Sunday, 8 March 2009

Hvis du tenker deg om, så er ting ganske ok

Denne helgen,

Utrolig impulsiv.

En berg og dalbane med opplevelser og merkelige hendelser. Den begynte med at jeg satt på skolen fra 8.00 til 17.00 på skolen og gjorde oppgaver. Så tikket det meldinger på mobilen min. Jeg og noen av mine tyske kamerater, et par business skolestudenter, og en arkitektstudent fra Norge, skulle ut sammen med noen spanske venninner. Da vi møtte dem, hadde de med seg et arsenal av kvinner. Tyske, blonde, finske, italienske, spanske, brunetter. Hele 14 forskjellige jenter å belage seg med. Så valset jeg rundt og rundt til klokka ble sent og søvnighet kalte. Fredag stod jeg opp relativt sent, eller klokka var 10.00 om morgenen og jeg bestemte meg for å dra på skolen og jobbe til 19.00 med oppgaver. På vei til skolen møter jeg plutselig en fransk bekjent som jobber i American Apparel i London. Vi hadde på oss de samme Ray-Ban brillene og trasket begge litt i en små nevrotisk ørske mot ett eller annet. Forskjellen var at han hadde på seg en stor gul minkpels. Han snakket og snakket og fortalte meg om at han nettopp hadde slått opp med dama. Skrev ned nummeret mitt. Han hadde visst mistet det, så sa han: "lets do something this weekend."

Hvorfor ikke?

19.00 var jeg ferdig med noen oppgaver, jeg møtte min arkitektvenn fra Norge ved tuben, og sammen drog vi til en middagsselskap hos noen lebanesere som jeg kjenner. Vi spiste oss ganske mette der borte. Glimt som jeg husker fra den affæren: "Skal du på fredagsbønnen neste uke?" spurte Bassem meg (kjæresten til en av de lebanesiske dukke-jentene) mens han åpner en Foster med tennene.

24.00 slengte vi oss på tuben og drog innover mot sentrum.

Vel hjemme var leiligheten full av tyskere som Karolina hadde invitert for kvelden. Jeg går og legger meg 4.00 etter å ha diskutert CDS'er, Hedge Fond og finanskrise med analyster fra Deutche Bank. "Last year we hired 50 graduates in London. 1 in 3 people got fired from our London division. This year only 2 people will get offered a job," kunne en relativt bedugget tysker fortelle meg. Jajaja, nok om finanskrisen.

Min franske venn, Jeane fra American Apparel, ringer meg på lørdag, mens jeg sitter på skolen og gjør mer oppgaver. Han snakker om å leie KOKO og hanke inn Justice for å spille concert der. "Dude, for 20 000 pounds we get Justice. If we get enough people, we can make loads of money." Vi snakker litt om det helt til det går opp for oss begge at 200 000 kroner på en gig ikke vil oppstå av seg selv. Senere ender vi opp hos en venninne av Jeane. Hun og vennene hennes synger bursdagssanger. En eller annen jente har bursdag. Jeg befinner meg i White Chapel en plass, i et stort jente kollektiv, der det kommer en hushjelp og rydder og steller huset. Hver dag. Jeg skulle gjerne ha hatt en hushjelp bekjenner jeg meg til en eller annen jente som blunker med øynene når hun snakker med meg.

Så til Red Church i Brick Lane. Det er to jenter som tar på håret mitt, river meg i kinnet og sier at jeg ikke burde bli en kjedelig "corporate" bankmann. Bli skuespiller heller, formaner hun ene. Nei, bli kunstner, sier hun andre. Jeg tenker at jeg må hjem. Klokken nærmer seg 3.00. For på søndag må jeg stå opp 10.00 og skrive oppgaver til tidligst 19.00.

Jeg må prøve å ihvertfall sette av 1 time til å lese noe skjønnlitteratur, tenker jeg. Man kan enten bli dårligere eller bedre. Ingen mellom ting.

Deilig.

1 comment:

Ylva Renée said...

Jeg har tenkt meg om, og jeg er enig. Ting er ganske ok. Jeg tenker også at det er ganske ok at nordmenn sitter og skriver om sine liv i London - på norsk.

Gi meg gjerne en heads up om denne Justice konserten på KOKO mot formodning skulle gå av stabelen.