Friday 6 March 2009

You are in the middle of a recession, baby!

I dag dultet det månedlige karrierenyhetsbrevet fra Grenoble i mailboksen min. Det var ikke særlig med gode nyheter brevet kom med. Arbeidsledigheten øker drastisk i Amerika, India, Frankrike, Storbritannia og Australia. I Frankrike har jobb tilbudene falt med hele 35% og man forventer en økning neste år. De største rekrutteringsbyråene har kuttet rekrutteringsmålene deres med 17% i 2009. Til den store internasjonale rekrutteringsmessen i Grenoble har flere firmaer meldt avbud, på grunn av finanskrisen. Det ser visstnok ikke lyst ut for nyutdannede i 2009. Bla bla bla.

Faen heller, kanskje jeg skulle blitt Psykolog isteden? (Ah, så mange vakre psykologinner!)

Nå må vel alle disse unge smarte jævlene fra alle elite skolene begynne å tenke kreativt. Ta en kamerat av en kamerat for eksempel. Han har vært jobbsøker i ett år nå. Først trodde jeg at han sannsynligvis var sosialt tilbakestående siden han ikke fikk jobb + at han faktisk har en mastergrad i finans fra London School of Economics. Men fyren er oppegående , har sendt 200 søknader (selvfølgelig til firmaer som Goldman Sachs, Nomura og de andre store - i London finnes det 486 selvstendige banker) - vært på en del intervjuer. Ingenting. En annen fyr fra Cass business school, med toppkarakterer - samme situasjon.

Så når førstegenerasjons innvandreren i Norge forteller historier om masterstudenten som kjører taxi fordi han er utlending (og sannsyligvis kanskje på grunn av at den mastergraden er fra langtvekkistan, og han ikke kan snakke norsk) - så har ting blitt forverret nå. Drastisk. Ihvertfall her.

Før så tenkte jeg at jeg trenger å begynne å spesialisere meg i ett eller annet felt relativt fort. Som for eksempel forvaltning, eller investeringer i valuta eller noe annet smalt. Men når jeg ringer rundt til rekrutteringsfirmaer i London og spør om FX sales/trader jobber, sier de: "Sorry mac, akkurat nå har vi folk med 4-5års erfaring fra Lehman Brothers i Equity som venter på jobber. Og hvis vi finner en liten åpning til en nyutdannet, så foretrekker vi folk fra Oxford eller Cambridge." Au.

Situasjonen var annerledes for 2-3 år siden.

Jeg er ikke alene i suppa. Ingen i klassen har enda sikret seg en jobb - bortsett fra de rike ungene som skal hjem til yatcher, privatfly og familie bedriften. Når du har brukt 200 000 spenn på en mastergrad i utlandet, istedenfor å gjøre det mer eller mindre gratis i Norge - så begynner du å tenke hmmm, e dette ein goe idé. Men jeg ville ha dratt til London uansett. Jeg kreperte av kjedsomhet da jeg var 2 dager på intervju i Oslo. Rimi, Rema og Prix - gule priser skrek mot meg da jeg spaserte i gatene. Uff uff. London er fantastisk, det er en by fylt av galskap, men desverre også i en resesjon. Nå gjelder det bare å bli kreativ.

Jeg skal finne på noe sprell.

Kanskje jeg skal bli diamanthandler i Uganda?

Associate director for Wharton School of U of P, Peter Winicov, skriver: "Students are increasingly open to taking entrepreneurial risks now that the economy doesn't exactly guarantee a dream job anyway."

Takk og lov for at Lånekassen tillater meg å utsette avdragene i 3 år!

1 comment:

Maria Amelie said...

du finner nok en jobb. med ditt anbefalingsbrev fra damen og kreative ideer så ordner det seg:-)