross alt levd livet relativt greit, og hvis enden er nær nå, så får det være slik. Heldigvis etter å ha stirret på meg i minst 2 min, tok han bare de to pundene og drog. Interessant nok så ville han verken ha klokken min eller Visa-kortet mitt. Vel tilbake i London fortalte jeg denne historien til en kamerat. Han lo godt, og sa at han gjerne ville ha betalt 2 pund for å oppleve det å bli ranet. "Det er jo en opplevelse i seg selv." Mente han.

Joda.

Nå har jeg opplevd det å bli ranet. For to pund. I utkantstrøkene av London. Jeg ble ikke ranet for et rødt øre da jeg haiket rundt i sub-urbene av Cape Town i Sør-Afrika - områder som visstnok skal være noen av de farligste i verden.

Men her.

Feil sted til feil tid, for så å slippe veldig billig unna.